For full musikk

Da Per Dybvig etter en manns­alder som illustratør for andre, endelig ga ut en barnebok der han står for både bilder og tekst selv, gjorde han det med et brak.

Boken gikk til topps både hos kritikere og publikum:

«De står i kø» er en vidunderlig bildebok som kombinerer barnlig tiltaks­lyst med filosofi og forundring. Og for en uimotståelig og over­raskende avslutning!

Alle skal med

«Orkesteret» kan ikke måle seg med denne.

Men mye og mangt er likt.

Også her har vi en underlig, liten fyr med stor nysgjerrighet. Også Fink, som vår lille venn heter, må forholde seg til en flokk av andre originale skapninger.

De er dyre­varianter i umiskjennelig dybvigsk tapning.

Her er en lang­bent katt i harlekin-kostyme, en perle­kjede­pyntet perle­høne med triangel, en hare­hybrid med enorme ører, for ikke å snakke om tamburin­tvillingene, to lodne typer som det ikke er så lett å kategorisere.

En etter en kommer de for å være med å lage musikk. Slik sett får vi en motsatt virkning av tematikken i «De står i kø», der ingen ville gi plass til spill­opp­makeren Kvist. Her er Fink den rause og inkluderende; klart alle skal med!

Tryller med toner

Per Dybvig tryller musikk ut av sidene.

Man skulle ikke tro det var mulig å tegne toner, men den kunsten mestrer faktisk Per Dybvig. Det fantastiske er at han også differensierer klangen. Fra fiolinen smyger det seg de vakreste blomster­ranker, fra triangelet en skimrende, sprø, ens­tonig note.

Sterke farger som rødt, blått og grønt blir brukt for å beskrive trombone­lyden, og alle disse ulike tonene vever seg inn i hverandre i en salig blanding.

Jeg har ingen tro på at det lyder vakkert.

Det er jo alltid noe skjevt og skakt ved Dybvigs illustrasjoner, og her virker det også som om alle musikantene spiller i sitt eget tempo, og med egen melodi.

Fornøyd publikum

Men jeg kan ta feil. Selv i det enkleste skole­korps eller ferskeste barne­orkester oppstår det øyeblikk der tonene smelter sammen i en høyere enhet. Det vet jeg, som har sittet time etter time og lidd meg gjennom øvinger med mine egne håpe­fulle strykere.

Og kanskje er det nettopp det som skjer, at musikantene faktisk musiserer sammen, når gulvet til slutt gir etter og hele gjengen deiser ned i restauranten under.

Til stor applaus fra restaurant­gjestene, som synes det låter fint.

Vipps er de individuelle musikantene blitt en samspilt gjeng. Ja, det ble orden i spetakkelet. Og ja, det låter fint når vi spiller sammen.

Les inn moralen, den som vil.

Kunne skrudd teksten til

Det skal godt gjøres å ha innvendinger mot Per Dybvigs visuelle virke­midler. Han behersker sitt univers til fulle, med fokus­forskyvinger, over­dimensjoneringer, farts­skapende skrå­streker og farge­kontraster.

«Orkesteret» er en fryd for øyet – og jeg hadde nesten sagt øret.

Der «De står i kø» var renere og roligere i uttrykket – en kø er tross alt stille­stående – der er «Orkesteret» et salig kaos av toner, strenger, ventiler og tangenter.

Min smule innvending går på teksten.

Den er knapp, med likelydende formuleringer for hvert dyr som kommer. Konseptet med å føre inn stadig nye figurer er effektivt – og velkjent i barne­litteraturen. Tenk bare på eventyret om panne­kaka, eller geite­killingen som kunne telle til ti.

Alle vet at barn liker repetisjoner, og at de blir like begeistret når de erfarer at rytmen og forventningen blir brutt. Også Dybvig legger inn et brudd, men det virker litt umotivert. Dette kunne han utnyttet bedre, tenker jeg, for å stramme og spisse teksten.

Det lå kanskje enda mer mellom linjene i Dybvigs forrige barne­bok.

Ikke dermed sagt at teksten her kun har ett lag.

Den som leter, vil finne.