Livet etter 55: Lykkeformelen

- Jeg blir fortere sliten enn før. Ja, jeg tåler mye, men kjenner likevel at jeg ikke er 70 lenger.

Kvelden før har Kari Svendsen - også kjent som «Banjo-Kari» - hatt konsert på Glenghuset i Sarpsborg, sammen med folkemusikeren og fløytespilleren Steinar Ofsdal.

- Etterpå kjørte jeg hjemover i mørket, og det regnet masse. Jeg var ganske pumpa da jeg kom fram.

Dagen etter er hun likevel tidlig på’n. Det er onsdag, og vanligvis har 75-åringen tett program fra morgen til kveld. Men det er bare en uke til jul, og Viseklubben har tatt juleferie. Josefine visescene har vært Kari Svendsens tilholdssted på onsdager helt fra hun var med på oppstarten i 1995. Det legendariske lokalet i Homansbyen i Oslo har vært scene for utallige norske artister hver eneste uke de siste 30 årene.

- Nå prøver jeg å trappe litt ned, og sier bare ja til det jeg synes er gøy, men jobber egentlig ikke noe særlig mindre likevel.

Holde hjernen ung

Kari Svendsen har akkurat lagt bak seg en ny runde med Sagenecabareten, en årlig kulturbegivenhet der kjente musikere og sangere fra Sagene bydel i Oslo framfører musikk, sanger og dikt.

Her sang hun sammen med Lars Klevstrand og bandet til Gaza-legen Erik Fosse, «Sagene Ring».

- Det var 15.eller 16.året jeg var med nå, og det gikk mye i østkant-repertoar, med alt fra Leif Juster og Rudolf Nilsen til Jolly Kramer-Johansen og Lillebjørn Nilsen. Vi trakk syv fulle hus på Sagene Festivitetshus, det var veldig gøy.

Det dukker også stadig opp spilleoppdrag, spesielt fra diverse pensjonistforeninger. Hun opptrer for årsmøter, under seminarer og middager. 

- Den generasjonen er så glade i meg. Jeg har jo et repertoar som de kjenner og har et forhold til. Det er få av oss som driver med det nå, og vi som er igjen, har masse å gjøre. Jeg har måttet si nei til mange oppdrag. Nå trenger jeg ikke lenger å ta på meg alt for å overleve økonomisk, jeg greier meg bra.

- Du har ikke tenkt å pensjonere deg snart, slik de fleste gjør lenge før 75?

- Jeg tør ikke. Jeg må holde hodet i gang. Mange jeg kjenner, har fått Alzheimer og demens etter at de pensjonerte seg. Jeg innbiller meg at så lenge jeg holder tekstene og spillinga ved like, og skjerper meg, så kan jeg kanskje holde noen år til.

Mer takknemlige

Norske seniorer er mer fornøyd med livet enn yngre voksne, viser en fersk rapport fra Respons Analyse.

- Seniorene er mye mer på plass i seg selv og føler at de bruker tida si på ting de synes er spennende og mennesker de trives med, sier Ole Guldvog, seniorrådgiver i Respons Analyse.

I undersøkelsen er det tatt utgangspunkt både i pensjonister og yrkesaktive i gruppa over 55 år.

- De som fortsatt er i jobb, trives veldig godt, mer enn man kanskje tror. Men her er det selvfølgelig også ulikt hvor flinke arbeidsplassene er til å inkludere seniorene i fellesskapet. Men i det store og hele er de happy med jobben, og trivselen øker med alderen, sier han.

Selv om det er store individuelle forskjeller, er det en rekke ting som går igjen hos det store flertallet av seniorer, viser undersøkelsen:

• De bryr seg mindre om hva andre tenker, har større klarhet i hva og hvem som betyr mest for dem, og hva som er mindre viktig. Samtidig snakker flere om at de med alderen setter større pris på «de små tingene» i livet og sitter generelt med en følelse av at man har det man trenger.
• De eldre føler på mer takknemlighet enn de yngre, sammenlikner seg mindre med andre, er mer fornøyd med sitt sosiale liv og føler seg sosialt attraktive, er mindre opptatt av prestasjon og har større tiltro til egne prestasjoner.
• Andre ting blir derimot litt mer utfordrende med alderen. Seniorene peker gjerne på at ting går saktere med alderen, og at oppgaver og gjøremål tar lengre tid å fullføre enn før. 

- Denne opplevelsen blir mer uttalt jo eldre man blir. Hele syv av ti mellom 75-79 år opplever at ting tar lenger tid enn før, mens det bare er litt over tre av ti som opplever dette blant de yngste seniorene, sier Guldvog.

Mange kjenner også på den økende avstanden mellom egen ytre aldring og et vedvarende, indre jeg.

