Landets kommuner skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.

Kommunens helsetjeneste omfatter offentlig organisert helsetjeneste som ikke hører under stat eller fylkeskommune, og privat helsevirksomhet som drives i henhold til avtale med kommunen som nevnt i § 4-1.

Kommunen skal ved sin helsetjeneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Den skal spre opplysning om og øke interessen for hva den enkelte selv og almenheten kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og sunnhet og folkehelsen.

Kommunens helsetjeneste skal omfatte følgende oppgaver:

For å løse de oppgaver som er nevnt foran, skal kommunen sørge for disse deltjenestene:

Kommunen kan organisere disse tjenestene ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet som nevnt i § 4-1.

Der forholdene ligger til rette og det finnes hensiktsmessig, kan kommunen også organisere ergoterapi, jordmortjeneste og bedriftshelsetjeneste.

Departementet kan ved forskrift treffe nærmere bestemmelse om den virksomhet som hører under kommunens helsetjeneste.

Kommunen skal planlegge sin helsetjeneste; herunder helsetjeneste ved bedrifter og ved primærnæring i kommunen, i samsvar med lov om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunene.

Kommunen kan samarbeide med privat organisasjon o.l. hvor det er egnet til å fremme helsetjenestens formål.

Kommunen skal samarbeide med fylkeskommune og stat slik at helsetjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om bedriftshelsetjenesten, jfr. § 1-3 fjerde ledd.

To eller flere kommuner kan i samsvar med sine planer treffe avtale om samarbeid om helsetjenesten. De kan opprette et felles styre til løsning av oppgaven. Samarbeidet kan gjelde helsetjenesten i sin helhet eller bestemte deler eller oppgaver innen denne. Det kan også besta i at en kommune deltar i å dekke utgift til helsetjeneste i en annen kommune som i betydelig grad kommer den første til nytte.

Samarbeidsavtale skal inngås skriftlig.

Avtalen skal klarlegge rettigheter og plikter kommunene imellom og ha bestemmelser om varighet.

Departementet kan påby samarbeid når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten, og om nødvendig gi regler for dette, herunder også om fordeling av utgifter.

Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han bor eller midlertidig oppholder seg.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett, og se til at det ikke påføres unødig utgift, tap, tidsspille eller uleilighet.

Forvaltningslovens regler gjelder ikke for vedtak etter paragrafen her.

For hjelp fra kommunens helsetjeneste, herunder også privatpraktiserende og institusjon eller organisasjon som arbeider etter avtale med kommunen som nevnt i § 4-1, skal mottakeren betale vederlag når dette følger av lov eller forskrift.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om vederlag.

Den som søker helsehjelp, kan påklage avgjørelsen etter § 2-1 til kommunestyret eller et særskilt styre for helsetjenesten hvor han mener feil er gjort, jfr. § 3-2.

Går styrets avgjørelse klageren imot eller avvises klagen, kan det klages til fylkeslegen/stadsfysikus i Oslo.

Fristen for klage er i alle tilfelle fire uker fra vedkommende fikk høve til å klage. En klage som kommer etter fristen, kan likevel tas under behandling når det finnes rimelig at den blir prøvd.

Kommunestyret fastsetter organisasjonsform og ledelse for helsetjenesten i samsvar med lov og helseplan.

Kommunestyret kan opprette styre, utvalg eller nemnd for bestemt saklig og/eller stedlig arbeidsområde innen helsetjenesten.

Bestemmelsene om utvalg i lov om styret i herreds- og bykommunene gjelder tilsvarende.

Kommunene ansetter personell med de nødvendige kvalifikasjoner til å arbeide i helsetjenesten og administrasjonen av den.

For helsepersonell kan departementet gi nærmere forskrifter om krav til kvalifikasjoner, om utlysing av stilling, om framgangsmåte ved ansettelse og ansettelsesvilkår.

En lege ansatt i kommunen skal ha det medisinsk-faglige ansvar for helsetjenesten.

