Kapitlet omfattet opprinnelig §§ 229-265, og omhandlet sjøforsikring (se nå lov 16 juni 1989 nr. 69). Etter lov 4 feb 1938 nr. 2 har kapitlet handlet om begrensning av rederansvaret, opprinnelig som §§ 254 til 266; fra lov 7 april 1972 nr. 13 som §§ 233 til 243. Notene her er ført tilbake til en revisjon ved lov 27 mai 1983 nr. 30. – Jfr. tidligere kap. 2, 4 og tidligere utgaver av kap. 10 (lover 31 mai 1929 nr. 4, 4 feb 1938 nr. 2, 12 juni 1964 nr. 4) samt henvisningene under overskriften for hele loven. – Jfr. nå kap. 12 og 15.

I. Rederens ansvar for andre.

§ 233.¹

Rederen svarer for skade som er forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten av skipsfører, mannskap, los, slepebåt eller andre som utfører arbeid i skipets tjeneste.²

Hva rederen således kommer til å utrede, kan han kreve erstattet av den som har voldt skaden.³ Lovgivningens regler om adgang til å nedsette skadevolderens ansvar overfor skadelidte gjelder likevel tilsvarende for rederens krav.⁴

1	Jfr. lover 13 juni 1969 nr. 26 § 2-1 og § 2-2, 16 juni 1989 nr. 59 § 24.
2	Jfr. § 118.
3	Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 § 5-3 nr. 2.
4	Jfr. § 269 femte ledd og lov 13 juni 1969 nr. 26 § 2-3.

II. Ansvarsbegrensning.

§ 234.Personer med rett til ansvarsbegrensning.

Rederen, skipets eier, befrakteren eller disponenten kan begrense sitt ansvar etter reglene i dette kapittel. Det samme gjelder enhver som yter tjenester i direkte forbindelse med bergning, herunder tiltak som nevnt i § 235 første ledd nr. 4, 5 og 6.

Gjøres ansvar gjeldende mot noen som rederen eller andre nevnt i første ledd svarer for,¹ har også denne rett til begrensning.

Den som har forsikret ansvar for krav undergitt begrensning, har samme rett til begrensning som sikrede selv.

1	Jfr. §§ 118, 123, 188, 196, 233, lov 13 juni 1969 nr. 26 § 2-1.

§ 235.Krav undergitt begrensning.

Retten til ansvarsbegrensning gjelder, uansett grunnlaget for ansvaret, krav i anledning av

1.	tap av liv eller skade på person (personskade) eller tap av eller skade på eiendom (tingskade), dersom skaden er oppstått ombord eller i direkte forbindelse med driften av skipet eller med bergning;

2.	skade som følge av forsinkelse med befordring til sjøs av gods, passasjerer eller deres reisegods;

3.	annen skade dersom den er forårsaket ved krenkelse av en ikke-kontraktsmessig rett, og er oppstått i direkte forbindelse med driften av skipet eller med bergning;

4.	hevning, fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av et skip som er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, samt alt som er eller har vært ombord i skipet;¹

5.	fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av skipets last;¹

6.	tiltak truffet for å avverge eller begrense tap som ansvaret ville være begrenset for, samt tap som skyldes slike tiltak.

Dersom den ansvarlige kan gjøre gjeldende et motkrav, og krav og motkrav er oppstått ved samme hendelse,² kan begrensning bare kreves for den del av kravet som overstiger motkravet.

1	Jfr. lover 13 mars 1981 nr. 6 § 5, § 28, § 37 og 8 juni 1984 nr. 51 § 18 annet ledd, § 20.
2	Jfr. § 238 nr. 4.

§ 236.Krav unntatt fra begrensning.

Retten til ansvarsbegrensning gjelder ikke

1.	krav på bergelønn,¹ felleshavaribidrag² eller vederlag i henhold til kontrakt vedrørende tiltak som nevnt i § 235 første ledd nr. 4, 5 eller 6;

2.	krav i anledning av oljesøl av den art som er nevnt i § 267;³

3.	krav undergitt internasjonal konvensjon eller nasjonal lov som regulerer eller forbyr ansvarsbegrensning for atomskade;⁴

4.	krav i anledning av atomskade voldt av et atomdrevet skip;⁵

5.	krav i anledning av skade som påføres arbeidstaker som omfattes av § 234 annet ledd og som har arbeidsoppgaver i forbindelse med driften av skipet eller med bergning;

6.	krav på renter og saksomkostninger.

1	Jfr. kap. 9.
2	Jfr. kap. 7.
3	Jfr. § 270, §§ 282 til 284.
4	Jfr. § 376 og lov 12 mai 1972 nr. 28.
5	Se lov 12 mai 1972 nr. 28 § 48.

§ 237.Handlemåte som hindrer begrensning.

