§ 137.^​1

Domme er de beslutninger av retten, som helt eller delvis avgjør det krav, som er gjenstand for et tvistemaal.

Andre beslutninger er kjendelser, naar loven kalder dem saa,^​2 eller naar de avslutter saken eller en selvstændig del av saken.

§ 138.^​1

Har retten flere medlemmer, skal den holde raadslagning og stemmegivning, før den avsiger dom,^​2 saafremt de ikke straks blir enige om avgjørelsen.

I skriftlige ankesaker^​3 skal den dommer, som først faar saken tilsendt, utarbeide utkast til dom eller kjendelse. Til dette utkast knytter de andre dommere sine uttalelser om avgjørelsen. Er der meningsforskjel, kan saken sendes om paany. Derefter følger raadslagning og stemmegivning.

§ 139.^​1

I andre retter enn Høiesterett^​2 foregår rådslagningen og stemmegivningen for lukkede dører.

Formannen leder forhandlingene, stiller spørsmålene og teller op stemmene. Avstemningen foregår muntlig i den rekkefølge som formannen fastsetter. Er det meningsforskjell, avgjør retten hvordan spørsmålene skal stilles og hvad utfallet er av avstemningen.

Den dommer, som har stemt for at avvise en sak eller for at ophæve en avgjørelse paa grund av feil i saksbehandlingen, men er blit overstemt, skal ta del i de følgende avstemninger, som saken gir anledning til.

§ 140.

Adgang til å overvære rådslagningen og stemmegivningen har bare protokollføreren. Rettens formann kan likevel gi særlig tillatelse til andre, som av hensyn til sin juridiske utdannelse eller av lignende grunner ønsker å være tilstede.

§ 141.^​1

I Høiesteret foregaar raadslagningen efter reglerne i §§ 139 og 140. Det samme gjælder stemmegivningen i skriftlige ankesaker.^​2

I saker som har vært behandlet muntlig, foregår stemmegivningen offentlig i den orden som rettens formann bestemmer, dog skal alltid formannen stemme sist. Enhver av dommerne begrunner i korthet den domsslutning han stemmer for. Meningsforskjell om utfallet av stemmegivningen avgjøres av retten. § 139 siste ledd gjelder også for stemmegivningen i disse saker.^​3

§ 142.^​1

Enhver avgjørelse træffes med stemmeflerhet, hvis ikke andet er bestemt ved lov.^​2 Naar stemmerne staar likt, gjør formandens stemme utslaget.

Er der fler end to meninger, naar pengebeløp eller andre størrelser skal fastsættes, og ingen har stemmeflerhet, lægges stemmerne for høiere beløp eller størrelser sammen med stemmerne for de nærmest følgende, til der blir flertal.

§ 143.

En dom, som skal være grundet paa mundtlig forhandling, kan bare fældes av de dommere, som har overværet forhandlingen.

Maa en ny dommer indtræde, gjentages den mundtlige forhandling;^​1 dog kan det, som tidligere er tilført retsboken,^​2 brukes, hvis ikke andet er bestemt ved lov.^​3

§ 144.^​1

En dom skal indeholde:

Har retten flere medlemmer, er det formanden, som avfatter domsslutningen. Hvis ikke retten bestemmer noget andet, skriver han ogsaa domsgrundene.

Dommen underskrives av den eller de dommere,^​7 som har tat del i paadømmelsen.

§ 145.^​1

Domsgrundene skal i alle tilfælde oplyse, om dommen er enstemmig, eller hvis det ikke er tilfældet, hvilke av rettens medlemmer er uenige i domsslutningen, og hvilke punkter uenigheten gjælder.

Den eller de dommere, som ikke er enige i domsslutningen eller domsgrundene, kan kræve indtat i disse en redegjørelse for sin mening.

§ 146.^​1

Naar en dom, som straks blir retskraftig,^​2 eller som kan fuldbyrdes, før den er blit retskraftig,^​3 paalægger nogen en ydelse eller handling, skal dommen fastsætte en frist^​4 for opfyldelsen. Domme, som ikke gaar ut paa pengebetaling, skal ogsaa ellers fastsætte en opfyldelsesfrist, naar retten finder, at ankefristen^​5 ikke gir saksøkte tid nok til at opfylde paalægget.

For pengebetalinger skal det settes en oppfyllelsesfrist på to uker.

