§ 1.^​1Nasjonalitetsvilkår.

Et skip er norsk når det eies av:

Ved anvendelsen av denne paragraf skal like med det som eies av norsk statsborger, regnes det som eies av den norske stat, institusjon eller fond som styres av den norske stat, norsk kommune, selskap som selv fyller vilkårene i første ledd, eller norsk bank, stiftelse eller forening dersom styret har sitt sete i Norge og styrets flertall består av norske statsborgere bosatt i Norge.

Eies et skip av en utenlandsk statsborger som har fast bosted i Norge, kan departementet^​3 i særlige tilfelle godkjenne skipet som norsk. Likeledes kan departementet i særlige tilfelle gjøre unntak fra kravene i første ledd nr. 2-4 jfr. annet ledd, om at norske statsborgere skal eie minst 6/10 av kapitalen og kunne utøve stemmerett med minst 6/10 av stemmene.

Departementet^​3 kan i særlige tilfelle gi tillatelse til at et skip ikke skal anses som norsk, selv om det fyller nasjonalitetsvilkårene i første og annet ledd. Det kan settes vilkår for tillatelsen etter første punktum.

§ 2.^​1Dødsbo, uskifte og tvangssalg.

Når noen som eier norsk skip eller aksje eller andel i selskap som nevnt i § 1, er død, beholder skipet sin nasjonalitet så lenge dødsboet står under norsk skifteretts behandling,^​2 uten hensyn til arvingenes nasjonalitet. Gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo,^​3 regnes ved anvendelsen av § 1 som eneeier av boets aktiva.

Har noen ved tvangssalg kjøpt norsk skip for å redde en fordring som tilhører ham og som han har panterett^​4 for i skipet, kan departementet^​5 samtykke i at skipet midlertidig forblir norsk selv om vilkårene i § 1 ikke er oppfylt. Samtykket gjelder for den tid og på de vilkår som departementet fastsetter.

§ 3.^​1Bestyrende reder m.m.

Eies norsk skip av enkeltperson (§ 1 nr. 1) som ikke har bopel i Norge, skal^​2 han oppnevne en representant som fyller vilkårene for å være bestyrende reder i partrederi (jfr. § 41) og som har samme fullmakt som denne.^​3 Departementet^​4 kan om nødvendig sette en frist for oppnevnelse. Har eieren ikke oppnevnt representant innen fristens utløp, kan departementet bestemme at skipet ikke skal anses som norsk. Skipet er i så fall utelukket fra norsk skipsregister og blir eventuelt å slette.^​5

Eies norsk skip av partrederi eller annet selskap som nevnt i § 1 nr. 2, skal det velges bestyrende reder etter reglene i § 41. Første ledds annet til fjerde punktum gjelder tilsvarende dersom ikke minst 1 av medlemmene i partrederiet eller selskapet er norsk statsborger bosatt i Norge eller – i tilfelle som nevnt i § 1 annet ledd – er likestilt med norsk statsborger etter nevnte bestemmelse.

Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for kommandittselskap (§ 1 nr. 3) hvor ikke minst ett av de ansvarlige medlemmer er norsk statsborger bosatt i Norge eller – i tilfelle som nevnt i § 1 annet ledd – er likestilt med norsk statsborger etter nevnte bestemmelse.

Reglene i denne paragraf kommer bare til anvendelse på skip som skal være forsynt med nasjonalitetsbevis (jfr. § 5).

§ 4.^​1Særregler for visse skip.

Skip^​2 utstyrt for å brukes stasjonært til boring etter eller utnytting av undersjøiske naturforekomster,^​3 anses som norsk når det eies av:

§ 1 fjerde ledd gjelder tilsvarende. I de tilfelle som er nevnt under nr. 1 og 2, gjelder § 1 annet og tredje ledd og §§ 2 og 3 tilsvarende.

Når et skips bruttotonnasje^​4 ikke er over 1.000 tonnasjeenheter/registertonn og skipet hovedsakelig brukes i eierens bedrift i Norge, anses skipet som norsk, dersom eierens bedrift har sitt sete og hovedkontor i Norge og skipsfart ikke inngår som selvstendig ledd i bedriftens virksomhet. Som skipsfart regnes også bergings-, slepings- og bukservirksomhet samt fiske og fangst.

§ 5.^​1Flaggføring. Nasjonalitetsbevis.

Norsk skip har rett til å føre norsk flagg.^​2 Kongen^​3 gir nærmere forskrifter om flaggføring og eventuelt om adgang for andre skip til å føre norsk flagg.

Norsk skip som er registreringspliktig (jfr. § 11 annet ledd) eller går i utenriks fart, skal være forsynt med nasjonalitetsbevis. Kongen kan gi forskrifter om å frita skip som ikke er registreringspliktige, for å ha nasjonalitetsbevis. Eier av norsk skip kan i ethvert tilfelle forlange utstedt nasjonalitetsbevis for skipet. Skal nasjonalitetsbevis utstedes for skip som ikke er registreringspliktig, må skipet innføres i skipsregisteret (jfr. § 11, tredje ledd).

Nasjonalitetsbevis utstedes av den myndighet som har innført skipet i skipsregisteret. Midlertidig nasjonalitetsbevis kan i særlige tilfelle utstedes av Sjøfartsdirektoratet.^​4 Er skipet i utlandet, kan beviset utstedes av vedkommende norske utenrikstjenestemann^​5 som har fått fullmakt av Sjøfartsdirektoratet. Kongen kan gi regler om at denne kan utstede bevis uten fullmakt hvis det haster.

Kongen gir nærmere forskrifter om nasjonalitetsbevis og deres innhold, om rettelse i eller ombytting av bevis og om tilbakelevering.

Reglene om nasjonalitetsbevis gjelder ikke skip med største lengde under 10 meter.

§ 6.Luftputefartøyer.

Reglene i §§ 1-3 gjelder tilsvarende for luftputefartøyer.^​1 Det samme gjelder § 5 for så vidt Kongen^​2 ikke bestemmer annerledes.

§ 7.^​1Navn.

Ethvert skip som innføres i skipsregisteret,^​2 skal ha navn, som bestemmes av eieren. Navnet må skille seg tydelig ut fra navn på alle andre registrerte skip; skip tilhørende samme rederi eller rederigruppe kan dog ha samme navn når de betegnes med forskjellig nummer. Navnet må ikke på utilbørlig måte gripe inn i særpreget navneskikk som blir brukt av et annet rederi.

Skipets navn kan senere endres når skipet skifter eier. Sjøfartsdirektoratet kan samtykke i at skipet også i andre tilfelle blir gitt nytt navn når det er rimelig grunn til det. Registerføreren^​3 skal sende melding om endring av navn til alle som har registrerte rettigheter i skipet.

Skipsnavn kan ved melding til Sjøfartsdirektoratet^​4 reserveres så snart det er sluttet avtale om kjøp eller bygging av skipet. Også i andre tilfelle kan direktoratet, når det er rimelig grunn til det, reservere et skipsnavn for en søker for et tidsrom av inntil 5 år om gangen. Når et navn er reservert, har det samme vern som navn på skip som er innført skipsregisteret.

Når et skip innføres i skipsregisteret, skal det framlegges navneattest fra Sjøfartsdirektoratet. Det samme gjelder ved endring av navn.

Med unntak av første ledds første punktum og annet ledd gjelder reglene i denne paragraf bare for registreringspliktig skip, jfr. § 11 annet ledd.

Kongen^​5 kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf.

§ 8.^​1Hjemsted.

For skip som innføres i skipsregisteret, velger eieren hjemstedet blant de byer og andre tettbebyggelser ved kysten som Sjøfartsdirektoratet^​2 har godkjent som hjemsteder. For innsjøfartøyer gjelder dog reglene i tredje ledd.

Valg av hjemsted skjer ved melding til skipsregisterføreren etter § 12. Hjemstedet kan senere endres ved melding etter § 13 annet ledd.

Skip som ikke innføres i skipsregisteret, har hjemsted i den kommune hvor eieren har bosted. Har eieren ikke bosted i Norge, har skipet hjemsted i den kommune hvor eierens representant har bosted. Skip som eies av partrederi eller annet selskap som nevnt i § 1 nr. 2, har hjemsted i den kommune hvor den bestyrende reder^​3 har bosted. I selskaper ellers anses den kommune hvor selskapet har kontor eller sete for styret, som skipets hjemsted.