Har en kommune flere leger i helsetjenesten, kan det medisinskfaglige ansvar være delt mellom to eller flere leger.

Den som vil drive praksis som almenpraktiserende lege, fysioterapeut eller jordmor må ha avtale med kommunen der vedkommende vil ha sitt kontor eller hovedvirke, dersom utgifter til helsehjelp helt eller delvis skal kunne godtgjøres av kommunen.

Organisasjon, institusjon, selskap e.l. som vil drive privat helsevirksomhet på områder som omfattes av § 1-3 i loven her, må ha avtale med kommunen om dette, dersom utgifter skal godtgjøres av kommunen, jfr. første ledd.

Avtale som nevnt i denne paragraf kan ikke overdras.

Hvis en kommune ønsker en ny privatpraktiserende almenlege, fysioterapeut eller jordmor, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om privat virksomhet innen helsetjenesten i kommunene, om kunngjøring av ledig praksis, om framgangsmåten ved valg blant søkere og om avtalevilkår.

Kommunen skal dekke utgiftene ved helsetjeneste den har ansvaret for. jfr. § 1-3 første og annet ledd.

Utgifter til privat praksis som drives etter avtale med kommunen skal delvis dekkes av kommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende og kommunen. Utgifter til helsetjeneste ved bedrifter og primærnæring dekkes ikke av kommunen. Dette gjelder og når slik helsetjeneste organiseres av kommunen.

Folketrygden gir årlig rammetilskott til delvis dekning av kommunenes utgifter til helsetjenesten.

Tilskottet fordeles til kommunene etter regler gitt av Kongen.

Departementet kan sette nærmere vilkår for utbetaling av tilskott til den enkelte kommune.

Kongen kan ved forskrift bestemme at privatpraktiserende innen helsetjenesten i kommunene kan søke dekning fra trygdekontoret etter de regler og takster som gjelder i medhold av lov om folketrygd.

Kongen fastsetter formen for oppgjør mellom kommunene og folketrygden.

Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder også videre- og etterutdanning. Departementet kan gi nærmere forskrifter om kommunens medvirkning til undervisning og praktisk opplæring.

Kommunen skal sørge for at dens ansatte helsepersonell får påkrevet videre- og etterutdanning.

Kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning.

Helsepersonell innen kommunens helsetjeneste plikter å ta dei i videre- og etterutdanning som blir foreskrevet og som er nødvendig for å holde dets kvalifikasjoner vedlike.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om videre- og etterutdanning av helsepersonell.

Helsedirektoratet fører medisinsk-faglig tilsyn med at kommunene fremmer helsetjenestens formål på forsvarlig og hensiktsmessig måte, og ser til at lover og forskrifter for helsetjenesten blir kjent og overholdt.

Uten hinder av taushetsplikt kan Helsedirektoratet kreve opplysning om helsetjenesten i kommunen og dens pasienter som er påkrevet for oversikt, kontroll og tilsyn. Det kan foreta inspeksjon og undersøkelse også av journal og opptegnelser m.v. Helsedirektoratet kan forelegge innhentede opplysninger for Statens legeråd eller andre sakkyndige til uttalelse.

Hvis virksomhet innen helsetjenesten i kommunen drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, kan Helsedirektoratet gi pålegg om å rette på forholdene.

Dersom kommuner som samarbeider om helsetjeneste, helt eller delvis, eller er pålagt å gjøre dette, ikke blir enige om rettigheter og plikter i forholdet, kan hver av dem kreve tvisten løst ved voldgift.

Hvis ikke partene er enige om annen ordning, velger hver kommune et medlem av voldgiftsretten, og departementet velger formann.

Dersom tre eller flere kommuner er parter i saken og disse ikke blir enige om oppnevning av to eller flere voldgiftsmenn, foretar departementet valget av alle medlemmene av voldgiftsretten.

Forøvrig får reglene i tvistemålslovens kap. 32 anvendelse så langt de passer.