I andre tilfælde sættes saa lang frist, som antages nødvendig til at opfylde dommen. Gaar den ut paa at overgi besiddelsen av fast eiendom^​6 eller paa at foreta noget, som ikke kan utføres uten saksøktes medvirkning, tages særlig hensyn til hans personlige forhold.

Opfyldelsesfristen regnes fra den dag, da dommen blir retskraftig,^​2 men fra forkyndelsen,^​7 hvis den straks blir retskraftig eller gir adgang til foregrepet fuldbyrdelse.^​3

§ 147.^​1

Naar en dom paalægger nogen at undlate en handling eller at finde sig i, at en handling foretages, og det ansees nødvendig eller rimelig, at han faar nogen tid til at indrette sig efter dommen, kan den fastsætte en frist efter reglerne i § 146 tredje og fjerde led.

§ 148.^​1

Naar en dom gaar ut paa andet end betaling av penger, kan retten paa begjæring bestemme, at den kan fuldbyrdes, før den er blit retskraftig,^​2 hvis særlige omstændigheter taler for det, og navnlig, hvis saksøkte er dømt, fordi han har godkjendt saksøkerens paastand eller er uteblit. Bestemmelsen maa sætte som betingelse, at saksøkeren før fuldbyrdelsen stiller sikkerhet,^​3 og den kan ikke træffes, naar saksøkte gjør sandsynlig,^​4 at han vilde lide en uoprettelig skade, om fuldbyrdelsen blev foregrepet. Retten kan ogsaa gi saksøkte adgang til at avverge fuldbyrdelsen ved at stille sikkerhet.^​3

Begjæringen maa fremsættes, før den forhandling, som gaar forut for dommen, er slut. Bestemmelsen med betingelser tages ind i domsslutningen. Hvis retten finder det hensigtsmæssig, kan begjæringen gjøres til gjenstand for særskilt forhandling og avgjøres ved tillægsdom.^​5

Dersom en dom som er gitt foregrepet tvangskraft senere blir endret eller opphevet etter at den er tvangsfullbyrdet, plikter saksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidt som følge av den foregrepne fullbyrdelsen. Erstatningskravet kan tas med i samme sak som angrepet på dommen.

§ 148 a.^​1

Når en dom pålegger noen å betale rente etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. for et tidsrom etter dommens avsigelse, skal rentens størrelse angis ved en henvisning til den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven^​2 § 3 første ledd første punktum. For skyldnere som er skyldnere i egenskap av forbrukere skal det i stedet vises til forsinkelsesrenten for forbrukerskyldnere etter § 3 første ledd.

§ 149.^​1

Høiere retter kan i sine domsgrunde henholde sig til tidligere domme i saken.

I muntlige høiesterettssaker trer stemmegivningen istedenfor domsgrunner.^​2

§ 150.^​1

Naar flere krav er reist i én sak,^​2 og et av dem er modent til paadømmelse tidligere end de andre, kan det paadømmes særskilt.^​3 Paadømmelsen av samme krav kan deles, naar motparten har godkjendt en del av kravet.

Hvis motregning er paastaat, kan krav og motkrav ikke paadømmes særskilt. Dog kan et krav efter gjældsbrev^​4 forlanges paadømt særskilt, naar hverken motregning paa forhaand er vedtat eller krav og motkrav utspringer av samme retsforhold, og domsavsigelsen vilde forsinkes ved samlet paadømmelse.

Rettens beslutninger efter første led kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke uten paa det grundlag, at lovens regler er tilsidesat. Det samme gjælder beslutning om samlet paadømmelse av krav og motkrav efter andet led.

§ 151.

Når et rettsforhold som er grunnlag for et omtvistet krav, er bragt inn i saken med påstand på fastsettelsesdom,^​1 kan retten pådømme det særskilt, når det er modent til avgjørelse.

I saker om erstatningskrav eller andre krav hvis omfang er omtvistet, kan pådømmelsen efter begjæring av begge parter deles således at avgjørelsen av kravets omfang utsettes.

Retten kan beslutte at den videre behandling utsettes^​2 inntil avgjørelsen blir rettskraftig.^​3

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved kjæremål eller anke uten på det grunnlag at lovens regler er tilsidesatt.