§ 9.Kjenningssignal, merking.

Kongen^​1 gir regler om kjenningssignal for skip og om merking av skip.^​2

§ 10.^​1Kondemnasjon.

Som uistandsettelig anses et skip

Et uistandsettelig skip kan av eieren forlanges solgt gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg så langt de passer, med den virkning at sjøpanterett^​2 og alle andre heftelser i skipet^​3 bortfaller. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-20 om det minste bud som kan stadfestes, gjelder ikke i dette tilfelle.

§ 11.^​1Registreringsmyndighet. Registerets omfang.

Skipsregisteret er et landsomfattende, nasjonalt register. Registeret føres av den tjenestemann Kongen bestemmer.^​2 Registerføreren avgjør selv om han eller en tjenestemann ved registeret er inhabil. Finner registerføreren grunn til det, skal han forelegge spørsmålet for departementet til avgjørelse. Reglene i tinglysingsloven^​3 § 1 tredje ledd om delegasjon av myndighet og i § 2 første og annet ledd om habilitet gjelder tilsvarende.

Ethvert norsk skip med største lengde^​4 15 meter eller mer skal^​5 innføres i skipsregisteret eller i norsk internasjonalt skipsregister dersom vilkårene for registrering der er oppfylt.^​6 Skip som er ervervet fra utlandet, er dog unntatt fra registreringsplikt dersom erververen overfor Sjøfartsdirektoratet^​7 erklærer at skipet skal hugges opp uten først å være satt i fart. Kongen^​8 kan gi regler om at skip som tilhører staten skal unntas fra registreringsplikt.

Norsk skip med største lengde under 15 meter kan på begjæring av eieren innføres i skipsregisteret, dersom største lengde er minst 10 meter eller skipet er merkepliktig etter lov^​9 om registrering og merking av fiskefartøyer eller skal brukes utelukkende eller hovedsakelig i næringsvirksomhet. Når skipet er innført i skipsregisteret, gjelder reglene i dette kapittel.

Registrerte rettsstiftelser^​10 i skip som er innført i skipsregisteret, kan ikke angripes på det grunnlag at skipet ikke fylte, eller ikke lenger fyller, vilkårene for innføring.

Bortsett fra tilfelle som nevnt i § 14 siste ledd kan et skip ikke innføres i skipsregisteret før det blir levert fra byggeverkstedet^​11 eller satt i fart for verkstedets egen regning.

For registrering eller anmerkning i skipsregisteret, skal det betales gebyr som fastsatt av Kongen.^​12 Det samme gjelder for pantattest som gjelder skipsregisteret.

§ 12.^​1Innføring i skipsregisteret m.m.

Innføringen i skipsregistret skjer etter melding fra skipets eier til registerføreren. For registreringspliktig skip^​2 må melding være sendt innen 30 dager etter levering fra verkstedet når det gjelder et nybygd skip, og ellers innen 30 dager etter at skipet er ervervet som norsk eiendom. Skip som verkstedet har bygd for egen regning, anses levert når det settes i fart. Registerføreren kan forlenge fristen.

Eies skipet av partrederi eller annet selskap som nevnt i § 1 nr. 2, gis meldingen av den bestyrende reder.^​3 I selskaper ellers gis den av forretningsføreren eller av styremedlem som kan tegne selskapets firma.^​4

§ 13.^​1Opplysninger om skipene i registeret, meldinger m.m.

Skipsregisteret skal inneholde opplysninger om skipenes navn,^​2 kjenningssignal,^​3 brutto og netto tonnasje, eventuelt lengde, bredde og dybde for så vidt gjelder ikke målepliktige fartøy,^​4 byggested og -år, hjemsted,^​5 eierforhold og eierens nasjonalitet. Eies et skip av et partrederi eller annet selskap som nevnt i § 1 nr. 2, skal registeret inneholde opplysninger om hvem som er bestyrende reder.^​6

Inntrer det endring i noe av det som er nevnt i første ledd,^​7 skal skipets eier gi melding til registerføreren med mindre annet følger av forskrift gitt av departementet. Det samme gjelder dersom skipet er gått tapt eller hugget opp. Meldingen skal gis snarest mulig og senest innen 30 dager etter endringen eller hendingen.^​8 Registerføreren kan forlenge fristen. Reglene i § 12 annet ledd gjelder tilsvarende. Ved salg gis meldingen av kjøperen, men av selgeren hvis salget medfører at skipet ikke lenger er å anse som norsk.

Melding vedrørende eierforholdet skal legitimeres ved bilbrev, skjøte fra tidligere eier, tvangssalgsskjøte eller lignende.^​9 Kongen^​10 kan gi nærmere forskrifter om dette og om meldingers innhold og form og om de vedlegg som skal medfølge.^​11 Er skipet ervervet fra utlandet, kan det ikke registreres med mindre det vedlegges attest fra vedkommende myndighet i det fremmede land om at skipet ikke er innført i skipsregisteret eller skipsbyggingsregisteret der, eller at det vil bli slettet når det registreres i et annet land.^​12

§ 14.^​1Framgangsmåte m.m.

Registerføreren skal føre en dagbok over dokumenter som forlanges registrert, og et skipsregister med blad for hvert enkelt skip. Registrering foregår ved at et utdrag av dokumentet føres inn i dagboken og at dokumentet anmerkes i skipsregisteret.

Dokument som kreves registrert, skal snarest mulig føres inn i dagboken etter den dato og det minutt det er mottatt for registrering og skal ansees for dagbokført på dette tidspunkt. Dog skal dokument som kommer inn etter et av departementet^​2 fastsatt klokkeslett føres inn i dagboken på skipsregisterets påfølgende åpningstidspunkt.

Ser registerføreren når han mottar et dokument at det ikke kan registreres, gjør han oppmerksom på det. Blir dokumentet ikke tatt tilbake, skal det føres inn i dagboken og i tilfelle nektes registrert, jfr. § 16. Er det åpenbart at dokumentet ikke kan registreres, kan det uten dagbokføring returneres til den som har krevd registrering. Han skal samtidig gjøres kjent med hvorfor dokumentet ikke kan registreres, og med at det ikke er dagbokført. Likeså skal han gjøres kjent med at dokumentet vil bli dagbokført dersom dette kreves. Framsettes slikt krav, dagbokføres dokumentet den dag kravet kommer inn, jfr. annet ledd.

Foreligger vilkårene for registrering, skal dokumentet anmerkes i skipsregisteret innen 2 uker etter dagbokføringsdato. Dokumentet sendes tilbake til den som har levert det inn, eller den han utpeker.

Dersom et skip ventes levert fra utenlandsk byggeverksted eller selger til ny eier på et tidspunkt utenfor ekspedisjonstiden ved registerførerens kontor, kan skipets innføring i registeret og registrering av frivillige rettsstiftelser skje før skipet blir levert,^​3 men registerføreren skal holde dokumentene tilbake inntil han får bekreftelse på at skipet er levert. Blir skipet ikke levert innen 1 uke etter dagbokføringen, er registreringen uten noen rettsvirkning.

§ 15.^​1Krav til dokumenter, bekreftelse av underskrift m.m.

Dokument som forlanges registrert, må være skrevet på norsk, dansk, svensk eller engelsk, og må være så tydelig og klart at det ikke er tvilsomt hvordan det skal anmerkes. Departementet^​2 kan gi forskrifter om dokumentenes form.

Skal et skjøte eller pantedokument som ikke er utstedt av offentlig myndighet, kunne anmerkes i registeret, må underskriften være bekreftet i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Det skal uttrykkelig bekreftes at underskriften er skrevet eller vedkjent i vedkommendes nærvær, og erklæres om utstederen er over 18 år. Dette gjelder også meddelelse av samtykke som nevnt i § 22 første ledd. Nærmere forskrifter om legitimasjon av utstederens identitet, alder og myndighet kan gis av departementet.

Den som forlanger noe registrert, skal foruten dokumentet innlevere gjenpart (herunder avskrift) av det med mindre annet er bestemt i forskrift gitt av departementet. Departementet kan gi forskrift om at gjenparten skal være bekreftet og om hvem som kan gi slik bekreftelse. Gjelder dokumentet flere skip, skal det innleveres en gjenpart for hvert skip. Gjenpartene oppbevares på den måte som departementet bestemmer.

§ 16.^​1Registreringsnektelse.