En ansvarlig kan ikke begrense sitt ansvar dersom det godtgjøres at den ansvarlige selv har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå.¹

1	Jfr. § 270 tredje ledd.

§ 238.¹Ansvarsgrensene.

1.	For krav i anledning av personskade tilføyet skipets egne passasjerer er ansvarsgrensen 46.666 SDR multiplisert med det antall passasjerer som skipet ifølge sitt sertifikat² har adgang til å føre, dog ikke mer enn 25 millioner SDR.

2.	For andre krav i anledning av personskade er ansvarsgrensen 333.000 SDR. For skip med tonnasje på mer enn 500 tonn forhøyes ansvarsgrensen slik:

for hvert tonn fra 501 til 3.000 tonn, med 500 SDR,

for hvert tonn fra 3.001 til 30.000 tonn, med 333 SDR,

for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 250 SDR, og

for hvert tonn over 70.000 tonn, med 167 SDR.

3.	Ansvarsgrensen for alle andre krav, samt udekket rest av krav som nevnt i nr. 2, er 167.000 SDR. For skip med tonnasje på mer enn 500 tonn forhøyes ansvarsgrensen slik:

for hvert tonn fra 501 til 30.000 tonn, med 167 SDR,

for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 125 SDR, og

for hvert tonn over 70.000 tonn, med 83 SDR.

4.	Ansvarsgrensene i nr. 1 til 3 gjelder summen av alle krav som oppstår ved èn og samme hendelse³ mot rederen, skipets eier, befrakteren og disponenten, samt enhver som noen av disse svarer for.⁴

5.	Hvis bergere ikke opererer fra noe skip eller bare opererer fra det skip som bergningen gjelder, beregnes ansvarsgrensene etter en tonnasje på 1.500 tonn. Ansvarsgrensene gjelder summen av alle krav som oppstår ved èn og samme hendelse mot bergerne og enhver som de svarer for.

6.	Med skipets tonnasje menes bruttotonnasjen beregnet etter reglene for måling av tonnasje i vedlegg I til den internasjonale skipsmålingskonvensjonen av 1969.⁵ Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i § 373.

1	Jfr. §§ 243, 371 annet ledd nr. 2.
2	Jfr. lov 9 juni 1903 nr. 7 kap. 8.
3	Jfr. § 235 annet ledd.
4	Jfr. § 234.
5	Jfr. lov 19 juni 1964 nr. 20.

§ 239.Fordeling av ansvarsbeløpene.

Hvert ansvarsbeløp skal fordeles på de krav som er undergitt begrensning, i forhold til de godtgjorte beløp.

Dersom det beløp som er nevnt i § 238 nr. 2, ikke dekker fullt ut de krav som beløpet gjelder for, dekkes resten på like linje med andre krav av det beløp som er nevnt i § 238 nr. 3.

Den som har betalt et krav helt eller delvis før fordelingen av ansvarsbeløpet er foretatt, trer for så vidt inn i kreditors rett til dekning.

Godtgjør noen at han senere kan bli nødt til å betale et krav helt eller delvis, og at han i så fall vil tre inn i kreditors rett til dekning, kan retten sette til side et tilstrekkelig beløp, slik at han senere kan kreve dekning i samsvar med regelen i tredje ledd.

§ 240.Begrensningsfond og begrensningssøksmål.

Hvis det her i riket reises søksmål eller begjæres arrest eller annen tvangsforretning i anledning av krav som etter sin art er undergitt begrensning, kan begrensningsfond opprettes ved vedkommende domstol.

Fondet ansees opprettet med virkning for alle som kan påberope seg samme ansvarsgrense, og til dekning kun av de krav som denne gjelder for.

Etter at fondet er opprettet, kan bare den som har opprettet det, dennes ansvarsforsikrer og enhver som har krav som kan kreves dekket i fondet, reise søksmål for å få avgjort spørsmål om ansvar for de enkelte krav, retten til ansvarsbegrensning, begrensningsbeløpets størrelse, og fordeling av fondet (begrensningssøksmål). Særskilt søksmål om disse spørsmål kan ikke reises her i riket når fondet er opprettet.

Nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål er gitt i femtende kapittel.

§ 241.Rettsvirkningene av at begrensningsfond er opprettet.

Den som har fremsatt et krav mot begrensningsfond som er opprettet etter § 240 eller etter tilsvarende regler i annen konvensjonsstat,¹ kan ikke for dette krav begjære arrest eller annen tvangsforretning vedrørende skip eller annen eiendom som tilhører noen som fondet er opprettet på vegne av og som har rett til ansvarsbegrensning.

Etter at det er opprettet begrensningsfond her i riket eller i Danmark, Finland eller Sverige, kan arrest eller annen tvangsforretning vedrørende skip eller annen eiendom som tilhører noen som fondet er opprettet på vegne av og som har rett til ansvarsbegrensning, ikke foretas for krav som kan kreves dekket av fondet, jfr dog § 242 tredje ledd første punktum. Hvis en tvangsforretning allerede er foretatt, skal den oppheves. Sikkerhet stilt for å avverge eller få opphevet tvangsforretningen skal frigis.