- Samtidig er seniorene ofte raskt ute med å peke på at inni er de fortsatt unge. «Jeg er jo fortsatt 25 år i hodet», «jeg kjenner ikke meg selv igjen når jeg ser meg i speilet» eller «jeg er jo fortsatt meg, selv om jeg er eldre» er typiske uttalelser.

Disse beskrivelsene kan kanskje også tolkes som en måte å yte motstand mot fordommer - ens egne så vel som andres, mener han.

- Ved å si at man på innsiden er ung, formidles også budskapet om at man fortsatt er relevant.

Guldvog mener vi som samfunn må oppdatere assosiasjonene våre til hvem seniorene er.

- Når man tenker på en bestemor eller bestefar, dukker det ofte opp bilder av noen som er litt stakkarslige og ensomme. Men 65 år i dag er ikke hva 65 var for 20 år siden.

Eldreparadokset

- Blant folk flest er det nok en oppfatning om at alderdommen er forbundet med redusert livskvalitet, ensomhet, depresjon og angst, og at det bare er å stålsette seg for det som kommer. Alderdommen har et dårlig rykte. Men forskningen viser faktisk det motsatte, sier forsker Thomas Hansen ved Folkehelseinstituttet.

Han har forsket på aldring og livskvalitet, ensomhet og psykisk helse i mange år.

Forskerne, derimot, snakker gjerne om at lykkenivået går som en u-kurve gjennom livet, og at opplevd lykke er høyest for de yngste og eldste i befolkningen.

- Forskerne omtaler det som et eldreparadoks, og at man har bedre livskvalitet selv om man objektivt sett får det dårligere, forteller Hansen.

Sannheten ligger et sted midt imellom: I tidlig alderdom er bildet ganske positivt, mens lykkekurven snur litt for de aller eldste.

- Undersøkelser viser at u-kurven gjelder for ganske mange dimensjoner ved lykkefølelsen, og særlig for den allmenne tilfredsheten med livet. Fra 40-50-års alderen og utover er det en svak økning i lykkenivået. Samtidig ser vi en knekk i sen alderdom - fra 75-80 år begynner ting å gå nedover igjen, og særlig blant dem som er enda eldre.

Den siste fasen av alderdommen kan være vanskelig og krevende. Mange får helseproblemer, og en del lever ganske isolert. 

- Etter hvert mister man venner, og kanskje også partneren sin. Når det blir mange slike belastende og krevende livsløpsoverganger samtidig, er det vel bare å forvente at det går ut over livskvaliteten.

Blant de aller eldste er det relativt mange som oppgir ensomhet, tungsinn og lav opplevelse av mening og tilfredshet med livet.

- Men hvis vi tar for oss eldre fram til 75-80 år, ser det generelt ganske lyst ut. De har lavere forekomst av psykiske helseplager og opplever mindre ensomhet enn unge. Det blir nok en del overrasket over å høre. Man skulle jo kanskje tro at ungdom og unge voksne hadde høyere livskvalitet enn 70-åringer, men sånn er det ikke.

Færre er ensomme

Aldersgruppa 60-79 år har også fått det bedre over tid, noe som henger sammen med bedre helse, utdanning og levekår over tid blant eldrebefolkningen, sier Hansen.

- ikke minst gjelder det når vi sammenligner med eldre i andre land. Norge synes å være et av de beste stedene å bli gammel i.

En forskningsoppsummering fra Folkehelseinstituttet viser at forekomsten av psykiske plager og ensomhet blant eldre i Norge har gått ned de siste tiårene, og at livskvaliteten er generelt høy.

Blant personer over 60 år rapporterer 5–10 prosent betydelige psykiske plager, og ensomhetstallene har falt fra 45 prosent på 1980-tallet til under 30 prosent i dag.

- I oppsummeringen har vi jo gått gjennom all forskning som er gjort de siste ti årene. Det er et viktig kunnskapsgrunnlag fordi vi blir så mange eldre framover, sier Hansen.

Blant de aller eldste mangler det gode tall, påpeker han.

- Vi får derfor ikke et helt riktig bilde. De som svarer på de webbaserte undersøkelsene, er de mer ressurssterke og oppegående. Vi fanger ikke opp eldre som er skrøpelige og ikke-digitale i noen særlig grad, og heller ikke eldre med demens eller som bor på institusjon.

Tok helsegrep

Kari Svendsen har stor sett vært heldig med helsa - inntil i fjor da hun ble plaget med revmatiske smerter i rygg, skuldre og bein.

- Det gjorde at jeg solgte kolonihagen min etter 29 år. Jeg greide ikke lenger å komme meg opp igjen etter å ha luket i bedet. Da var det ingen vits i å ha hytte.