Et dokument skal nektes registrert dersom registerføreren finner det åpenbart at dokumentet er ugyldig^​2 eller at utstederen ikke har den nødvendige disposisjonsrett,^​3 eller dersom vilkårene ellers for å anmerke dokumentet i skipsregisteret ikke foreligger.^​4 Avgjørelsen treffes på grunnlag av dokumentet selv og de andre dokumenter og bevis som foreligger. Når registerføreren finner grunn til det, kan han selv innhente opplysninger.

Istedenfor å nekte et dokument registrert i tilfelle som nevnt i første ledd, kan registerføreren sette en frist for å rette mangelen, dersom han har grunn til å tro at dette vil bli gjort innen en rimelig tid. Dokumentet skal da føreløpig anmerkes i skipsregisteret med opplysning om forholdet. Blir mangelen ikke rettet før utløpet av fristen, skal dokumentet nektes registrert.

Blir et dokument nektet registrert, gjøres anmerkning om det i dagboken. Den som har forlangt registreringen, skal straks i anbefalt brev underrettes om nektelsen og grunnen til den, klageadgang og klagefrist og om at søksmål om nektelsen ikke kan reises uten at klageadgangen først er benyttet (jfr. § 19). Er det andre som saken direkte gjelder, skal slik underretning samtidig gis til dem.

Underretning som nevnt i tredje ledd skal gis også i andre tilfelle hvor noen har forlangt en forretning og ikke fått medhold ved registerførerens avgjørelse.

§ 17.^​1Attest.

På ethvert dokument som er registrert, gir registerføreren attest om registreringen.

Står det noe i dokumentet om eierforhold, prioritet eller lignende, som avviker fra det som tidligere er registrert, skal det i attesten gjøres anmerkning om det. Er dokumentet en pantobligasjon eller et skadesløsbrev, skal det dessuten gjøres anmerkning om registrerte heftelser^​2 som kan øve innflytelse på panthaverens rett.^​3

Enhver skal på begjæring få attest om eierforhold og heftelser vedrørende registrert skip.

§ 18.Feil ved registreringen.

Blir registerføreren oppmerksom på at en innføring i skipsregisteret er uriktig, eller at det på annen måte er gjort feil, skal han rette feilen. Har noen på grunn av feilen fått uriktig opplysning, skal registerføreren så vidt mulig underrette ham om rettelsen i anbefalt brev.

Den som mener at skipsregisterets innhold er uriktig og til skade for hans rett, kan forlange registrert sitt krav om rettelse når han sannsynliggjør sin rett eller stiller slik sikkerhet som registerføreren bestemmer. Godtgjør han ikke sitt krav innen en frist som registerføreren setter, skal kravet slettes.

§ 19.^​1Klage

Avgjørelser av registerføreren kan påklages til departementet av enhver som har rettslig klageinteresse^​2 i saken. Klage fra den som har fått underretning etter § 16 tredje eller fjerde ledd, må være kommet inn til registerføreren innen 3 uker fra den dag da underretningen ble sendt.

Klage fra andre må være kommet inn til registerføreren innen 3 uker fra den dag da klageren har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen, jfr. dog fjerde ledd. I særlige tilfelle kan registerføreren sette en frist som er lengre enn 3 uker.

Oppreising mot oversitting av klagefristen kan gis etter reglene i forvaltningsloven^​3 § 31, jfr dog fjerde ledd nedenfor. Videre gjelder reglene i forvaltningsloven §§ 32-33 og 36.

Reglene i tinglysingsloven^​4 §§ 10 a og 10 b om enkelte innskrenkinger i adgangen til å ta et kjæremål til følge gjelder tilsvarende.

Den som har fått underretning etter § 16 tredje eller fjerde ledd, kan ikke reise søksmål uten at han først har brukt sin klageadgang og klagen er avgjort av departementet. Tvistemålslovens § 437 første ledds siste punktum og tredje ledd gjelder dog tilsvarende.

Søksmålsfristen etter tvistemålslovens § 437 annet ledds første punktum skal være 3 uker. Oppreising kan ikke gis dersom det foreligger forhold som er til hinder for å ta en klage til følge, jfr. fjerde ledd foran.

§ 20.^​1Hvilke rettsstiftelser som kan registreres.

I skipsregisteret kan anmerkes dokument som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert skip til gjenstand.^​2 Unntatt er dog dokument vedrørende sjøpanterett^​3 i eller leie eller befraktning av skip.

Når et søksmål som er brakt inn for herreds- eller byretten eller en høyere rett gjelder rettighet som etter sin art kan registreres etter første ledd, kan retten ved kjennelse beslutte at stevningen eller et utdrag av den skal registreres. Blir saken hevet eller går dommen saksøkeren imot eller blir den midlertidige forføyning opphevd, skal det registrerte slettes så snart avgjørelsen er rettskraftig.

§ 21.Registerhjemmel.

Registerhjemmel som eier har bare den skipsregisteret utpeker som eier, eller som godtgjør at eiendomsretten er gått over til ham ved eierens død.^​1

For at et dokument skal gi registerhjemmel med hensyn til eiendomsretten, må det enten gi uttrykk for et ubetinget eiendomserverv eller det må være registrert bevis for eller være en vitterlig kjensgjerning at den betingelse som ervervet er gjort avhengig av, er oppfylt.

Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for registerhjemmel med hensyn til andre rettigheter.

§ 22.^​1Registerhjemmel som vilkår for registrering.

Dokument^​2 som gir uttrykk for frivillig rettsstiftelse som nevnt i § 20 første ledd, kan ikke anmerkes i skipsregisteret med mindre utstederen har registerhjemmel^​3 eller samtykke fra hjemmelshaveren.^​4

Et tvangssalgsskjøte kan ikke anmerkes dersom hjemmelshaveren på det tidspunkt avgjørelsen om tvangssalg ble anmerket, ikke var saksøkt under tvangssalget eller var varslet om salget etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-8 første ledd. Tvangssalgsskjøte utstedt ved tvangssalg i utlandet kan ikke anmerkes med mindre tvangssalget etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.^​5

Et skifteskjøte^​6 kan ikke anmerkes dersom den hvis midler skiftes, mangler registerhjemmel.

En dom eller voldgiftsdom kan ikke anmerkes med mindre den etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.^​7

§ 23.^​1Prioritet.

Registrerte rettserverv går foran uregistrerte rettserverv.

Kolliderer flere registrerte rettserverv, går det foran som først ble innført i dagboken.^​2

Rettserverv som er innført i dagboken på samme tidspunkt, er likestilt; dog går utleggs- og arrestforretninger foran annet rettserverv. Er flere utleggsforretninger registrert på samme tidspunkt, går den eldste foran.

§ 24.^​1Unntak fra prioritetsreglene, m.m.

En eldre rett går uten hensyn til § 23 foran en yngre, dersom denne hviler på frivillig rettsstiftelse og erververen da hans rett ble dagbokført, kjente eller burde kjenne den eldre rett.

For lovbestemte rettigheter^​2 har registrering ingen betydning med mindre annet er bestemt ved lov.

Ved avhending eller annen eiendomsovergang skal rett som utledes fra den tidligere eier og som framgår av den nye eiers hjemmelsdokument eller innføres i dagboken senest på samme tidspunkt som dette, gå foran rett som utledes fra den nye eier. Det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den tidligere eier, bestemmes etter reglene i § 23. Det samme gjelder det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den nye eier, dog slik at frivillig stiftet panterett som godtgjøres å sikre lån gitt til erverv av skipet og som er innført i dagboken senest på samme tidspunkt som hans hjemmelsdokument, går foran både tvungne og frivillige rettsstiftelser uansett når de er dagbokført.

Reglene i tredje ledd gjelder tilsvarende når et skip innføres i skipsregisteret, idet rettsstiftelser som i medhold av § 14 siste ledd er registrert før skipets levering, skal ansees som dagbokført den dag og på det klokkeslett skipet blir levert. Blir det overført heftelser fra utenlandsk register etter § 259, går de foran alle andre rettsstiftelser og har innbyrdes prioritet fra den opprinnelige registrering i det utenlandske register.^​3

Bestemmelsene i § 23 får ikke anvendelse på overdragelse av panterett eller på håndpantsetting av pantobligasjon^​4 som følger reglene for omsetningsgjeldsbrev.^​5

§ 25.^​1Rettsvern i konkurs.

For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må retten være innført i dagboken senest dagen før konkursåpningen, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i § 24 tredje, fjerde og femte ledd.

