2 Ansettelse og rekruttering

 

2.3 Ansettelsesprosessen

 

2.3.6 Ansettelsesrådet

Ansettelsesmyndigheten i staten kan være lagt til kollegiale organer, og de ansatte er gitt medbestemmelsesrett. I et ansettelsesråd skal det være like mange medlemmer fra arbeidstakersiden som fra arbeidsgiversiden, se statsansatteloven § 6. I tillegg oppnevner arbeidsgiver lederen av rådet. I personalreglementet skal det fastsettes hvordan ansettelsesrådet skal sammensettes, og hvordan medlemmene skal oppnevnes. I de virksomhetene hvor et styre har ansettelsesmyndigheten, skal minst to representanter for de ansatte delta i behandlingen av ansettelsessaker, se statsansatteloven § 6 fjerde ledd.

Den formelle hovedregelen er at vedkommende forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjon skal oppnevne representanten for de ansatte. I praksis er det vanlig at det er to representanter for de ansatte i et ansettelsesråd, og at ansettelsesrådet totalt har fem medlemmer. Representanten(e) bør tilhøre vedkommende gruppe av ansatte der det benyttes flere ansettelsesråd. Det må fastsettes i personalreglementet at alle medlemmene skal ha vararepresentanter. Ved oppnevning av representanter i innstillings- og ansettelsesråd skal i utgangspunktet virksomheten følge likestillings- og diskrimineringsloven § 28. Se også forskrift om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd og delegasjoner m.v. I praksis oppnevnes likevel representantene fra arbeidsgiversiden vanligvis i kraft av sin stilling, uavhengig av kjønn.

Innstillings- og ansettelsesorganene regnes som egne forvaltningsorganer, som har sin myndighet fastsatt i lov. Medlemmene kan ikke instrueres uten gjennom generelle retningslinjer gitt av Kongen. Medlemmene av et ansettelsesråd, eller et innstillingsråd i et departement, er ikke underlagt instruksjonsmyndighet av noen, verken av lederen for det enkelte organ eller av ledere i virksomheten. Arbeidstakernes representanter kan heller ikke instrueres av den organisasjon de eventuelt har medlemskap i. Medlemmene har taushetsplikt, og har ikke anledning til å diskutere saken med kolleger utenfor rådet eller med noen i den organisasjonen de er medlem i. Deltakelse i ansettelsesråd er en tjenesteplikt. Medlemmene av rådet kan ikke hindre vedtak ved å utebli fra behandlingen. Rådet er beslutningsdyktig om minst halvparten deltar i avgjørelsen.

 
2.3.6.1 Uenighet i ansettelsesrådet

I forbindelse med behandlingen av en sak om ansettelse kan det oppstå uenighet i ansettelsesrådet eller styret som ansettelsesorgan.

For det første kan det oppstå en uenighet i ansettelsesrådet om hvem av de innstilte som skal ansettes. I slike saker avgjøres ansettelsen ved alminnelig flertallsbeslutning.

Den andre situasjonen som kan oppstå, er at ansettelsesrådet vil ansette en søker som ikke er blant de innstilte. Det har altså oppstått en uenighet mellom innstillende myndighet og ansettelsesrådet om hvem av søkerne som skal anses som best kvalifisert. I slike situasjoner skal det innhentes en skriftlig vurdering av den aktuelle søkeren fra den som avgir innstilling, se statsansatteloven § 6 tredje ledd. Etter å ha mottatt uttalelsen, treffer ansettelsesrådet vedtak ved alminnelig flertallsbeslutning. Ansettelsesrådet kan dermed i en slik situasjon ansette en søker som ikke var innstilt, men som rådet har mottatt uttalelse om.

Dersom nærmeste leder selv er medlem av det organet som har ansettelsesretten, avgir vedkommende ikke en formell innstilling, men gir i stedet forslag til hvem som bør ansettes, se statsansatteloven § 5 andre ledd. I disse tilfellene kan ansettelsesrådet fritt velge å ansette enten en av dem som er foreslått av nærmeste leder, eller en av de andre søkerne, uten at loven krever at nærmeste leder skal uttale seg om søkerne.