Det finnes lite kvensk i hovedstaden – nå vil kommunen gjøre det mer synlig

– Nei, vi tror ikke det.

Det sier Cathrine Louise Finstad mens hun sammen med Maja Adine Skjellstad ser etter om det finnes noe som helst kvensk i hovedstadens bybilde.

Området rundt den kjente tigerskulpturen foran Østbanehallen er i hvert fall tilsynelatende helt tomt for kvenske spor.

Men burde det vært noe kvensk her?

– Akkurat her på Oslo S? Ja, det er jo et kjernepunkt i hovedstaden. Jeg tror Oslo-folket hadde blitt glade for det, sier Skjellstad.

– Det er mye folk som ferdes her. Det er jo et møtepunkt, ikke minst, fortsetter Finstad.

De to er en del av Oslos egen kvenforening, «Oslokvener». De har lenge ønsket å få kvensk mer synlig i bybildet.

Og om ikke akkurat på Oslo S, så i hvert fall andre steder i byen.

– Jeg tenker at det helt sikkert hadde vært mulig å finne steder og muligheter til å få det kvenske til å gli naturlig inn i bybildet, sier Finstad.

Kvener/norskfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Selv om deres tradisjonelle kjerneområde er Nordkalotten, mener Finstad at denne statusen tilsier at de også bør være synlige i hovedstaden.

I tillegg, påpeker hun, er mange kvener født og oppvokst i Oslo.

– Jeg er for eksempel født og oppvokst her, og det er mange med meg. I tillegg er vi jo en stor del av landets historie.

Har gjennomført utredning

Oslo kommune har startet arbeidet med å gjøre kulturen og historien til kvenfolket, de andre nasjonale minoritetene og samene, mer synlig i byen.

Ifølge Kaveh Kawousi, spesialkonsulent i kommunens Kulturetat, vedtok bystyret tidligere i år at kommunen skulle utrede hvordan dette kunne gjøres.

– Og som Oslo kommunes fagetat for kultur, var det vi som fikk oppdraget med å gjennomføre utredningen.

Utredningen ble gjort tidligere i år og ble hovedsakelig gjennomført med innspillsmøter der kommunen inviterte aktører fra de ulike minoritetsmiljøene.

I tillegg har etaten undersøkt hvordan resten av kommunen arbeider med å fremme disse folkegruppene og deres historie, forteller Kawousi.

– Og hvordan de mener at de kan bidra til synliggjøring.

Det som blant annet kom fram i utredningen, var at alle de nasjonale minoritetene ønsket flere møtesteder og fysiske tiltak som kunstverk og synliggjøring av historiske spor i det offentlige rom.

Ifølge Kawousi handler dette om at det fysiske byrommet spiller en viktig rolle som arena for fellesskap, identitet og historisk bevissthet.

– Hvordan en by synliggjør ulike grupper og deres tilværelse og historie, sier noe om hvem som blir husket og verdsatt i det offentlige rommet, sier han.

Kulturetaten har nå kommet med fem kategorier av tiltak for hvordan kulturen og historien til samene og de nasjonale minoritetene kan bli mer synlig i byen.

I tillegg til møtesteder og fysiske tiltak foreslår de blant annet bedre tilrettelegging for arrangementer og markeringer, samt styrking av kompetansen i forvaltningen.

For alle tiltakene understreker Kawousi nødvendigheten av medvirkning, at det fremmes levende kulturuttrykk, og at man har en systematisk og langsiktig tilnærming til arbeidet.

– Vi har levert våre innspill til byrådet, og hvordan tiltakene blir fulgt opp vil avhenge av den videre politiske behandlingen. Uavhengig av utfallet har arbeidet med utredningen gitt oss verdifull kompetanse som vi tar med oss i det daglige arbeidet med å tilrettelegge for et variert og mangfoldig kulturtilbud i Oslo.

Håper det beste

Kulturetatens utredning er ennå ikke behandlet i bystyret. Cathrine Louise Finstad og Maja Adine Skjellstad i Oslokvener håper politikerne vil høre på etatens anbefalinger.

De mener at fysiske tiltak som gatenavn eller kunstverk hadde vært en god løsning.

– Det er også en enkel måte å inkludere det kvenske språket i bybildet, sier Skjellstad.

Finstad ser ikke hvorfor kvener og de andre nasjonale minoritetene ikke kan være mer synlige i sin egen hovedstad.

– Jeg ser ingenting negativt med å fylle Oslo by med det kvenske.