§ 416.

Ekteskapssaker er saker om et ekteskap^​1 består eller ikke består, om oppløsning av ekteskap og om separasjon.^​1

§ 417.

Ekteskapssak kan bare reises av en av ektefellene selv eller av den som påstår å være eller ikke å være saksøktes ektefelle, hvis ikke noe annet er bestemt.

Blir en ekteskapssak reist av den ene ektefellen, stevnes den andre ektefellen som motpart. Blir saken reist av noen andre, stevnes begge ektefeller som motparter. Blir sak om oppløsning reist på grunn av tidligere ekteskap, skal også ektefellen i det tidligere ekteskapet stevnes som motpart.^​1

§ 418.

I saker som anlegges for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består eller for å få det oppløst etter ekteskapsloven^​1 § 24 første ledd, kan fylkesmannen opptre for å vareta de offentlige interesser. Retten skal gi ham melding om saken.^​2 Fylkesmannen kan erklære anke og begjære gjenopptagelse. Ellers er inntreden i saken^​3 bare tillatt etter § 425.

§ 419.

Om umyndige ektefellers prosessdyktighet^​1 og om vergens og hjelpevergers stilling i ekteskapssaker gjelder ekteskapsloven^​2 § 28. For behandlingen av spørsmål om bidrag og andre økonomiske spørsmål gjelder likevel §§ 38 og 39 i loven her. §§ 38 og 39 gjelder også for hjelpeverger hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken.

§ 419 a.^​1

Dersom ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan ekteskapssak reises ved norsk domstol:

§ 420.

Hvis saksøkte i en ekteskapssak ikke har hjemting^​1 i riket kan saken anlegges i den rettskrets hvor ektefellene hadde sin siste felles bopel eller hvor saksøkeren har bopel.^​2

Blir saken reist av fylkesmannen, kan den anlegges i den rettskretsen hvor en av ektefellene kunne vært saksøkt.

§ 421.

I en ekteskapssak kan også behandles

Hvis ikke spørsmål som nevnt i første ledd bokstav a og b er trukket inn i saken, skal retten av eget tiltak undersøke om partene er uenige om slike spørsmål og i tilfelle treffe avgjørelse i saken. Det gjelder likevel ikke hvis partene er enige om å holde spørsmålet utenfor, eller den ene parten uteblir, og den møtende ønsker å holde spørsmålet utenfor, eller hvis en av partene er bosatt utenfor riket.^​3

Når spørsmål etter barneloven om felles barn trekkes inn i saken etter første ledd, får saksbehandlingsreglene i barneloven^​1 kap. 7 anvendelse for behandlingen av disse spørsmålene.

Ellers kan en ekteskapssak ikke forenes med tvistemål om andre rettsforhold.^​4

§ 422.

I saker om skilsmisse eller separasjon^​1 skal dommeren under saksforberedelsen foreta mekling^​2 dersom begge parter kan innkalles til å møte på samme tid. Det samme gjelder i saker om bidrag til ektefelle eller barn, om pensjon etter ekteskapsloven^​3 og i saker om fordeling eller tildeling av formuen mellom ektefeller eller fraskilte.^​4 For mekling i saker etter barneloven^​5 gjelder bestemmelsene i barneloven kap. 7.

§ 423.(Opphevet ved lov 13 juni 1980 nr. 35.)

§ 424.

En rettskraftig dom^​1 om spørsmål som nevnt i § 416 virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning.^​2 Går dommen ut på skilsmisse eller på separasjon, gjelder det samme selv om dommen ikke er rettskraftig, hvis ikke noe annet er bestemt.

Er et ekteskap erklært for ikke å bestå, eller er det oppløst, er oppreisning^​3 og gjenopptagelse^​4 utelukket hvis en av ektefellene har inngått nytt ekteskap før avgjørelsen om oppreisning eller henvisning til hovedforhandling er forkynt^​5 for ham eller henne.

§ 425.^​1

Dør en part før dom er avsagt i en sak om hans eller hennes eget ekteskap, heves saken.^​2 Gjelder saken oppløsning av ekteskapet etter ekteskapsloven^​3 § 24 første ledd eller spørsmålet om ekteskapet består, eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter ekteskapsloven § 20 andre ledd, kan den likevel fortsettes så vel av som mot den avdødes barn eller arvinger såfremt avgjørelsen har rettslig betydning.

