Lov om Sjøfarten.

Femte kapittel. Befordring av gods.​1

II. Reisebefraktning.​1

Lasting.

§ 89.​1

Befrakteren skal levere godset ved skibets side. Bortfrakteren skal ta det ombord, sørge for underlag og annet som kreves til stuingen, og utføre denne.

Er skibet, på grunn av en omstendighet som bortfrakteren med rimelighet kunde ta i betraktning da avtalen blev sluttet, lagt på en lasteplass som ikke er sedvanlig, er bortfrakteren pliktig til å ta imot godset på sedvanlig lasteplass.

1Jfr. § 107.
§ 90.​1

Befrakteren skal levere og bortfrakteren innlaste godset med tilbørlig hurtighet.

Godset skal leveres i sådan rekkefølge og på sådan måte at det bekvemt kan tas ombord, stues og losses.

1Jfr. § 108.
§ 91.​1

Gods må ikke lastes på dekk uten hjemmel i avtale eller sedvane.​2

1Endret ved lov 8 juni 1973 nr. 38. – Jfr. § 168 annet ledd, § 175 annet ledd.
2Jfr. lov 9 juni 1903 nr. 7 § 72 første ledd.
§ 92.​1

Lett antendelig, eksplosivt eller annet farlig gods skal ved leveringen være merket som farlig, hvis det lar sig gjøre, og avlasteren skal gi de oplysninger som trenges til å trygge mot skade.

Blir det ellers levert gods hvis befordring kan medføre vesentlig ulempe for mennesker, skib eller ladning, skal også det oplyses hvis avlasteren har kjennskap til det.

1Jfr. §§ 97, 119, 125, 142. – Jfr. også §§ 179, 180 og lover 9 juni 1903 nr. 7 §§ 69-79, 22 april 1932 nr. 1.
§ 93.​1

Blir det levert gods som må behandles med særlig omhu, skal dette oplyses og, hvis det lar sig gjøre, være angitt på godset.

Penger, verdipapirer og kostbarheter skal opgis som sådanne.

1Jfr. §§ 179, 180.
§ 94.

Skibsføreren, styrmannen eller den som ellers er bemyndiget til det, skal på avlasterens forlangende gi kvittering for mottagelsen av godset efterhånden som det leveres.

§ 95.​1

Etter å ha mottatt godset i sin varetekt, skal bortfrakteren eller skipsføreren eller den bortfrakteren ellers har bemyndiget, på avlasterens forlangende utstede mottakskonnossement,​2 forutsatt at de nødvendige papirer og opplysninger foreligger.

Når godset er innlastet, kan avlasteren forlange utstedt ombordkonnossement, som angir at innlasting er foretatt. Har han tidligere fått mottakskonnossement, er det dog et vilkår at han leverer dette tilbake. Istedenfor at det utstedes nytt konnossement, kan mottakskonnossementet gis påtegning om navnet på det eller de skip som godset er innlastet i, og om tiden for innlastingen. Når mottakskonnossementet har fått slik påtegning, anses det som ombordkonnossement.

Hvis det ikke medfører vesentlig ulempe, kan avlasteren kreve særskilte konnossementer for de enkelte deler av godset mot å erstatte bortfrakteren de utgifter som derav følger.​3

Blir det i henhold til fraktavtalen utstedt konnossement med andre vilkår enn fastsatt i avtalen, og dette medfører økt ansvar for bortfrakteren, skal befrakteren holde ham skadesløs.​4

1Endret ved lov 8 juni 1973 nr. 38. – Jfr. §§ 151, 152, 168.
2Se §§ 151 flg.
3Jfr. § 155.
4Jfr. § 141.
§ 96.​1

Blir skibet opholdt ut over lastetiden,​2 fordi avlasteren ikke i tide har tilveiebragt de nødvendige papirer vedkommende godset eller gitt ordre om bestemmelsessted eller annen anvisning vedkommende reisen, kan bortfrakteren kreve godtgjørelse som for overliggetid.​3

For skade som ikke dekkes ved denne godtgjørelse, kan bortfrakteren kreve erstatning, medmindre det må antas at undlatelsen ikke skyldes feil eller forsømmelse av avlasteren eller noen som han svarer for.

1Jfr. § 99, § 109, § 134 annet ledd, § 135 annet ledd, § 160 annet ledd.
2Jfr. § 80.
3Jfr. § 86.
§ 97.​1

Har gods forårsaket tap for bortfrakteren eller skade på skipet, plikter befrakteren å betale erstatning dersom han selv eller noen som han svarer for, har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.​2

Er ved stykkgodsbefordring​3 lett antennelig, eksplosivt eller annet farlig gods innlastet uten at bortfrakteren kjente dets beskaffenhet, er befrakteren ansvarlig for alt tap som direkte eller indirekte er en følge av at godset er innlastet, selv om feil eller forsømmelse ikke er utvist.

1Endret ved lov 8 juni 1973 nr. 38. – Jfr. §§ 92, 119, 168.
2Jfr. §§ 149, 181.
3Jfr. §§ 79, 88.