Har det vært åpnet forhandling om tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, jf lov^​2 om fordringshavernes dekningsrett § 1-4 siste ledd, må retten være innført i dagboken senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Når retten er stiftet med samtykke av gjeldsnemnda,^​3 er likevel dens rettsvern overfor konkursboet ikke avhengig av registrering.

For at en rett som er stiftet ved avtale skal kunne stå seg ved tvangsakkord, må rettsstiftelsen utenfor de tilfeller som er nevnt i § 24 tredje, fjerde og femte ledd være innført i dagboken senest dagen før forhandlingen om tvangsakkord er åpnet.^​4

§ 26.Ekstinksjon av ugyldighetsinnsigelse, m.m.

Innsigelse om at registerhjemmel skyldes et ugyldig dokument, kan ikke gjøres gjeldende overfor den som har registrert en rett han har ervervet ved avtale med innehaveren av registerhjemmelen, og som var i god tro da innføringen i dagboken fant sted. Innsigelsen kan dog gjøres gjeldende dersom dokumentet er falsk eller forfalsket eller er ugyldig på grunn av mindreårighet^​1 eller er kommet i stand ved grov tvang (avtalelovens^​2 § 28).^​3

Dersom et registrert hjemmelsdokument eller annet dokument er ugyldig uten at dette framgår av skipsregisteret, og ugyldigheten senere faller bort, er registrering av den således stiftede rett unødvendig, idet retten regnes som registrert samtidig med at ugyldigheten faller bort.

§ 27.^​1Prioritet i tilfelle av registreringsfeil m.m.

Dersom en rett er anmerket i skipsregisteret på uriktig måte eller ikke er anmerket 2 uker etter at den ble ført inn i dagboken,^​2 kan det ved dom bestemmes at retten skal stå tilbake for en senere registrert frivillig rettsstiftelse. Vilkårene for dette er

Blir det i skipsregisteret anmerket en rett som ved en feil ikke først er dagbokført, får anmerkningen også den virkning som en innføring i dagboken har.

Når et dokument som er innført i dagboken, senere nektes registrert,^​4 blir det ved anvendelsen av reglene om prioritet å anse som om det ikke hadde vært innført.

§ 28.^​1Slettelse av skip.

Når registerføreren får melding etter § 13 annet ledd om at et skip er gått tapt eller er hugget opp eller ikke lenger er å anse som norsk,^​2 skal skipet slettes i registeret. Det samme gjelder hvis melding ikke er gitt innen den i § 13 annet ledd nevnte frist, men registerføreren på annen måte får kjennskap til forhold som nevnt; før skipet slettes, skal eieren gis adgang til uttalelse. Ikke-registreringspliktig skip^​3 skal – foruten i tilfelle som nevnt – slettes når eieren begjærer det.

Er det registrert heftelse i skipet, skal skipet ikke slettes uten rettighetshaverens skriftlige samtykke, men det skal gjøres anmerkning på skipets blad i registeret om det forhold som skulle ha medført slettelse. Heftelsen beholder i så fall sin prioritet, men nye rettsstiftelser kan ikke registreres.

På begjæring skal registerføreren utstede slettelsesattest for skipet, hvor alle registrerte heftelser oppføres i prioritetsrekkefølge.^​4

§ 29.^​1Slettelse av heftelser.

En heftelse skal slettes av skipsregisteret når det blir registrert bevis for at den er falt bort eller for at den berettigede samtykker i slettelse.

For at en pantobligasjon som er omsetningsgjeldsbrev,^​2 skal kunne slettes, må dokumentet sammen med kvittering eller samtykke leveres inn til registerføreren. Et det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få kvittering eller samtykke, kan registerføreren når dokumentet innleveres og det sannsynliggjøres at heftelsen er falt bort eller ikke består, på hjemmelshaverens forlangende kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 2 måneder.^​3 Melder ingen seg, slettes heftelsen.

En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledds første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort.^​4 Tilsvarende gjelder når det godtgjøres at en heftelse er falt bort ved tvangssalg av skipet i utlandet, forutsatt at tvangssalget etter norske interlegale rettsregler er bindende for rettighetshaveren.^​5

Enhver heftelse som er over 20 år gammel, kan slettes etter oppfordring som nevnt i annet ledds annet punktum når det er sannsynlig at den er opphørt.

Heftelse som åpenbart er opphørt, skal registerføreren slette av eget tiltak.

I tilfelle av uriktig slettelse gjelder § 27 tilsvarende.

§ 30.^​1Foreldelse av rettsvern.

Dersom en registrert heftelse ikke etter dokumentets innhold skal gjelde for bestemt tid og ikke skal hvile på skipet for alltid, bortfaller virkningen av registreringen når det er gått 20 år etter at heftelsen ble registrert, og den ikke er registrert på ny før utløpet av denne frist. For panterett bortfaller dog virkningen av registreringen i intet tilfelle før det er gått minst 5 år etter den dag da gjelden i sin helhet etter dokumentets innhold enten skulle ha vært betalt, eller som den tidligst kunne ha vært oppsagt til fra kreditors side.

For panterett som er stiftet ved utleggsforretning, skal den i første ledds første punktum nevnte frist være 5 år. For midlertidig sikring er fristen 2 år. Bestemmelsen i første ledds annet punktum gjelder ikke panterett som nevnt i dette ledd.

Registrering av påtegning på et tidligere registrert dokument avbryter ikke fristen, med mindre påtegningen inneholder en uttrykkelig gjentakelse av rettsstiftelsen. Som sådan regnes forhøyelse av beløpet i et pantedokument. Fra ny registrering løper ny frist av samme lengde som den opprinnelige.

Når virkningen av registreringen er falt bort, skal registerføreren av eget tiltak slette heftelsen. I tilfelle av uriktig slettelse gjelder § 27 tilsvarende.

§ 31.^​1Registrering.

Skip som er under bygging her i riket og kontrakt om bygging her i riket, kan på begjæring innføres i en egen avdeling av skipsregisteret (skipsbyggingsregisteret). For skip under bygging fremsettes begjæringen av eieren, og for byggekontrakt av bestilleren. Er kontrakten blitt innført, omfatter registreringen også bestillerens rett til skipet når byggingen blir påbegynt. Like med kontrakt regnes erklæring fra et verksted om at det har besluttet å bygge et skip for egen regning.

Innføring i skipsbyggingsregisteret kan bare skje når det sannsynliggjøres at det ferdige skip vil få en største lengde på 10 meter eller mer.^​2

Reglene i § 11 fjerde ledd, § 12 annet ledd, § 13, § 14 første-fjerde ledd og § 15 til § 27 gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 32.^​1Slettelse m.m.

Skip og byggekontrakt som er innført i skipsbyggingsregisteret, skal slettes når skipet leveres fra verkstedet, eller – om verkstedet har bygd for egen regning – når skipet settes i fart. Går skip under bygging tapt, skal det slettes. Tilsvarende gjelder byggekontrakt som bortfaller.

I tilfelle som nevnt i første ledd, skal begjæring om slettelse inngis etter reglene i § 13, jfr. § 31 siste ledd. Dette gjelder dog ikke når vedkommende skip er levert eller satt i fart, dersom det fyller vilkårene for innføring i norsk skipsregister og blir innført der. Kongen^​2 kan gi regler om at slettelse kan skje selv om begjæring ikke blir inngitt, dersom registerføreren på annen måte har fått kjennskap til forhold som begrunner slettelse.

Er det registrert heftelse i skip under bygging eller i byggekontrakt, og heftelsen ikke blir overført til norsk skipsregister, skal det ikke skje slettelse i skipsbyggingsregisteret uten rettighetshaverens skriftlige samtykke, men det skal gjøres anmerkning på skipets eller kontraktens blad i registeret om det forhold som skulle ha medført slettelse. Heftelsen beholder i så fall sin prioritet, men nye rettsstiftelser kan ikke registreres. Fyller det ferdige skip vilkårene for innføring i skipsregisteret, men eieren ikke har begjært det innført der innen den i § 13 nevnte frist, kan vedkommende rettighetshaver selv begjære skipet innført i skipsregisteret.

På begjæring skal registerføreren utstede slettelsesattest for skipet, hvor alle registrerte heftelser oppføres i prioritetsrekkefølge.^​3

Reglene i §§ 29-30 gjelder tilsvarende så langt de passer for heftelser anmerket i skipsbyggingsregisteret.