Hvis kommuner som samarbeider om helsetjeneste ikke blir enige om praktiske sider eller spørsmål ved samarbeidet, kan hver av dem kreve at saken blir undergitt megling. Departementet kan pålegge kommuner som skal samarbeide å underkaste seg megling når de ikke kommer til enighet.

Hvis partene ikke blir enige om annen ordning, skal meglingsnemnd velges på samme måte som voldgiftsrett, jfr. § 6-4.

Fører megling ikke til enighet, kan hver kommune eller departementet kreve at meglingsnemnda gir forslag til ordning.

Departementet kan avgjøre at forslaget helt eller delvis skal legges til grunn for samarbeidet, jfr. § 1-5.

Enhver som er tilknyttet helsetjenesten i kommunen som medlem av styre, utvalg eller administrasjon, som helsepersonell eller medhjelper, plikter å iaktta taushet og å hindre at andre får kjennskap til det som blir betrodd ham, eller som han får rede på om folks legems- eller helsetilstand, eller andre personlige forhold.

Det samme gjelder den som uten slik tilknytning blir betrodd taushetsbelagte opplysninger, eller blir gitt adgang til å bli kjent med opplysninger helsetjenesten plikter å iaktta taushet om.

Kommunen og de ansvarlige ledere innen helsetjenesten plikter å sørge for at enhver som har taushetsplikt blir gjort kjent med den.

Taushetsplikt gjelder ikke i den utstrekning annet er bestemt ved lov.

Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven her.

Almenpraktiserende lege, fysioterapeut eller jordmor som i tiden før denne lov trer i kraft lovlig har drevet privat praksis som hovederverv, har rett til avtale med kommunen som nevnt i § 4-1.

Den som ønsker å benytte sin rett til avtale etter første ledd må innen ett år etter lovens ikrafttreden gi kommunen melding om dette.

Den som er fast tilsatt som distrikts- eler stadslege i heldagsstilling når denne lov trer i kraft, har rett til å bli tilsatt som kommunal lege der han har hatt sitt virke.

Den som er fast tilsatt som distrikts- eller stadslege i kombinert stilling med plikt til å yte befolkningen legehjelp når loven her trer i kraft, har rett til å bli tilsatt i tilsvarende kommunal stilling der han har hatt sitt virke.

Lege tilsatt som nevnt i første og annet ledd og som har hatt verv som ordfører i helserådet har rett og plikt til å beholde dette. Han skal videre gis adgang til å fortsette sin virksomhet som praktiserende lege etter avtale med kommunen som nevnt i § 4-1.

Den som ønsker å bli tilsatt som kommunal lege etter første eller annet ledd, må uten ugrunnet opphold gi kommunen melding om han ønsker slik tilsetting.

Distrikts- eller stadslege i heldagsstilling eller kombinert stilling som ønsker å drive privat praksis i kommunen har rett til avtale som nevnt i § 4-1.

Kommunen har plikt til å gjøre distrikts- eller stadslege kjent med de rettigheter han har etter denne paragraf.

Jordmor, helsesøster eller annet helse- eller hjelpepersonell som når denne lov trer i kraft er fast tilsatt i hovedstilling i fylkeskommunal virksomhet som overtas av helsetjenesten i kommunene, har rett til å bli tilsatt i liknende stilling i den kommune der vedkommende har sitt hovedvirke. Vedkommende må uten ugrunnet opphold gi kommunen melding om slik tilsetting ønskes.

Kommunen har plikt til å gjøre disse kjent med de rettigheter de har etter paragrafen her.

Dersom en som mener at han etter § 7-1 eller § 7-2 tredje eller femte ledd har rett til avtale med kommunen, ikke oppnår dette eller finner at det settes urimelige avtalevilkår, kan han klage til departementet. Dette avgjør, etter at kommunen har fått anledning til å uttale seg, med bindende virkning for kommunen om avtale skal inngås og kan sette avtalevilkår.