§ 152.^​1

Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen to uker etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.^​1

§ 153.^​1

Dommen avsies i rettsmøte.^​2 Tar flere dommere del i pådømmelsen, skal de alle være til stede. Etter at det har vært holdt rådslagning og stemmegivning etter § 138, kan retten enstemmig beslutte at bare rettens formann behøver å være til stede når dommen blir avsagt. I så fall underskrives dommen av de øvrige dommerne før rettens formann avsier dommen ved underskriving eller avlesing. Enhver dommer kan kreve at dommen blir avsagt i et rettsmøte der alle dommerne er til stede, selv om det er truffet beslutning etter tredje punktum. Når en avgjørelse forelegges for en meddommer til underskrift etter fjerde punktum, skal vedkommende gjøres oppmerksom på sin rett etter femte punktum.

Blir dommen avsagt i det retsmøte, hvori hovedforhandlingen sluttes,^​3 foregaar domsavsigelsen ved avlæsning av dommen.^​4 For domsgrundenes vedkommende kan en mundtlig fremstilling av det væsentlige indhold træde istedenfor oplæsning.

Blir dommen ikke avsagt i det nævnte retsmøte, behøver den ikke at avlæses.^​5

§ 154.^​1

Rettens formand sørger for, at dommen blir forkyndt^​2 for parterne.^​3

Uteblivelsesdom^​4 mot saksøkte forkyndes ikke for saksøkeren, hvis han har frafaldt forkyndelse. I saa fald skal dog retten gi ham meddelse^​5 om domsavsigelsen.

§ 155.^​1

Retten er bundet ved sin avgjørelse, naar dommen er avlæst^​2 eller, hvis den ikke avlæses, naar den er underskrevet.^​3

§ 156.^​1

Er det i dommen skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser, skal retten selv eller den høyere rett som får saken, rette dem av eget tiltak. Kan det være tvil om hvordan rettingen skal foretas, treffes avgjørelser av den samlete rett. Ellers kan formannen foreta rettingen.

§ 157.^​1

Er der ellers i domsgrundene^​2 urigtigheter, uklarheter, motsigelser eller ufuldstændigheter, kan de rettes efter begjæring av den ene part, og efterat den anden er hørt. Begjæringen maa fremsættes inden to uker.^​3 Den skal snarest mulig avgjøres av de samme dommere, som har avsagt dommen. Dog behøver ikke meddommerne^​4 at tilkaldes, medmindre nogen av parterne forlanger det.

§ 158.^​1

Rettelser efter §§ 156 og 157 foregaar ved særskilt tilførsel i retsboken. Der henvises til dem ved randbemerkning paa vedkommende sted.

Alle avskrifter, som er utlevert, skal kræves tilbake for enten at rettes eller byttes om med nye.

Forskriftene i § 154 faar tilsvarende anvendelse.

§ 159.^​1

Mot beslutninger efter §§ 156-158 kan kjæremaal bare erklæres paa det grundlag, at rettelsen gaar videre, end loven hjemler.

Er rettelse efter § 157 begjært, løper ingen ankefrist,^​2 før spørsmaalet er avgjort.^​3 Er anke erklært, skal ankedomstolen underrettes om begjæringen.

Er rettelse foretat efter § 157, løper en ny ankefrist.

§ 160.^​1

Er noget, som skulde være avgjort ved dommen, ikke tat med, kan tillægsdom avsiges efter reglerne i §§ 157 og 158.

Hovedforhandlingen tages op igjen, hvis det er nødvendig.

§ 161.^​1

En dom er retskraftig,^​2 naar den ikke uten opreisning^​3 eller tilladelse^​4 kan angripes gjennem anke^​5 eller begjæring om opfriskning.^​6 Avgjør dommen flere selvstændige krav,^​7 bedømmes retskraften særskilt for hvert krav.

Med retskraften indtræder alle de følger av dommen, som ikke kræver nogen fuldbyrdelse.^​8

§ 162.^​1

Angripes en rettskraftig^​2 dom ved anke^​3 eller ved begjæring om oppfriskning^​4 eller gjenopptakelse,^​5 kan den rett,^​6 som dommen bringes inn for, på begjæring beslutte, at rettskraften foreløpig skal bortfalle.

Angripes en dom som er rettskraftig, eller som kan tvangsfullbyrdes før den er rettskraftig,^​7 kan den rett som dommen bringes inn for, på begjæring beslutte at fullbyrding av dommen helt eller delvis skal utsettes med eller uten sikkerhet fra saksøkte, eller at dommen bare skal kunne fullbyrdes dersom saksøkeren stiller sikkerhet. Retten kan også mot sikkerhet oppheve tvangsskritt som er foretatt.

Angripes en dom som ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig,^​7 kan den retten som dommen bringes inn for, på begjæring gi dommen foregrepet tvangskraft under de samme vilkår som er fastsatt i § 148 første ledd.