§ 33.^​1Innretninger som ikke er å anse som skip.

På begjæring av eieren kan følgende innretninger innføres i skipsregisteret, selv om de ikke omfattes av § 11 annet eller tredje ledd:^​2

Om valg av hjemsted gjelder reglene i § 8 første og annet ledd tilsvarende. For øvrig får reglene i § 11 fjerde og femte ledd, § 12 annet ledd og §§ 13-30 tilsvarende anvendelse så langt de passer.

For innretning som er av en slik art som nevnt i første ledd, og som blir bygd eller skal bygges her i riket, gjelder reglene i § 31, første og tredje ledd og § 32 tilsvarende.

§ 34.^​1Skipsmatrikkelen.

Skipsmatrikkelen skal føres av Sjøfartsdirektoratet for hele riket og omfatte alle registreringspliktige skip.^​2

Skipsmatrikkelen skal inneholde opplysninger om skipenes navn,^​3 kjenningssignal,^​4 brutto og netto tonnasje,^​5 byggested og -år, hjemsted,^​6 eierforhold og eierens nasjonalitet. Eies et skip av et partrederi eller annet selskap som nevnt i § 1 nr. 2, skal matrikkelen inneholde opplysning om hvem som er bestyrende reder.^​7 Registerføreren skal uten opphold gi Sjøfartsdirektoratet melding om enhver registrering av betydning for matrikkelen.

Kongen^​8 kan bestemme at også ikke-registreringspliktige skip og innretninger som er innført i skipsregisteret, skal tas med i matrikkelen.

§ 35.Erverv av registerhjemmel ved søksmål mot mulige rettighetshavere under ett.

Dersom eier av norsk skip mangler registerhjemmel^​1 og det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig for ham å skaffe seg hjemmelen på annen måte, kan han få hjemmel ved å erverve dom for sin rett til skipet gjennom søksmål mot mulige rettighetshavere under ett og la dommen registrere.

Saken reises for herreds- eller byretten på skipets hjemsted.^​2 I stevningen skal saksøkeren sannsynliggjøre sin rett til skipet, og at de øvrige vilkår for søksmål er til stede. Finner retten at vilkårene er til stede, skal den la et utdrag av stevningen kunngjøre i Norsk Lysingsblad^​3 med oppfordring til enhver som måtte påstå å ha bedre rett til skipet enn saksøkeren, om å melde seg til retten innen en frist^​4 som settes til minst 3 måneder, og godtgjøre sin rett. I kunngjøringen skal gjøres oppmerksom på reglene i fjerde og femte ledd. Retten kan også foreta kunngjøring ved oppslag eller i et eller flere andre blad i Norge eller utlandet. Fristen regnes fra kunngjøringen i Lysingsbladet.

Finner retten at vilkårene for søksmål ikke er til stede, avviser den saken ved kjennelse. Kjennelsen kan påkjæres.

Melder ingen saksøkt seg før fristen er ute, avsier retten uten hovedforhandling dom for at saksøkeren er eier. Dommen blir rettskraftig^​5 med en gang, kan ikke prøves ved anke og har bindende virkning for alle og enhver.

Melder noen seg før fristens utløp og påstår å ha bedre rett til skipet enn saksøkeren, fortsetter saken etter de vanlige regler i tvistemålsloven. Rettskraftig dom i saken har bindende virkning for alle og enhver uten hensyn til hvem som har meldt seg under saken.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder tilsvarende for innretninger som nevnt i § 33.^​6

§ 36.^​1Erverv av registerhjemmel etter kunngjøring.

Dersom et norsk skip med største lengde under 15 meter tilhører noen som ikke har registerhjemmel,^​2 kan den som utøver eierrådighet og skriftlig erklærer å være eier, få registerhjemmel når han sannsynliggjør at han, alene eller sammen med sine hjemmelsmenn, har vært eier i minst 10 år. Finner registerføreren at disse vilkår er til stede, skal han kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist^​3 som settes til minst 1 måned. Melder ingen seg, skal registerføreren innføre skipet i skipsregisteret med eieren som hjemmelshaver, eller – dersom skipet tidligere er registrert – anmerke at eierens hjemmel er i orden.

§ 37.Statens erstatningsansvar.

Den som lider uforskyldt tap på grunn av registreringsfeil, har rett til erstatning av staten dersom tapet skyldes:

§ 38.^​1Forskrifter. Beregning av frister.

Departementet^​2 kan gi nærmere forskrifter om hvordan dagbok og skipsregister skal innrettes og føres, og om framgangsmåten for øvrig ved registrering. Departementet kan også gi de øvrige forskrifter som trengs til gjennomføring og utfylling av reglene i dette kapittel, hvorledes dokumenter skal utformes for å kunne registreres og om godkjenning av blanketter for bestemte dokumenttyper og om bruk av slike.

Om beregning av frister gjelder reglene i domstolsloven.^​3 Når en frist skal regnes fra registreringen av et dokument, regnes den fra den dag da dokumentet er innført i dagboken.^​4

§ 71.^​1

Med bortfrakter forstås i dette kapittel den som ved avtale påtar seg befordring av gods med skip for en annen, befrakteren. Bortfrakteren kan være reder, befrakter (frambortfrakter) eller annen.

Reisebefraktning foreligger hvor frakten skal betales pr. reise, tidsbefraktning hvor frakten skal betales pr. tidsenhet.

Reisebefraktning kan være helbefraktning, delbefraktning eller stykkgodsbefraktning. Delbefraktning foreligger hvor avtalen gjelder mindre enn et helt skip eller en full last og det brukes certeparti.

§ 72.^​1

Med unntak av det som følger av §§ 168 og 169, får bestemmelsene i dette kapittel bare anvendelse for så vidt ikke annet er avtalt eller følger av sedvane.

Bestemmelsene gjelder ikke i den utstrekning befordringen er underkastet internasjonal konvensjon om befordring med annet transportmiddel.^​2

§ 73.^​1

Gjelder fraktavtalen et bestemt skip, kan bortfrakteren ikke oppfylle avtalen med et annet skip.

§ 74.^​1

Gjelder fraktavtalen et helt skip eller en full last kan bortfrakteren ikke ta med gods for andre enn befrakteren.^​2

§ 75.^​1

Overdrar befrakteren sine rettigheter etter fraktavtalen til en annen eller utnytter han avtalen ved frambortfraktning, vedblir han å være ansvarlig for at avtalen oppfylles.^​2

§ 137.

Ved tidsbefraktning skal bortfrakteren, i den tid skibet står til rådighet for befrakteren, utføre de reiser som befrakteren i overensstemmelse med avtalen krever.^​1

§ 138.

Bortfrakteren skal sørge for at skibets tilstand, bemanning og utrustning opfyller de krav som stilles i almindelig fraktfart.^​1 Han er dog ikke pliktig til å sørge for brensel til skibets maskineri eller for vann til kjelene.

§ 139.

Befrakteren skal sørge for lasting, stuing og lossing. Han kan ikke kreve annen medvirkning av skibsfører og mannskap enn den som er sedvanlig ved reisebefraktning i den pågjeldende fart. Betaling for overtidsarbeide og andre særlige utgifter ved sådan medvirkning skal befrakteren bære.

Må bortfrakteren erstatte eieren beskadigelse eller tap av gods som er en følge av lasting, stuing eller lossing og ikke skyldes pliktig medvirkning av skibsfører eller mannskap, skal befrakteren holde ham skadesløs.

§ 140.

Utgifter ved utførelsen av reisene som ikke påhviler bortfrakteren efter foranstående bestemmelser, skal befrakteren bære.

§ 141.

Bortfrakteren er pliktig til å utstede konnossement^​1 for innlastet gods med de vilkår for befordringen som er sedvanlige i den pågjeldende fart. Pådrar han sig derved øket ansvar, skal befrakteren holde ham skadesløs.^​2

§ 142.

Bortfrakteren er ikke pliktig til å utføre en reise som vil utsette skibet eller de ombordværende for en fare som bortfrakteren ikke med rimelighet kunde ta i betraktning da avtalen blev sluttet. Heller ikke er han pliktig til å ta med lett antendelig, eksplosivt eller annet farlig gods.^​1

§ 143.

Bortfrakteren er pliktig til å la skibet tiltre ny reise, selv om den vil medføre overskridelse av den avtalte tid, når overskridelsen ikke går ut over det som må ansees for rimelig.