Dersom en som mener at han etter § 7-2 første eller annet ledd eller § 7-3 har rett til tilsetting i kommunens helsetjeneste, nektes dette, eller finner at vilkårene er urimelige kan han klage til departementet. Dette avgjør etter at kommunen har fått uttale seg med bindende virkning for kommunen om klageren har rett til tilsetting, og kan fastsette tilsettingsvilkår.

Forskrift, vedtekt, instruks o.l. gitt med hjemmel i tidligere lov som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder fortsatt i den utstrekning den ikke strider mot loven her eller forskrift, vedtekt, instruks e.l. gitt i medhold av den.

Etter at loven her er vedtatt, men før den er trådt i kraft, kan departementet gi forskrift, instruks eller pålegg som trer i kraft samtidig med loven.

Departementet kan også gi bestemmelser om at kommunene skal foreta oppnevning av styre, utvalg eller nemnd for helsetjenesten, tilsette helsepersonell og organisere administrasjon slik at helsetjenesten kan tre i virksomhet fra den tid loven her trer i kraft.

a. Lov av 16. mai 1860 om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger i Anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme. 

§ 1 skal lyde:

I enhver kommune skal det være en sundhedscommission (et helseråd) med minst 5 medlemmer med varamenn, valgt av kommunestyret for 4 år. En kommunelege skal være ordfører. Av de øvrige skal minst to være kvinner. 

§ 7-1 skal lyde:

Klage over helserådets vedtak avgjøres av fylkesmannen, etter at fylkeslegen har avgitt uttalelse. 

§§ 2, 8, 9, 10, 11, 12 og 13 oppheves. 

b. Lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. 

§ 2-1 nr. 1 skal lyde:

Stønad ytes etter særlige regler

§ 2-2 skal lyde:

Hvis forsvarlig behandling ikke kan gis i hjemmet, ytes godtgjørelse for medisinsk behandling og pleie under opphold i godkjent helseinstitusjon som nevnt i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. § 1 tredje ledd og lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 2, jfr. § 1. Godtgjørelse ytes etter bestemmelsene i nevnte lover.

Godtgjørelse for opphold og behandling i godkjent helseinstitusjon etter lov om sykehus m.v. som ikke går inn under bestemmelsene i første ledd, ytes etter regler og takster som fastsettes av departementet. Godtgjørelse ytes for alle ukedager fra og med innleggelsesdagen.

Ved poliklinisk behandling ved godkjent helseinstitusjon ytes godtgjørelse etter forskriftene fastsatt i medhold av § 2-5 med mindre utgiftene godtgjøres etter bestemmelsene i første ledd. 

§ 2-3 skal lyde:

Utgifter til kommunehelsetjenesten godtgjøres etter lov om helsetjenesten i kommunene og etter forskrifter fastsatt i medhold av den.

Godtgjørelse for medisinsk behandling som ikke gis av ansatt i kommunens helsetjeneste ytes etter forskrifter fastsatt i medhold av § 2-5. 

§ 2-4 skal lyde:

Den trygdede har rett til full godtgjørelse for nødvendige utgifter til jordmorhjelp og legehjelp ved nedkomst og ved sykdom som inntreffer i forbindelse med nedkomst I tillegg ytes en fødselsstønad som utgjør seks prosent av grunnbeløpet.

I stedet for stønad etter første ledd ytes full godtgjørelse av utgifter til opphold i godkjent fødehjem, jfr. § 2-2. 

§ 2-5 skal lyde:

I forbindelse med fastsettelse av forskrifter som nevnt i første ledd, kan Kongen gi bestemmelser om tilskudd til felles formål for leger, så som fond for sykehjelp, pensjonsordning og fond for videre- og etterutdanning. Slike ordninger må ha vedtekter som er godkjent av departementet.

§ 2-6 skal lyde:

I stedet for godtgjørelse som nevnt i første ledd, kan det ytes skyss ved skysskaffer som det sluttes kontrakt med.