Er fondet opprettet i annen konvensjonsstat,¹ kan retten avslå begjæring om arrest eller annen tvangsforretning, oppheve en forretning som er foretatt, eller frigi sikkerhet som er stillet. Retten skal imidlertid avslå begjæringen, oppheve forretning som er foretatt etter at fondet er opprettet, og frigi sikkerhet som er stillet etter dette tidspunkt, dersom fondet er opprettet i

a.	den havn hvor den ansvarsbegrunnende hendelse inntraff, eller, om den ikke inntraff i en havn, den første havn skipet anløper etter hendelsen, eller

b.	landstigningshavnen, for så vidt kravet gjelder personskade som voldes noen ombord i skipet, eller

c.	lossehavnen, for så vidt kravet gjelder skade på skipets last.

4.	Reglene i nr. 1 og 3 kan gis tilsvarende anvendelse dersom det godtgjøres at begrensningsfond opprettet i stat som ikke er konvensjonsstat,¹ kan likestilles med begrensningsfond som nevnt i § 240.

5.	Reglene i denne paragraf gjelder bare dersom fordringshaveren kan fremsette krav mot fondet for den domstol som bestyrer det, og fondet faktisk er tilgjengelig og fritt overførbart til dekning av kravet.

6.	Det verneting som er oppnådd ved arrest eller sikkerhetsstillelse,² faller ikke bort ved at arresten blir opphevet eller sikkerheten frigitt etter reglene i nr. 2, 3 eller 4.

1	Jfr. § 243 a tredje ledd.
2	Jfr. tvml. § 31.

§ 242.Ansvarsbegrensning uten opprettelse av begrensningsfond.

Ansvarsbegrensning kan kreves selv om det ikke blir opprettet begrensningsfond.

I søksmål om krav som er undergitt begrensning, skal retten ved anvendelsen av reglene i dette kapittel bare ta hensyn til krav som er gjort gjeldende under saken. Hevder en ansvarlig at det også skal tas hensyn til andre krav undergitt begrensning til samme beløp, skal forbehold om ansvarsbegrensning som følge av slike krav fremgå av domsslutningen.

Dom uten forbehold som nevnt i annet ledd kan fullbyrdes når den er blitt rettskraftig. Inneholder dommen slikt forbehold, kan den likevel fullbyrdes med mindre begrensningsfond blir opprettet og retten etter § 241 finner å måtte avslå begjæring om fullbyrdelse.

Partene kan overlate beregningen og fordelingen av ansvarsbeløpet til dispasjør.¹ Tvist om riktigheten av dispasjørens avgjørelse kan bringes inn for domstolene.

Se § 217.

§ 243.¹Krigsskip, boreskip m v

Ansvarsgrensene for krigsskip og andre skip som brukes i statlig, ikke-kommersiell virksomhet, jfr. § 238 nr. 2 og 3, skal i intet tilfelle beregnes etter en tonnasje som er mindre enn 5.000 tonn. Retten til ansvarsbegrensning gjelder ikke krav i anledning av skade eller tap som skyldes et krigsskips særlige egenskaper eller anvendelse. Tilsvarende gjelder skade eller tap som voldes av andre skip mens de brukes i statlig, ikke-kommersiell virksomhet. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke skip som hovedsakelig brukes til isbryting eller berging.

For skip som er bygget eller utstyrt for boring etter undersjøiske naturforekomster, skal ansvarsgrensene etter § 238 nr. 2 og 3 uansett skipets størrelse være henholdsvis 12 millioner SDR og 20 millioner SDR for så vidt angår krav i anledning av skade eller tap forårsaket mens skipet brukes i borevirksomhet.²

1	Endret ved lov 22 mars 1985 nr. 11.
2	Jfr. § 371 annet ledd nr. 2.

§ 243 a.Anvendelsesområde m m

Reglene i §§ 234-243 får anvendelse i alle tilfelle hvor begrensning av ansvar gjøres gjeldende ved norsk domstol. Hvorvidt krav som nevnt i § 236 nr. 5 er undergitt ansvarsbegrensning, avgjøres etter den stats rett som etter norske interlegale rettsregler gjelder for tjenesteavtalen, såfremt denne stat er konvensjonsstat.

Reglene i §§ 234-243 er ikke til hinder for anvendelse av ellers gjeldende regler om adgang til å lempe en skadevolders ansvar overfor en skadelidt.¹

Med konvensjonsstat forstås stat som er bundet av London-konvensjonen av 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav.

1	Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 § 2-2, § 2-3 og § 5-2.

Verktøylinje

Lov om Sjøfarten.

Tiende kapittel.​1 Rederens ansvar. Ansvarsbegrensning.