For sådan overskridelse betales tidsfrakt som for den avtalte tid.

§ 144.

Tidsfrakten skal betales forskuddsvis for en måned ad gangen.^​1

Tidsfrakt betales ikke for tid som går tapt ved almindelig vedlikehold, ved utbedring av skade som ikke skyldes feil eller forsømmelse av befrakteren eller noen som han svarer for, eller for øvrig på grunn av bortfrakterens forhold.

§ 145.

Blir skibet borte uten at det kan oplyses når ulykken inntraff, skal tidsfrakt betales for halvdelen av den tid som måtte påregnes å gå med til den del av reisen som efter siste underretning om skibet ikke var utført.

§ 146.^​1

Blir skibet for sent stillet til rådighet for befrakteren, eller inntreffer annen forsinkelse på bortfrakterens side, kan befrakteren heve fraktavtalen såfremt bortfrakteren, da avtalen blev sluttet, måtte innse at formålet med avtalen vilde bli vesentlig forfeilet på grunn av forsinkelsen. Er bortfrakteren selv skyld i forsinkelsen, kan befrakteren heve avtalen hvis forsinkelsen ikke er av uvesentlig betydning.

Skal skibet efter fraktavtalen stilles til rådighet innen en bestemt tid, medfører enhver overskridelse av tiden at befrakteren kan heve avtalen.

Gir bortfrakteren meddelelse om at skibet vil bli forsinket, må befrakteren, hvis han vil heve fraktavtalen, gjøre det uten ugrunnet ophold.

§ 147.^​1

Skade som følge av forsinkelse på bortfrakterens side eller som følge av at skipet går tapt eller blir uistandsettelig^​2 plikter bortfrakteren å erstatte, med mindre det må antas at verken han selv eller noen som han svarer for, har gjort seg skyldig i feil eller forsømmelse.

§ 148.

Blir tidsfrakten ikke betalt i rett tid,^​1 kan bortfrakteren heve avtalen og kreve erstatning for frakttap og annen skade.

§ 149.

For skade på skibet som skyldes feil eller forsømmelse av befrakteren eller noen som ham svarer for, har bortfrakteren krav på erstatning.^​1

§ 150.^​1

Fraktens bidrag til felleshavari^​2 bæres av tidsbefrakteren.

Har skipet foretatt berging,^​3 skal godtgjøringen for utlegg til hyre og kost i henhold til § 229 første ledd tilfalle befrakteren, selv om bortfrakteren har hatt utlegget. Bortfrakterens part av nettobergelønnen deles likt mellom ham og befrakteren.

§ 168.^​1

Bestemmelsene i §§ 95, 97, 98 annet ledd, 101 første ledd, 118-123, 152, 161, 162 og 291 første ledd nr. 7 og annet ledds første punktum kan når norsk rett skal anvendes etter § 169, ikke fravikes ved avtale til skade for avlaster, befrakter eller mottaker. Som slik avtale anses forbehold om overdragelse til bortfrakteren av rett til erstatning ifølge forsikringsavtale og liknende forbehold.

Det som er bestemt i første ledd, er ikke til hinder for at det inntas bestemmelse om felleshavari^​2 i fraktavtalen, eller at det avtales innskrenkning i bortfrakterens ansvar for tap eller skade voldt ved hending inntruffet før lastingen eller etter lossingen eller ved befordring av levende dyr eller av gods som i fraktavtalen er angitt som dekkslast og føres på dekk.^​3

Er det avtalt eller klart forutsatt at en befordring helt eller for en bestemt del skal utføres av en annen fraktfører, kan bortfrakteren dessuten forbeholde seg ansvarsfrihet for så vidt gjelder tap eller skade voldt ved hending inntruffet mens godset er i den annen fraktførers varetekt.^​4

Dersom godsets usedvanlige beskaffenhet eller tilstand eller de særlige forhold eller vilkår hvorunder befordringen skal foregå, gjør det rimelig at det treffes særskilt avtale om å innskrenke bortfrakterens plikter eller utvide hans rettigheter, er avtalen gyldig såframt det ikke utstedes konnossement, men vilkårene inntas i et mottaksbevis, som skal være et ikke negotiabelt dokument og betegne^​5 seg som sådant.

§ 169.^​1

Befordring i innenriks fart i Norge, Danmark, Finland og Sverige og i fart mellom disse stater skal være undergitt lovgivningen i den stat hvorfra befordringen finner sted. Dette gjelder selv om konnossement ikke er utstedt.

Befordring i henhold til konnossement i annen fart enn nevnt i første ledd er undergitt konvensjonslovgivningen i den stat hvor konnossementet er utstedt, når dette er en konvensjonsstat.^​2 Er konnossementet utstedt i en annen stat, men befordringen finner sted fra en konvensjonsstat,^​2 er befordringen undergitt denne stats konvensjonslovgivning. Er konnossementet utstedt i henhold til certeparti, gjelder det som er fastsatt i dette ledds første og annet punktum, bare for så vidt konnossementet bestemmer rettsforholdet mellom bortfrakteren og innehaveren.^​3

Befordring i henhold til konnossement til Norge, Danmark, Finland eller Sverige fra en stat som ikke er konvensjonsstat,^​2 er undergitt lovgivningen på bestemmelsesstedet ifølge befordringsavtalen. Bestemmelsen i annet ledds tredje punktum gjelder tilsvarende.

Med konvensjonsstat forstås stat som er bundet av den internasjonale konvensjon av 1924 om konnossementer som endret ved protokollen av 1968. Med konvensjonslovgivning forstås de i vedkommende konvensjonsstat gjeldende lovregler som gjengir bestemmelsene i nevnte konvensjon og protokoll.

Uten hensyn til det som er fastsatt i denne paragraf, kan det i konnossementet bestemmes at befordringen skal være undergitt reglene i foran nevnte konvensjon og protokoll eller i en bestemt stats konvensjonslovgivning.

§ 170.(Opphevet ved lov 8 juni 1973 nr. 38.)

§ 171.^​1Definisjoner.

Med bortfrakter forstås i dette kapittel den som ved avtale, ervervsmessig eller mot vederlag, påtar seg befordring med skip av passasjerer eller av passasjerer og reisegods. Bortfrakteren kan være reder, befrakter (frambortfrakter) eller annen.

Med passasjer forstås den som skal befordres eller blir befordret med skip i henhold til befordringsavtale, samt den som med bortfrakterens samtykke ledsager kjøretøy eller levende dyr som dekkes av en avtale om befordring av gods.

Med reisegods forstås gjenstand, herunder kjøretøy, som befordres i tilknytning til en avtale om passasjerbefordring. Reglene om reisegods får ikke anvendelse dersom godset befordres i henhold til certeparti, konnossement^​2 eller annet dokument som vanligvis benyttes ved godsbefordring.^​3 Håndreisegods omfatter reisegods som passasjerer har i sin lugar, i sin varetekt eller i eller på sitt kjøretøy.

§ 172.^​1Fravikelighet.

Med unntak av § 178 og det som følger av §§ 200-202, får bestemmelsene i dette kapittel bare anvendelse for så vidt ikke annet er avtalt eller følger av sedvane.

§ 173.Befordring med annet transportmiddel.

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke i den utstrekning befordringen er underkastet internasjonal konvensjon om befordring med annet transportmiddel.^​1

§ 174.Ansvar overfor andre som medfølger et skip.

Dersom noen som medfølger et skip uten å være passasjer^​1 eller høre til besetningen, blir drept eller lider tap som nevnt i §§ 188-189, gjelder reglene om bortfrakterens innsigelser og ansvarsbegrensning tilsvarende til fordel for enhver på rederens side som det blir gjort erstatningsansvar gjeldende mot.^​2

§ 175.Bortfrakterens plikter.

Bortfrakteren skal sørge for at skipet så vel ved reisens begynnelse som til enhver tid undervegs er i sjødyktig stand, herunder at det er tilstrekkelig utrustet, bemannet og proviantert.^​1 Han skal også i alle andre henseender trygge befordringen av passasjerer og reisegods og for øvrig vareta passasjerernes tarv på forsvarlig måte.

Reisegods må ikke befordres på dekk uten hjemmel i avtale eller sedvane.^​2

Reisen skal utføres med tilbørlig hurtighet. Deviasjon kan bare foretas for å redde menneskeliv eller berge skip eller gods eller av annen rimelig grunn.^​3

§ 176.^​1Oppfyllelse med annet skip enn avtalt.