Dør parten etter at dom er avsagt, kan under samme betingelse anke^​4 og gjenopptagelse^​5 anvendes av eller mot barna eller arvingene hvis dommen går ut på oppløsning av ekteskapet, eller på separasjon, eller saken gjelder spørsmålet om ekteskapet består eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter ekteskapsloven^​3 § 20 andre ledd.

Er der efter dette flere søksmåls- eller ankeberettigede, må alle de inntredende gjøre sine påstander gjeldende i forening. Har en enkelt trådt inn i saken, kan de andre slutte sig til.^​6

§ 426.(Opphevet ved lov 4 juli 1991 nr. 47.)

§ 427.

Sak til fastsettelse av om et slektskap består eller ikke består, kan bare reises mellom dem som påstås beslektet i rett opp- og nedstigende linje. Farskap eller morskap kan likevel bare fastslås eller endres etter reglene i barneloven.^​1

Saken må alltid reises mot den eller dem som påstås beslektet i nærmeste grad. Bare når det ikke er noen så nær slektning i live, kan den anlegges mot fjernere slektninger.

§ 428.(Opphevet ved lov 21 des 1956 nr. 9.)

§ 429.

I søksmål om nedstamning har trygdeetatens fylkeskontor^​1 rett til å opptre og til å anvende anke^​2 og gjenopptagelse^​3 overfor dommen for å vareta de offentlige interesser. Retten skal gi fylkeskontoret^​1 meddelelse^​4 om saken. Hvis noen av partene uteblir,^​5 underrettes fylkeskontoret.^​1

Er søksmaal reist mellem personer, som paastaaes fjernere beslegtet, har livsarvingene^​6 efter en nærmere beslegtet avdød ret til at træde ind i saken^​7 og anvende anke og gjenoptagelse overfor dommen for at vareta sit tarv.

Ellers kan indtræden i saken bare tillates efter § 433.

§ 430.

For en umyndig som har fylt 15 år og ikke er sinnssyk eller åndssvak,^​1 kan vergen ikke reise søksmål om nedstamning uten hans samtykke.^​2

§ 431.^​1

Søksmaal om nedstamning kan ikke forenes med tvistemaal om andre forhold eller andre krav, uten naar disse er en følge av nedstamningen eller av søksmaalet.

§ 432.

En retskraftig dom i en nedstamningssak virker for og mot alle og lægges til grund i alle forhold, hvor spørsmaalet, om slegtskapet bestaar eller ikke bestaar, er av betydning.^​1

Er søksmaal reist mellem personer, som paastaaes fjernere beslegtet, har dommen ikke virkning mot den nærmere beslegtedes livsarvinger,^​2 uten naar de har været varslet om saken eller er indtraadt i den.

Det samme gjælder om den, som selv gjør krav paa forældrestilling eller paa at være den person, hvis nedstamning der handles om.

§ 433.^​1

Dør nogen av parterne, før dom er avsagt, kan saken fortsættes av eller mot den eller dem, som da er hans nærmeste slegtninger i ret ned- eller opstigende linje.^​2

Dør nogen av parterne, efterat dom er avsagt, kan anke^​3 og gjenoptagelse^​4 anvendes baade av dem, som er nævnt i første led, og av den avdødes arvinger eller bo, naar dommen berører deres interesser.^​5

Er der efter dette flere søksmaals- eller ankeberettigede, maa alle de indtrædende gjøre sine paastande gjældende i forening.^​6 Har en enkelt traadt ind i saken, kan de andre slutte sig til.^​7

§ 434.(Opphevet ved lov 8 april 1981 nr. 7.)

§ 435.^​1

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder for søksmål om

Bestemmelsene får ikke anvendelse på forhold av utelukkende privatrettslig art.

Søksmål etter første ledd nr. 1 kan bare reises mot staten, en kommune eller en offentlig innretning. Søksmål etter første ledd nr. 2 kan også reises mot en offentlig tjenestemann.