Rettens beslutning etter denne paragrafen treffes ved kjennelse^​8 og kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 163.^​1

Reises der nyt søksmaal om et krav, som er avgjort ved retskraftig^​2 dom, skal retten avvise det av eget tiltak.^​3

Krav, som uten motsøksmaal^​4 paastaaes bragt i motregning, er bare retskraftig avgjort for det beløp, som efter dommen skal bringes i motregning.

§ 164.^​1

Kjendelser skal ha grunde. Dessuten faar §§ 138-143, 145-150, 152 og 153 tilsvarende anvendelse, hvis der er anledning til det. Opfyldelsesfristen^​2 regnes fra forkyndelsen.^​3 Består retten av flere dommere som alle er fagdommere, trenger bare en av dommerne å være til stede i det rettsmøtet der kjennelsen blir avsagt. I så fall underskrives kjennelsen av de øvrige dommerne før den siste dommeren avsier kjennelsen ved underskriving eller avlesning. Enhver dommer kan likevel kreve at kjennelsen blir avsagt i et rettsmøte^​4 der alle dommerne er til stede.

Rettens formann lar en kjennelse forkynne^​5 for partene eller dem som den angår, når de kan påkjære eller påanke kjennelsen,^​6 eller når den åpner adgang til tvangsfullbyrdelse mot dem^​7 eller etter sin art er bestemt til å bringes til deres kunnskap.^​8 Det samme gjælder, naar nogen, som kjendelsen angaar, kræver forkyndelse.

Procesledende kjendelser^​9 kan omgjøres av den ret, som har avsagt dem, hvis ingen erhvervet ret er til hinder. Forøvrig faar §§ 155-162 tilsvarende anvendelse paa kjendelser.

§ 165.^​1

Paa retslige beslutninger, som ikke er domme eller kjendelser,^​2 faar §§ 138-143, 145 og 152 tilsvarende anvendelse, hvis der er anledning til det.

Beslutninger, som enten avslaar en begjæring eller efter sin art er bestemt til at bringes til en fraværendes kundskap, meddeles paa den maate, som finnes hensigtsmæssig.^​3 Skriftlig meddelelse kan altid kræves.

En beslutning kan omgjøres av den ret, som har avsagt den, hvis ingen erhvervet ret er til hinder. Forøvrig faar §§ 155-162 tilsvarende anvendelse.

§ 166.^​1

Har retten flere medlemmer, og de ikke er samlet til møte, kan formannen^​2 treffe avgjørelser som ikke etter sin art hører til hovedforhandlingen^​3 eller pådømmelsen, når ikke annet er bestemt ved lov.^​4 Er forberedelsen av saken overlatt til en annen dommer, kan slike avgjørelser treffes av ham.

§ 167.^​1

Ved overenskomst med fremmed stat kan det vedtas at rettskraftige avgjørelser som er truffet av dens domstoler om borgerlige krav, skal ha bindende virkning også her i riket.^​2 Det kan også avtales at norske domstoler skal ha adgang eller plikt til å avvise eller stanse^​3 behandlingen av søksmål dersom det er reist søksmål i utlandet om samme krav mellom de samme parter, og det i dette søksmål kan treffes avgjørelse som skal ha bindende virkning her.

Utenlandske rettsavgjørelser kan ikke anerkjennes i de søksmål som nevnes i § 23 første ledd nr. 1 bokstav a og b eller hvis anerkjennelse ville stride mot ærbarhet eller norske ufravikelige rettsregler.

§ 168.

Bestemmelsene i § 167 får tilsvarende anvendelse på rettslige avgjørelser som er truffet av en fremmed stats forvaltningsmyndigheter, og på utenlandske offentlige forlik. Likeså gjelder den tilsvarende for voldgiftsavgjørelser som ikke er å anse som innenlandske og i alle tilfelle for voldgiftsavgjørelser som er truffet i utlandet.^​1

§ 168 a.^​1

Avgjørelser av borgerlige krav som er truffet av en utenlandsk domstol ved partsvedtatt verneting, og som har rettskraft i vedkommende land, har bindende virkning her i riket dersom følgende vilkår er oppfylt:

§ 167 annet ledd gjelder tilsvarende.

En norsk domstol skal avvise eller stanse^​2 behandlingen av et søksmål dersom det er reist søksmål i utlandet om samme krav mellom de samme parter, og det i dette søksmålet skal treffes en avgjørelse som har bindende virkning her etter reglene i første og annet ledd.