Gjelder befordringsavtalen et bestemt skip, kan bortfrakteren ikke oppfylle avtalen med et annet skip.

§ 177.^​1Overdragelse av passasjerens rettigheter.

Er en bestemt person nevnt som passasjer i avtalen, kan han ikke overdra sine rettigheter etter avtalen til en annen. Etter at reisen er begynt, kan passasjeren ikke i noe tilfelle overdra sine rettigheter.

§ 178.^​1Passasjerens plikter m.m.

Passasjeren plikter å rette seg etter forskrifter om orden og sikkerhet om bord.^​2

Reglene i sjømannslovens^​3 §§ 48 og 49 om adgang til å bruke maktmidler mot mannskapet og om opptak av forklaring gjelder tilsvarende i forhold til passasjerer.

§ 179.Reisegods. Passasjerens opplysningsplikt.

Passasjeren kan ta med reisegods i rimelig omfang.

Kjenner han til at reisegodset har slike egenskaper at det kan medføre fare eller vesentlig ulempe for mennesker, skip eller annet gods, skal han gi bortfrakteren opplysning om det før reisen begynner. Det samme gjelder dersom reisegods som ikke er håndreisegods,^​1 må behandles med særlig omhu.^​2 Gods som nevnt i dette ledd skal så vidt mulig være særskilt merket før reisen begynner.^​3

§ 180.Farlig reisegods.

Bortfrakteren kan nekte passasjeren å ta med reisegods som kan medføre fare eller vesentlig ulempe for mennesker, skip eller annet gods.^​1

Er slikt reisegods tatt om bord uten at bortfrakteren kjente dets egenskaper, kan han etter omstendighetene losse, uskadeliggjøre eller tilintetgjøre det uten plikt til å erstatte det tap som derved voldes. Det samme gjelder selv om bortfrakteren kjente reisegodsets egenskaper, dersom det seinere oppstår slik fare eller ulempe for mennesker, skip eller annet gods at det er uforsvarlig å beholde det om bord.^​2

§ 181.^​1Skade voldt av reisegods.

Har reisegods voldt skade for bortfrakteren, er passasjeren ansvarlig dersom skaden skyldes feil eller forsømmelse av passasjeren eller noen som han svarer for.^​2

§ 182.^​1Bortfrakterens sikkerhet i reisegods.

Bortfrakteren plikter ikke å utlevere reisegods som ikke er håndreisegods,^​2 før passasjeren har betalt for befordringen og for kost og utlegg under reisen.^​3 Dersom passasjeren ikke betaler, kan godset legges opp under sikker forvaring for hans regning, og bortfrakteren kan på forsvarlig måte selge så mye at hans krav med kostnader blir dekket.

§ 183.^​1Hindringer på skipets side før avgang.

Dersom avtalen gjelder et bestemt skip og dette går tapt eller blir uistandsettelig^​2 før reisen er begynt, plikter bortfrakteren ikke å utføre befordringen.^​3

Blir skipets avgang fra det sted hvor reisen begynner, vesentlig forsinket, kan passasjeren heve avtalen.

§ 184.^​1Opphold under reisen.

Inntreffer under reisen et slikt opphold at det ikke med rimelighet kan forlanges at passasjeren skal vente,^​2 eller går skipet tapt eller blir det uistandsettelig^​3 etter at en del av reisen er utført, plikter bortfrakteren å sørge for at passasjeren og hans reisegods blir befordret til bestemmelsesstedet på hensiktsmessig måte, og å bære de utgifter som dette medfører. Oppfyller ikke bortfrakteren sine plikter innen rimelig tid, kan passasjeren heve avtalen.^​4

Må passasjeren i en mellomhavn oppholde seg i land på grunn av havari eller andre hindringer på skipets side, skal bortfrakteren sørge for passende underbringelse og bære de utgifter som dette medfører.

§ 185.^​1Tilbaketreden på passasjerens side.

Tiltrer passasjeren ikke reisen, eller avbryter han den, har bortfrakteren rett til det avtalte vederlag, med mindre passasjeren er død eller hindret ved sykdom eller annen rimelig grunn og bortfrakteren underrettes uten ugrunnet opphold. Fradrag gjøres dog for besparelser som bortfrakteren har eller burde ha oppnådd.

§ 186.^​1Krigsfare m.m.

Viser det seg etter at befordringsavtalen ble sluttet, at reisen vil medføre fare for passasjeren eller skipet som følge av krig, blokade, opprør, borgerlige uroligheter eller sjørøveri eller annen væpnet vold, eller at en slik fare er blitt vesentlig øket, kan så vel bortfrakteren som passasjeren heve avtalen uten plikt til å betale erstatning, selv om reisen er begynt.^​2 Den som vil heve avtalen, skal gi meddelelse uten ugrunnet opphold. Gjør han ikke det, plikter han å erstatte den skade som derav følger.

§ 187.^​1Avstandsfrakt.

Avbryter passasjeren reisen på grunn av forhold som ikke kan lastes ham, eller heves befordringsavtalen i medhold av § 184 eller, etter at reisen er begynt, i medhold av § 186, har bortfrakteren rett til en forholdsmessig del av det avtalte vederlag, idet reglene i § 129 annet og tredje ledd om beregning av avstandsfrakt gjelder tilsvarende.

Har bortfrakteren mottatt betaling ut over det som tilkommer ham etter denne paragraf, skal han betale det overskytende tilbake.

§ 188.^​1Ansvar for passasjerer.

Bortfrakteren plikter å erstatte tap^​2 som voldes ved at en passasjer dør eller kommer til skade (personskade) på grunn av hendelse under befordringen, og som skyldes feil eller forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen bortfrakteren svarer for.^​3 Tilsvarende gjelder tap som voldes ved forsinkelse med befordringen av passasjer.

§ 189.^​1Ansvar for reisegods.

Bortfrakteren plikter å erstatte tap som voldes ved at reisegods går tapt eller kommer til skade på grunn av hending under befordringen, som skyldes feil eller forsømmelse av ham selv eller noen han svarer for. Tilsvarende gjelder tap voldt ved forsinkelse med befordringen eller utleveringen av reisegods.

For penger, verdipapirer og andre verdisaker, så som gull, sølv, juveler, smykker og kunstgjenstander, er bortfrakteren ikke ansvarlig med mindre de er mottatt av bortfrakteren for å oppbevares i sikkerhet.^​2

§ 190.^​1Skadelidtes medvirkning.

Har passasjeren ved egen skyld forårsaket eller medvirket til tap som nevnt i §§ 188-189, kan bortfrakterens ansvar settes ned etter alminnelige erstatningsregler.^​2

§ 191.^​1Bevisbyrden.

Den som krever erstatning, har bevisbyrden for tapets omfang og for at det er oppstått ved en hending under befordringen.

For så vidt gjelder tap som følge av personskade, har den som krever erstatning, også bevisbyrden for at det er utvist feil eller forsømmelse som bortfrakteren svarer for. Er tap inntruffet ved eller i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet, har dog bortfrakteren bevisbyrden for at feil eller forsømmelse ikke er utvist.

Ved tap av eller skade på håndreisegods^​2 gjelder reglene i annet ledd tilsvarende. Er annet reisegods gått tapt eller kommet til skade, har bortfrakteren alltid bevisbyrden for at feil eller forsømmelse ikke er utvist.

Ved forsinkelse har bortfrakteren bevisbyrden for at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse som han svarer for.

§ 192.^​1Begrensning av bortfrakterens ansvar.

Bortfrakterens ansvar for personskade skal ikke overstige 100.000 spesielle trekkrettigheter (SDR) for hver passasjer. Ansvaret for forsinkelse med befordringen av passasjeren skal ikke overstige 2.000 SDR.

Bortfrakterens ansvar for tap som følge av at reisegods er gått tapt, kommet til skade eller er blitt forsinket, skal ikke overstige:

Beløpene i første og annet ledd gjelder for hver reise.

Renter og saksomkostninger kan tilkjennes i tillegg til begrensningsbeløpene.

Med spesielle trekkrettigheter (SDR) menes den regneenhet som er nevnt i § 373.

Ved skriftlig avtale mellom passasjeren og bortfrakteren kan det fastsettes høyere ansvarsgrenser enn bestemt i paragrafen her.

§ 193.^​1Passasjerens egenandel.