§ 436.^​1

Så lenge en rettslig avgjørelse ikke er opphevet eller forandret eller tjenestemannen ved dom er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen, kan erstatningssøksmål etter § 435 ikke reises i anledning av avgjørelsen. Andre søksmål etter § 435 kan ikke i noe tilfelle reises i anledning av rettslige avgjørelser.

§ 437.^​1

Vedkommende forvaltningsorgan kan bestemme at søksmål etter § 435 første ledd om lovmessigheten av en avgjørelse i offentlig tjeneste eller krav om erstatning som følge av slik avgjørelse ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet den adgang han har til å klage over avgjørelsen og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen.^​2 Bestemmelse om dette må i tilfelle meddeles vedkommende samtidig som han får melding om avgjørelsen. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra det tidspunkt erklæringen om klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Vedkommende forvaltningsorgan kan bestemme at mulig søksmål må reises innen 6 måneder^​3 fra det tidspunkt da melding om fristfastsettingen kom fram til vedkommende part. Det kan gis oppreising^​4 mot oversitting av fristen. Fristfastsettingen gjelder ikke dersom avgjørelsen er eller kommer under klagebehandling eller for så vidt avgjørelsen blir endret.

Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for at erstatningssøksmål blir reist dersom det forvaltningsorgan som har truffet avgjørelsen, etter at klage lovlig var satt fram selv har endret avgjørelsen med den virkning at klageren helt ut er gitt medhold. Det samme gjelder dersom avgjørelsen før klageretten var gått tapt, men uten at klage var satt fram, er endret på tilsvarende måte – av vedkommende forvaltningsorgan selv eller av overordnet forvaltningsorgan – slik at det ikke lenger foreligger noe grunnlag for klage over avgjørelsen. Ny søksmålsfrist kan fastsettes etter reglene i annet ledd.

§ 438.

Søksmål mot et medlem av Høyesterett hører under Høyesterett. Søksmål mot et medlem av lagmannsretten hører under en annen lagmannsrett. Søksmål mot et medlem av tingretten hører under lagmannsrett.

Saksbehandlingen foregår etter reglene i kap. 22, 23 og 24 så langt de passer.

§ 439.^​1

Søksmål etter § 435 første ledd nr. 1 kan reises i den rettskrets der vedkommende offentlige myndighet som har truffet avgjørelse i saken i en tidligere instans, har sitt sete. Søksmål mot staten, en kommune eller en offentlig innretning etter § 435 første ledd nr. 2 kan reises der hvor søksmål reises eller kunne være reist mot vedkommende offentlige tjenestemann.

§ 440.

Retten gir av eget tiltak melding om saken til den foresatte i tjenesten, når det er noen foresatt.

For å vareta offentlige hensyn har den foresatte rett til å opptre i saken^​1 og til å nytte anke^​2 og gjenopptakelse^​3 og begjære oppfriskning.^​4

§ 440 a.

Bestemmelsen om oppfyllingsfrist i § 146 gjelder ikke i saker etter § 435 første ledd bortsett fra saker om erstatningskrav.

§ 474.^​1

Føresegnene i dette kapitlet gjelder søksmål som etter særskilt lovføresegn^​2 kan reises mot offentlig myndighet til overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep.

§ 475.^​1

Søksmålet reises for tingretten i den rettskretsen der saksøkeren^​2 er i samsvar med vedtaket eller der han har sitt heimting^​3 eller hadde heimting før vedtaket ble satt i verk.

Søksmål kan ikke reises uten at vedkommende har nytta den retten han har til å klage over vedtaket til overordna forvaltningsorgan, og klagen er avgjort av den høgste klageinstansen som står åpen.^​4 Når særlige grunner taler for det, kan retten behandle saka enda om vedkommende ikke har klaga eller klagesaka ikke er avgjort.

§ 476.^​1

Saksøker er den som tvangsinngrepet er retta mot. Vedkommende kan reise søksmål på egen hånd dersom han har evne til å forstå hva saka gjelder. Likevel kan barn først reise søksmål når det har fylt 15 år.

Vergen kan reise sak på vegne av en umyndig, og ektefellen på vegne av en gift person. For øvrig kan sak reises på vegne av en annen bare etter særskilt lovføresegn.

Staten ved departementet er saksøkt.

