Da Per Dybvig etter en mannsalder som illustratør for andre, endelig ga ut en barnebok der han står for både bilder og tekst selv, gjorde han det med et brak.
Boken gikk til topps både hos kritikere og publikum:
«De står i kø» er en vidunderlig bildebok som kombinerer barnlig tiltakslyst med filosofi og forundring. Og for en uimotståelig og overraskende avslutning!

UTSMYKKING: Per Dybvig setter sitt kunstneriske avtrykk på Teknikken barnehage i Stavanger foran et storøyd publikum.
Foto: Marte Skodje / NRKAlle skal med
«Orkesteret» kan ikke måle seg med denne.
Men mye og mangt er likt.
Også her har vi en underlig, liten fyr med stor nysgjerrighet. Også Fink, som vår lille venn heter, må forholde seg til en flokk av andre originale skapninger.
De er dyrevarianter i umiskjennelig dybvigsk tapning.
Her er en langbent katt i harlekin-kostyme, en perlekjedepyntet perlehøne med triangel, en harehybrid med enorme ører, for ikke å snakke om tamburintvillingene, to lodne typer som det ikke er så lett å kategorisere.
En etter en kommer de for å være med å lage musikk. Slik sett får vi en motsatt virkning av tematikken i «De står i kø», der ingen ville gi plass til spilloppmakeren Kvist. Her er Fink den rause og inkluderende; klart alle skal med!
Tryller med toner
Per Dybvig tryller musikk ut av sidene.
Man skulle ikke tro det var mulig å tegne toner, men den kunsten mestrer faktisk Per Dybvig. Det fantastiske er at han også differensierer klangen. Fra fiolinen smyger det seg de vakreste blomsterranker, fra triangelet en skimrende, sprø, enstonig note.
Sterke farger som rødt, blått og grønt blir brukt for å beskrive trombonelyden, og alle disse ulike tonene vever seg inn i hverandre i en salig blanding.
Jeg har ingen tro på at det lyder vakkert.
Det er jo alltid noe skjevt og skakt ved Dybvigs illustrasjoner, og her virker det også som om alle musikantene spiller i sitt eget tempo, og med egen melodi.

HVOR ER FINK: Jeg liker det direkte spørsmålet der leseren, eller helst barnet, som betrakter tegningene mens den voksne leser, blir aktivisert.
Foto: AschehougFornøyd publikum
Men jeg kan ta feil. Selv i det enkleste skolekorps eller ferskeste barneorkester oppstår det øyeblikk der tonene smelter sammen i en høyere enhet. Det vet jeg, som har sittet time etter time og lidd meg gjennom øvinger med mine egne håpefulle strykere.
Og kanskje er det nettopp det som skjer, at musikantene faktisk musiserer sammen, når gulvet til slutt gir etter og hele gjengen deiser ned i restauranten under.
Til stor applaus fra restaurantgjestene, som synes det låter fint.
Vipps er de individuelle musikantene blitt en samspilt gjeng. Ja, det ble orden i spetakkelet. Og ja, det låter fint når vi spiller sammen.
Les inn moralen, den som vil.

Kunne skrudd teksten til
Det skal godt gjøres å ha innvendinger mot Per Dybvigs visuelle virkemidler. Han behersker sitt univers til fulle, med fokusforskyvinger, overdimensjoneringer, fartsskapende skråstreker og fargekontraster.
«Orkesteret» er en fryd for øyet – og jeg hadde nesten sagt øret.
Der «De står i kø» var renere og roligere i uttrykket – en kø er tross alt stillestående – der er «Orkesteret» et salig kaos av toner, strenger, ventiler og tangenter.
Min smule innvending går på teksten.
👉 SVEIP: Se opp for ...
Foto: Aschehoug... det fallende pianoet!
Foto: Aschehoug
Den er knapp, med likelydende formuleringer for hvert dyr som kommer. Konseptet med å føre inn stadig nye figurer er effektivt – og velkjent i barnelitteraturen. Tenk bare på eventyret om pannekaka, eller geitekillingen som kunne telle til ti.
Alle vet at barn liker repetisjoner, og at de blir like begeistret når de erfarer at rytmen og forventningen blir brutt. Også Dybvig legger inn et brudd, men det virker litt umotivert. Dette kunne han utnyttet bedre, tenker jeg, for å stramme og spisse teksten.
Det lå kanskje enda mer mellom linjene i Dybvigs forrige barnebok.
Ikke dermed sagt at teksten her kun har ett lag.
Den som leter, vil finne.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne.
Les gjerne hva jeg har skrevet om bøkene «Kjære natt» av Øystein Skotheim, «Gliff» av Ali Smith og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.



























