Stjerne­klart sci-fi-gull

Jeg visste egentlig på forhånd at «Project Hail Mary» kom til å være god.

Den er nemlig regissert av Phil Lord og Christopher Miller («The Lego Movie») og er basert på en roman av Andy Weir (også kjent for «The Martian»).

Den har også publikumsyndlingen Ryan Gosling («Blade Runner 2049») i hovedrollen.

Spørsmålet var bare hvor god den er. Svaret er gledelig nok at den er veldig god. Dette er stjerneklart sci-fi-gull som morer og rører med kvikk humor og hjertevarme relasjoner.

Samtidig har filmen et futuristisk scenario som legger til rette for flere tankevekkende teorier og visuelle påfunn som fryder en science fiction-elsker.

«Project Hail Mary» har nok noen elementer som strekker den fiksjonelle troverdigheten i lengste laget, men dette er likevel fenomenal underholdning basert på friske og storslåtte ideer.

Må redde vår døende sol

Filmen starter når Ryland Grace (Ryan Gosling) våkner opp fra et koma, uten å huske verken hvem han er eller hvor han er.

Til sin store overraskelse befinner han seg i et romskip mange lysår unna jorda. Han oppdager også at han faktisk er på et oppdrag for å redde vår egen døende sol.

Jevnlige tilbakeblikk forteller hvordan Eva Stratt (Sandra Hüller) rekrutterer ham til Project Hail Mary for å finne ut hvordan dette kan løses.

Svaret ligger kanskje i et annet solsystem, der Ryland kommer i kontakt med noen som er ute i samme ærend.

Alt dette avsløres i filmens trailer, men historien inneholder mange flere interessante elementer og overraskende sammenhenger.

Det gjelder blant annet noen vanvittige spenningssekvenser, og en visuell finesse som matcher sci-fi-klassikere som for eksempel «2010», «Sunshine» og «Gravity».

(OBS: når jeg skriver «2010», mener jeg ikke «2001», som står i en klasse for seg selv, men den undervurderte Peter Hyams-regisserte oppfølgeren «2010» fra 1984).

Myk og menneskelig

«Project Hail Mary» er såkalt «hard sci-fi», akkurat som Andy Weirs første roman, «The Martian», som Ridley Scott filmatiserte med Matt Damon i 2015.

Det vil si at historiens fundament er bygget på ekte fysikk, matematikk og vitenskapelige prinsipper.

Filmen inneholder riktignok også noen mer fantasifulle deler, der Rylands møte med en annen figur står sentralt.

Det gir science fiction-tilnærmingen en myk og menneskelig dimensjon som står i kontrast til den harde.

Ryan Gosling spiller mot et arsenal av fantastiske spesialeffekter, men er så god at han uten videre selger ideen om hva Ryland står overfor.

Det eneste jeg ikke kjøper helt, er den visuelle fremstillingen av hans «kontakt» i det ytre rom.

Resultatet har absolutt en viss sjarm, nesten på et barnlig nivå, men er ikke like preget av «hard sci-fi» som resten av filmen.

«Project Hail Mary» er uansett en umiddelbar klassiker i sin spesifikke sjanger!