Søksmålet reises ved at saksøkeren krever saksanlegg. Kravet rettes til den myndighet som har gjort vedtaket om tvangstiltak. Vedkommende myndighet skal uten opphold sende kravet om søksmål og saksdokumenta til tingretten.^​2

§ 477.^​1

Saksanlegget er ikke til hinder for at tvangsinngrepet settes i verk eller opprettholdes med mindre retten fastsetter noe anna.

§ 478.^​1

Retten skal påskynne saka mest mulig. Hovedforhandling^​2 kan berammes straks uten saksførebuing.

§ 479.^​1

Retten avgjør om hovedforhandling skal holdes i rettslokale, eller på sjukehus eller institusjon der saksøkeren er.

Saken behandles for lukkede dører. Retten kan beslutte behandling for åpne dører hvis saksøkeren ber om det.

§ 480.^​1

Skal retten settes med meddommere,^​2 oppnevnes disse av dommeren.

Kongen kan opprette et eller flere utvalg av personer med fagkyndighet i saker som skal behandles etter dette kapittel. Når dommeren finner grunn til det kan han oppnevne sakkyndige og meddommere som ikke står i utvalget.

§ 481.^​1

Uteblir saksøkeren uten gyldig forfall,^​2 kan retten gjøre vedtak om at han skal hentes til samme eller et anna rettsmøte. Retten kan unnlate å motta partsforsikring.^​3

Dersom retten finner det ubetenkelig, kan personlig avhør av saksøkeren unnlates. Retten kan utelukke saksøkeren fra å være til stede under visse deler av hovedforhandlingen eller helt unnlate å kalle han inn, dersom hans nærvær på grunn av hans helsetilstand eller alder må anses utilrådelig. I så fall skal han av rettens formann gjøres kjent med hovedinnholdet av de forhandlinger som har funnet sted under hans fravær, dersom han kommer til stede.

Rettens formann kan vedta at saksøkeren ikke skal kunne kreve å få se saksdokumenta, dersom en slik adgang på grunn av saksøkerens helsetilstand eller alder er utilrådelig. I så fall skal rettens formann eller prosessfullmektig^​4 eller annen representant for saksøkeren etter oppmoding fra denne gjøre han kjent med hovedinnholdet av dokumenta i den utstrekning opplysningene er av interesse for saka.

Utenrettslige forklaringer og erklæringer kan brukes når retten finner det ubetenkelig.

Retten kan nekte å oppnevne sakkyndige når slik oppnevning finnes unødvendig fordi retten settes med fagkyndige meddommere.

Retten sørger for at saka blir fullt opplyst.

§ 482.^​1

Innafor rammen av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saka.

Retten er ubundet av det partene gjør gjeldende og av påstandene.

§ 483.^​1

Staten bærer alle kostnader ved saka. Ansvar for sakskostnader pålegges ikke uten at særlige grunner taler for det.

§ 484.^​1

Saksøkeren gjøres kjent med dommen og ankereglene^​2 på den måte retten bestemmer. Dersom det anses hensiktsmessig, kan det overlates til prosessfullmektigen hans å gjøre det.

§ 485.^​1

Er søkeren lagt inn tvangsmessig, kan han anke muntlig eller skriftlig for styreren (direktøren) for sjukehuset eller institusjonen. Er anken muntlig, skal mottakeren sørge for at den blir skrevet ned. Anken skal uten opphold sendes til den retten som har avsagt dommen.

For anke fra saksøkeren gjelder ikke § 364 andre ledd og § 365.

Den retten som mottar anken, avgjør om forberedende ankebehandling skal finne sted.

For ankebehandling i lagmannsretten gjelder §§ 478 til 484 så langt de passer. For ankebehandling i Høyesterett gjelder § 478 og §§ 481 til 484 så langt de passer.

§ 486.^​1

Når en dom som fastsetter eller stadfester et tvangsinngrep er blitt rettskraftig,^​2 kan ny sak ikke reises før ett år er gått.

Når vedkommende tidligere har fått prøvd sin sak for domstolene, og retten finner at det ikke foreligger nye opplysninger eller bevis av betydning, kan den avgjøre saka uten forutgående muntlig forhandling og uten å tilkalle meddommere.