Bitchens beretning

Ungdoms­litteraturen er langt fra så oppbyggelig som mange later til å tro.

Likevel er det vanligere med en jeg-forteller vi kan heie på, enn en ufyselig skikkelse, en som vi heller vil distansere oss fra.

Den søkende out­sideren, hun som strever med å passe inn eller må ta en for stor omsorgs­rolle over­for egne foreldre, men som – tenkte vi det ikke – kommer seg gjennom utfordringene mot alle odds, hun gjør leserne varme om hjertet.

Langt vanskeligere er det å like en forteller som «disser» vennene sine, slenger sårende bemerkninger og kjemper om å være dronningen i venninne­gjengen.

Der har du Mitra, hoved­personen i Neda Alaeis nye roman.

Ja, Mitra er kynisk. Men så har vel også hun sine grunner, skal det vise seg.

Smart serie

Den som har lest Neda Alaeis tidligere bøker, vil kjenne igjen Mitra som en bi­person i fortellinger der først Sanna og så Yousef har spilt hovedrollene.

Alaei utnytter et grep som har vært brukt med hell i TV-serien «Skam» eller ungdoms­serien «Halve kongeriket».

Hun skaper et miljø der en etter en i venne­gjengen trer frem. Alle har de utfordringer i livene sine, det kan være en syk for­elder, skils­misse, skole­vansker eller spise­for­styrrelser.

Det kan høres ut som om vi er tilbake til 1970-tallets sosial­realistiske ungdoms­litteratur, den som på død og liv skulle problematisere ungdoms­tiden.

Neda Alaei er da også utdannet barne­verns­pedagog og bør ha en viss erfaring med samtidens skygge­sider.

Men nei: Som i «Skam» er bøkene også fulle av forelskelse, festing og fart. Det er en energi her og ikke minst et svært muntlig språk som driver leserne fra side til side.

Varslet katastrofe

Det er altså Mitra, 17 år, som er hoved­person denne gangen.

«Bare vent» kan fint leses som en enkelt­stående fortelling, men gir ekstra gjenkjennelse til den som har lest for­løperne «Dette er ikke oss» eller «På én betingelse».

Det er to store drivere i fortellingen. Den ene er at Mitra er forelsket i Yousef, men der er det skjær i sjøen. Hvordan skal det gå?

Den andre er at barndoms­hjemmet skal selges. Foreldrene skal skilles, og snart er det visning. Hvem skal Mitra og broren bo hos, når foreldrene bare krangler?

Uten at jeg skal røpe for mye, serverer Alaei en varslet katastrofe. Vi ser hvilken vei det går, og bare må henge med for å få svar på om det går bra til sist.

Jo da, her er noen stereo­typier, både i rolle­besetning og plot. Og noen grundig behandling av temmelig traumatiserende temaer får vi ikke.

Likevel synes jeg Alaei har fått tak i en tone som virker symptomatisk for dagens tenåringer, der snapper, opp­merksomhets­jag og rus er en del av hverdagen.

Språket er stort sett direkte og godt. I stedet for å si at hun blir tørr i munnen, sier Mitra at en ørken tar plass i munnen min. Fint bilde!

Men et par steder kunne bruken av «liksom» vært dempet. Selv ikke ungdom bruker liksom i alle setninger, eller settinger, liksom.

At Taylor Swift blir et slags feministisk sound­track til historien, er som det skal være.

Jeg mente det ikke

Jeg liker at Neda Alaei tør å gi stemme til den problematiske ten­åringen.

I romanen «Ikke lov å le» viser Kine Jeanette Solberg frem det brysomme barnet, og peker på at kombinasjonen av lav impuls­kontroll og høyt energi­nivå ikke alltid er den beste matchen.

Kan vi så unnskylde Mitras ufyselige oppførsel, når vi ser at også hun har sitt å stri med?

Hun blir i alle fall en figur det fins mange av. Har vi ikke alle slengt med leppa når livet går oss imot? Og angret bitterlig i etter­kant?

Kanskje er det ikke overraskende at Mitra får en ny sjanse, både i venninne­gjengen, i familien og på skolen. La gå med det. Alaei skriver seg jo inn i underholdnings­segmentet, der høy dramatikk og en viss gjenkjennelse er forventede ingredienser.

Og grepet med å ta for seg en etter en av typene i venne­gjengen, er en inner­tier. Er leserne først hektet, følger de garantert med videre.

Og forfatteren har ubegrenset materiale for nye bøker i årevis fremover.