I dag er smertene under kontroll. Hun går til fysioterapi og trener regelmessig, både i basseng og annen type trening.

- Jeg føler meg mye bedre i kroppen enn i fjor og prøver å trappe ned på kortisonen.

- Merker du at du blir eldre?

- Jeg føler ikke at det er så stor forskjell på de siste ti årene, tvert imot har jeg det bra. Men man legger jo ting litt rette for at alderen kommer krypende.

Allerede som 53-åring valgte hun å flytte til en mer seniorvennlig bolig. Det ble for slitsomt å skulle bære tunge instrumenter opp og ned trapper.

- Det var deilig å kunne flytte fra en gammel bygård uten garasje, og slippe å kjøre en time rundt i strøket for å finne parkeringsplass når jeg kommer hjem fra jobb om natta. Så nå har jeg altså heis, og jeg har garasje. Det er lykken for meg. Og liten veranda på seks kvadratmeter, med plass til potteplanter. Det holder. Der kan jeg sitte og nyte ettermiddagssola.

Hun er ikke overrasket over at forskning viser at livskvaliteten øker med alderen.

- Jeg er i hvert fall veldig fornøyd. Samtidig har jeg jo et livsmotto som jeg har hatt hele livet, etter jeg ble skilt som 28-åring: Man får være glad for alt man slipper.

Hun fortsetter:

- Og det gjelder flere ting. For min del er det greit å skygge unna en del problematikk som man oftere får når man er gift, har barn, samboer, eller jobber med folk man ikke er noe begeistret for.

Hun har vært flink til å legge ting til rette for seg selv, sier hun.

- Det har vært ganske bevisst. Med alderen er jeg blitt veldig avhengig av rutiner. Nå tror jeg jo at det er sunt på mange måter, at man ikke bare flyter rundt. Men det blir også vanskeligere å leve sammen med andre.

Det merket hun godt ganske nylig på en ukes ferie med venner.

- Herregud, folk spiser jo ikke frokost for langt ut på formiddagen! Det er det første jeg gjør om morgenen, da er jeg alltid så sulten. Først etter kaffe og frokost kan jeg begynne å leve og tenke. Men å skulle sitte og lese, gå lang tur eller trene først, nei, det går ikke.

For 75-åringen kommer jobben først, det sosiale må innrettes deretter.

- Noen ganger sier jeg nei til å dra på fest eller spise middag i dagene før en konsert, da lader jeg opp. Det er viktigere enn noensinne å være opplagt og ha stemme. Og da kan jeg ikke sitte ute og drikker øl hele natta, for kaldt øl er det verste for stemmen. Så jeg er blitt mer nøktern og edruelig med alderen. Og jeg sover mye, det er jeg gudskjelov flink til.

Det viktigste grepet hun har tatt for å bedre helsa, var å kutte ut røyken. Det skjedde 2. mai 1993 klokka 13. 

- Vi var to venninner som hadde vært ute dagen før, og vi var ganske ugne. Da sa hun til meg, «skal vi slutte å røyke, Kari?». Jeg hadde tenkt på det en stund, for jeg hadde begynt å få litt dårlig stemme, og det er ikke bra når man driver med det jeg gjør. Vi sluttet der og da. 

I stedet ble det mye brodering i en periode, store, fine puter med masse farger.

- Jeg har et par liggende som er halvferdig. Det er neste års oppgave.

- Hvordan ser du på framtida?

- Jeg tar ett år av gangen. Så håper jeg at jeg greier å jobbe i 2026, at jeg ikke mister hukommelsen. Og at fingrene mine holder.

Tidligere er hun blitt operert for såkalt triggerfinger, en tilstand som gjør at fingeren henger seg opp i bøyd stilling - nærmest i avtrekkerposisjon. Siden har den fungert fint.

Først syntes Kari Svendsen det var litt skummelt å skulle legge planer for neste høst. Hva skjer hvis hun ikke er oppegående når den tida kommer?

- Jeg har bare avlyst en konsert én gang, for 40 år siden. Jeg er tross alt oppvokst med Dag Frølands (tidligere teatersjef og revyartist, journ.anm.) strenge linje. Men er man kjempesjuk eller dau, er jo det god nok grunn.

Moren hennes gikk bort i mai i år, i en alder av 95 år. Hun var klar i hodet til det siste. Det samme var faren, som døde som 87-åring. Svendsen håper de gode genene lover godt for egen alderdom, at hun slipper å bli «bortreist».

- Jeg er jo kjempeprivilegert som kan holde på med noe som jeg synes er givende og artig. Og jeg har et publikum som koser seg. Opplevelsen av dette er mye sterkere nå enn da jeg var yngre. Og det motiverer meg til å holde det gående.