Bortfrakteren har rett til i det oppståtte tap å gjøre fradrag på inntil:

Fradrag skal skje før det finner sted ansvarsbegrensning etter § 192.

§ 194.^​1Bortfall av begrensningsretten m m

Bortfrakteren har ikke rett til å begrense ansvaret etter § 192 eller gjøre fradrag etter § 193, dersom det godtgjøres at bortfrakteren selv har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå.

§ 195.^​1Krav som ikke grunnes på befordringsavtalen.

Reglene om bortfrakterens innsigelser og om grensene for hans ansvar gjelder selv om kravet mot ham ikke grunnes på befordringsavtalen.

§ 196.^​1Befordring som utføres av en annen enn bortfrakteren.

Blir en befordring helt eller delvis utført av en annen enn bortfrakteren, forblir bortfrakteren ansvarlig etter reglene i dette kapittel, så langt de passer, som om bortfrakteren selv hadde utført hele befordringen.

Ved befordring som utføres med skip, er den som utfører den, ansvarlig for sin del av befordringen etter samme regler som bortfrakteren. Avtale hvorved bortfrakteren påtar seg ansvar utover det som er fastsatt i dette kapittel, er ikke bindende for den som utfører befordringen, med mindre denne har gitt skriftlig samtykke.

Bortfrakteren og den som har ansvar etter annet ledd, hefter solidarisk.

§ 197.^​1Erstatningskrav mot noen bortfrakteren svarer for m m

Reglene om bortfrakterens innsigelser og om grensene for bortfrakterens ansvar gjelder tilsvarende for dem som bortfrakteren svarer for etter § 196 eller § 233.

Det samlede ansvar som kan pålegges bortfrakteren og dem som bortfrakteren svarer for, skal ikke overstige den ansvarsgrense som følger av § 192. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for vedkommende.

Reglene i denne paragraf kan ikke påberopes av den som har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå.^​2

§ 198.^​1Hvem som kan kreve erstatning.

Krav på erstatning for at en passasjer er kommet til skade eller blitt forsinket, kan bare framsettes av passasjeren selv eller av noen som er trådt inn i hans rett.^​2

Krav på erstatning for tap av liv kan bare framsettes av passasjerens rettsetterfølgere eller av noen som han forsørget.^​3

§ 199.^​1Verneting m m

Søksmål i anledning av befordringen kan bare reises ved domstol

Etter at tvist er oppstått, kan partene avtale at den skal henskytes til en annen domstol eller til voldgift.

§ 200.^​1Virkeområde og ufravikelighet.

Reglene i §§ 181-199 og § 291 første ledd nr. 4-6 kan ikke ved forhåndsavtale fravikes til skade for passasjeren

§ 201.^​1Unntak fra ufravikeligheten.

Uten hinder av § 200 kan bortfrakteren ved befordring av passasjer fraskrive seg ansvaret etter dette kapittel for tiden før passasjeren går ombord og etter at passasjeren er kommet i land, men dog ikke for sjøtransport mellom skipet og land som er inkludert i billettprisen eller utføres med transportmiddel stilt til rådighet av bortfrakteren.

For så vidt gjelder håndreisegods^​2 som ikke befinner seg i eller på medført kjøretøy, kan bortfrakteren likeledes fraskrive seg ansvaret etter dette kapittel for tiden før godset blir brakt ombord og etter at det er brakt iland, men ikke for sjøtransport mellom skipet og land som nevnt i første ledd, og heller ikke for den tid bortfrakteren har hånd om godset mens passasjeren befinner seg på kai eller på en terminal eller stasjon eller et annet anlegg i havn.

Er det avtalt at befordringen for en bestemt del skal utføres av en annen navngitt fraktfører, kan bortfrakteren dessuten forbeholde seg ansvarsfrihet for så vidt gjelder tap oppstått ved hendelse inntruffet under den del av befordringen som utføres av den andre. Det samme gjelder om passasjeren etter befordringsavtalen har rett til helt eller delvis å nytte en annen fraktfører enn bortfrakteren.^​3

Bortfrakteren kan i alle tilfelle forbeholde seg ansvarsfrihet for levende dyr som sendes som reisegods.

§ 202.^​1Ansvarsforsikring.

Kongen kan bestemme at det for skip som brukes til passasjerbefordring i norsk innenriksfart eller i fart mellom Norge og utlandet, skal tegnes forsikring eller stilles sikkerhet til dekning av det ansvar for personskade som bortfrakteren kan få etter § 188, jfr. § 192 første ledd, § 234, § 235 og § 238 nr. 1. Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvilke skip dette skal gjelde for, og om forsikringen eller sikkerhetstillelsen, herunder om virkningen av at de ikke holdes i kraft.^​2

Kongen kan gjøre reglene i denne paragraf gjeldende for skip med norsk passasjersertifikat^​3 som brukes til passasjerbefordring i annen fart enn nevnt i første punktum.

§ 233.^​1

Rederen svarer for skade som er forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten av skipsfører, mannskap, los, slepebåt eller andre som utfører arbeid i skipets tjeneste.^​2

Hva rederen således kommer til å utrede, kan han kreve erstattet av den som har voldt skaden.^​3 Lovgivningens regler om adgang til å nedsette skadevolderens ansvar overfor skadelidte gjelder likevel tilsvarende for rederens krav.^​4

§ 234.Personer med rett til ansvarsbegrensning.

Rederen, skipets eier, befrakteren eller disponenten kan begrense sitt ansvar etter reglene i dette kapittel. Det samme gjelder enhver som yter tjenester i direkte forbindelse med bergning, herunder tiltak som nevnt i § 235 første ledd nr. 4, 5 og 6.

Gjøres ansvar gjeldende mot noen som rederen eller andre nevnt i første ledd svarer for,^​1 har også denne rett til begrensning.

Den som har forsikret ansvar for krav undergitt begrensning, har samme rett til begrensning som sikrede selv.

§ 235.Krav undergitt begrensning.

Retten til ansvarsbegrensning gjelder, uansett grunnlaget for ansvaret, krav i anledning av

Dersom den ansvarlige kan gjøre gjeldende et motkrav, og krav og motkrav er oppstått ved samme hendelse,^​2 kan begrensning bare kreves for den del av kravet som overstiger motkravet.

§ 236.Krav unntatt fra begrensning.

Retten til ansvarsbegrensning gjelder ikke

§ 237.Handlemåte som hindrer begrensning.

En ansvarlig kan ikke begrense sitt ansvar dersom det godtgjøres at den ansvarlige selv har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå.^​1

§ 238.^​1Ansvarsgrensene.

§ 239.Fordeling av ansvarsbeløpene.

Hvert ansvarsbeløp skal fordeles på de krav som er undergitt begrensning, i forhold til de godtgjorte beløp.

Dersom det beløp som er nevnt i § 238 nr. 2, ikke dekker fullt ut de krav som beløpet gjelder for, dekkes resten på like linje med andre krav av det beløp som er nevnt i § 238 nr. 3.

Den som har betalt et krav helt eller delvis før fordelingen av ansvarsbeløpet er foretatt, trer for så vidt inn i kreditors rett til dekning.

Godtgjør noen at han senere kan bli nødt til å betale et krav helt eller delvis, og at han i så fall vil tre inn i kreditors rett til dekning, kan retten sette til side et tilstrekkelig beløp, slik at han senere kan kreve dekning i samsvar med regelen i tredje ledd.

§ 240.Begrensningsfond og begrensningssøksmål.

Hvis det her i riket reises søksmål eller begjæres arrest eller annen tvangsforretning i anledning av krav som etter sin art er undergitt begrensning, kan begrensningsfond opprettes ved vedkommende domstol.

Fondet ansees opprettet med virkning for alle som kan påberope seg samme ansvarsgrense, og til dekning kun av de krav som denne gjelder for.

Etter at fondet er opprettet, kan bare den som har opprettet det, dennes ansvarsforsikrer og enhver som har krav som kan kreves dekket i fondet, reise søksmål for å få avgjort spørsmål om ansvar for de enkelte krav, retten til ansvarsbegrensning, begrensningsbeløpets størrelse, og fordeling av fondet (begrensningssøksmål). Særskilt søksmål om disse spørsmål kan ikke reises her i riket når fondet er opprettet.

Nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål er gitt i femtende kapittel.

§ 241.Rettsvirkningene av at begrensningsfond er opprettet.