§ 2-7 skal lyde:

Under sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, ytes godtgjørelse etter bestemmelsene i §§ 2-2, 2-3 og 2-5, likevel slik at det ytes full godtgjørelse for utgifter til legehjelp, fysikalsk behandling, forbindingssaker og medisiner og for utgifter til hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden. Utskreven menig og korporal har ikke rett til godtgjørelse for behandling som kan ytes av militært helsepersonell eller for legemidler og forbindingssaker som han kan få utlevert av sin militæravdeling.

Den trygdede har rett til full godtgjørelse for utgifter til hjemsendelse på grunn av skaden.

Andre påregnelige utgifter som er en direkte følge av yrkesskaden, kan godtgjøres helt eller delvis hvis særlige grunner taler for det etter regler som fastsettes av departementet. 

§ 2-12 skal lyde:

Hvis en kommune, institusjon, stiftelse eller lignende yter medisinsk behandling eller annen hjelp til trygdede i kommunen eller grupper av dem, uten at dette er påbudt i lov, kan det ytes et vederlag som står i forhold til det beløp som ville blitt betalt av trygden for tilsvarende ytelser fra privatpraktiserende. 

c. Lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen. 

§ 11, første ledd skal lyde:

Om helsetilsyn gjeld føresegnene i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetenesta i kommunane. 

d. Lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. 

§ 1, annet ledd skal lyde:

Loven gjelder også rekonvalesenthjem, røntgeninstitutt og etter Kongens bestemmelse andre helseinstitusjoner, herunder kursteder, daginstitusjoner og private forpleiningssteder. 

e. Lov av 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring. 

§ 14, første ledd skal lyde:

Om helsetilsyn gjelder reglene i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene. 

f. Lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger. 

§ 4 (Grenselisens) skal lyde:

Den som er offentlig lege i finsk eller svensk legedistrikt som grenser til Norge, kan utøve legevirksomhet i tilgrensende norsk kommune uten autorisasjon eller lisens fra departementet. 

§ 7 (Avkall på autorisasjon eller lisens) skal lyde:

En lege kan ved skriftlig erklæring til kommunelegen, fylkeslegen eller departementet gi avkall på sin autorisasjon eller lisens. Han skal såvidt mulig samtidig innlevere sitt autorisasjons- eller lisensdokument.

Kommunelegen gir melding til fylkeslegen som gir melding til departementet. 

§ 23 (Forskriving av narkotika ved annen lege) skal lyde:

Når en lege ikke har rett til selv å forskrive narkotika, skal vedkommende kommunelege forskrive det som er nødvendig i legens praksis. Kommunelegen kan også skriftlig godta at en bestemt annen lege foretar slik forskriving. 

§ 38 (Melding ved åpning og opphør av legevirksomhet) skal lyde:

Når en lege åpner, overtar eller trer inn i legevirksomhet, skal hon melde dette til kommunelegen på stedet Omfatter virksomheten også andre kommuner, skal han også gi melding til kommunelegen i disse.

På somme måte skal han gi melding om flytting fra kommunen, og om opphør, overdragelse eller uttreden av legevirksomhet

Kommunelegen skal underrette fylkeslegen og departementet om slike meldinger. 

§ 40 annet ledd (Melding og fødsler og dødsfall) skal lyde:

En lege som har utstedt legeerklæring om dødsfall, eller som har behandlet en person før hans død, plikter å gi kommunelegen de opplysninger han krever om dødsårsak av hensyn til dødsstatistikken. 

g. Lov av 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger 

§ 6 annet ledd (Avkall på autorisasjon og lisens) skal lyde:

Fylkestannlegen gir melding til departementet og til kommunelegen på stedet 

§ 38 (Melding ved åpning og opphør av tannlegevirksomhet) skal lyde:

Når en tannlege åpner, overtar eller trer inn i tannlegevirksomhet skal han melde dette til fylkestannlegen og til kommunelegen på stedet. Omfatter virksomheten regelmessig andre kommuner, skal han gi melding til kommunelegen i disse.

På samme måte skal han gi melding om flytting fra kommunen, og om opphør, overdragelse eller uttreden av tannlegevirksomhet

Fylkestannlegen skal underrette departementet om slike meldinger.