Trenger du brukerveiledning?
Få svar på ofte stilte spørsmål her (FAQ)
Lovdata kan dessverre ikke svare på spørsmål angående juridiske problemer. Lovdata kan heller ikke bidra med å tolke regelverket eller finne frem til rettsregler som passer i et bestemt tilfelle. Kontakt den offentlige etaten spørsmålet gjelder, eventuelt advokat eller rettshjelper hvis du har behov for slik bistand.
Fant du ikke det du lette etter?
Send en e-post til support@lovdata.no
Lov om film og videogram
Jf. tidlegare lover 25 juli 1913 nr. 4, 21 juni 1985 nr. 87.
Kort om lova
Sist endra 15.10.2024
Film- og videogramlova er ein norsk lov som regulerer framsyning og salg og kjøp av film og videogram i næringsverksemd. Dette omfatter til dømes kinoar og videobutikkar, medan strøyming og kringkasting ikkje er omfatta. Med videogram siktar ein til alle former for lagring av levande bilete som til dømes filmrullar eller digitale filer lagra på harddisk. Formålet med loven er å kunne utøve kontroll med kva som blir vist til offentlegheita, særleg med tanke på å forhindre spreiing av ulovlege videoar.
Loven erstatter lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder frå 1913. Film- og videogramlova er igjen i stor grad erstatta av lov om vern av mindreårige mot skadelege biletprogram frå 2015.
Les meir i Store norske leksikon.
Kapittel I. Innleiande reglar
§ 1.Verkeområde og definisjonar
Denne lova gjeld framsyning og omsetning av film og videogram i næring. Lova gjeld ikkje kringkasting slik dette er definert i kringkastingsloven.
Film er etter denne lova fotografiske eller teikna bilete som er sette saman på ein slik måte at dei lagar ei levande rørsle.
Videogram er etter denne lova eit elektronisk signal for lagring og attgiving av levande bilete som er skrive inn på eit medium eller ein informasjonsberar.
Departementet kan avgjere at denne lova skal gjelde på Svalbard, Jan Mayen og på anlegg og innretningar på den norske delen av kontinentalsokkelen. Departementet kan fastsetje dei særskilde reglane dette krev.
Kapittel II. Løyveplikt og avgifter
§ 2.Kommunal løyveordning
Framsyning av film eller videogram i næring må ikkje skje utan løyve frå kommunestyret eller den kommunestyret har gitt fullmakt.
Løyvet kan givast for ein periode på opptil fem år. Løyvet kan nektast eller trekkjast attende dersom løyvehavaren bryt reglar i denne lova eller i forskrifter til denne lova, straffelova §§ 236, 311 eller 317 eller bryt vilkår som er sette ved tildeling av løyvet.
Kommunen og Medietilsynet har rett til å gjennomføre naudsynt kontroll med at den løyvepliktige verksemda blir driven i samsvar med dei reglane som gjeld.
Kommunane kan fastsetje vilkår for løyve til framsyning av film og videogram. Det kan ikkje fastsetjast vilkår som inneber totalforbod mot framsyning av film eller videogram i ein kommune.
Departementet kan i forskrift gjere unntak frå kravet om løyve.
§ 3.Avgift til staten
Den som driv framsyning av film og videogram i næring, skal betale ei avgift til staten på 2,5 % av bruttoomsetninga. Dei avgiftspliktige skal føre særskild rekneskap for slik framsyning.
Den som driv omsetning av film og videogram i næring, skal betale ei avgift til staten per videogram. Stortinget fastset satsane.
Departementet fastset i forskrift nærmare retningsliner om avgiftsgrunnlag, utrekning og innkrevjing av avgifter, bruken av midlane og kan gjere unntak frå kravet om avgift.
Kapittel III. (Oppheva)
§ 4.(Oppheva)
§ 5.(Oppheva)
§ 6.(Oppheva)
Kapittel IV. (Oppheva)
§ 7.(Oppheva)
§ 8.(Oppheva)
§ 9.(Oppheva)
§ 10.(Oppheva)
§ 11.(Oppheva)
§ 12. (Oppheva)
Kapittel V. Strafferettslege sanksjonar
§ 13.Straff
Den som ved vilje eller aktlaust bryt denne lova eller forskrifter givne med heimel i lova, kan straffast med bot eller fengsel i opptil tre månader eller med begge delar. Medverknad blir ikkje straffa.
§ 13a.(Oppheva)
§ 14.(Oppheva)
§ 15.(Oppheva)
§ 16.(Oppheva)
Kapittel VI. Gjennomføring av lova
§ 17.Ikraftsetjing
Lova tek til å gjelda frå den tid Kongen fastset1.