eldreomsorg

Den mest omfattende delen av offentlig kommunal eldreomsorg består av hjemmetjenester og institusjonstjenester.

Hjemmetjenestene består blant annet av hjemmesykepleie og andre helsetjenester i hjemmet, hjemmehjelp og praktisk bistand, matombringing, trygghetsalarm og annen velferdsteknologi, forebyggende hjemmebesøk, hverdagsrehabilitering og annen hjemmerehabilitering. I tillegg samarbeider hjemmetjenestene mye med fastlegene. Fastlegenes tilbud overfor den eldre delen av befolkningen er i praksis en viktig del av eldreomsorgen.

Institusjonstjenestene består av sykehjem og andre institusjonstyper for personer med nedsatt funksjon. Omsorgsboliger med heldøgns tilknyttet bemanning står i en mellomposisjon mellom hjemmetjenester og institusjonstjenester. I tillegg kommer eldresentre og dagsentre. I 2020 fikk alle kommuner lovmessig plikt til å tilby egne dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.

Et hovedmål i kommunenes eldreomsorg er å gi forebyggende, rehabiliterende og kompenserende helse- og omsorgstjenester slik at eldre kan bo i eget hjem så lenge de ønsker det. Kommunene må dessuten tilby sykehjem eller annen kommunal institusjon dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre personen nødvendige og faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

I tillegg til kommunene har også spesialisthelsetjenesten (sykehusene) et delansvar innen eldreomsorgen ved å tilby spesialisert geriatrisk utredning og diagnostisering, for eksempel innen demensutredning. Noen sykehus driver også spesialisert palliativ utredning og behandling overfor personer i livets sluttfase. Det meste av palliativ behandling og omsorg foregår likevel i kommunene, og særlig på sykehjem.

I Norge drives det meste av den profesjonelt organiserte eldreomsorgen av det offentlige, men det finnes også private tilbydere. For eksempel drives omlag åtte prosent av de til sammen nær 40 000 sykehjemsplassene av private virksomheter. De fleste av dem er i de store byene. Også disse plassene er finansiert av det offentlige, men altså drevet av private tilbydere. Det er blitt noe færre private kommersielle sykehjemsplasser i Norge de siste ti årene og andelen er lavere enn i Sverige og Danmark.

Man må skille mellom privat kommersiell og privat ideell eldreomsorg. Private kommersielle (som for eksempel bedriften Stendi) tar ut overskudd av driften, mens private ideelle (som for eksempel Kirkens bymisjon) ikke gjør det. Kommersiell drift av eldreomsorg og andre velferdstjenester er et politisk stridsspørsmål i Norge. Mens høyresiden i politikken er positive er venstresiden negativ.

I internasjonal sammenheng har Norge en omfattende offentlig eldreomsorg. For landet sett under ett mottok 26 prosent av befolkningen over 80 år hjemmetjenester i 2024, mens 9 prosent mottok institusjonstjenester (sykehjem og lignende). Andelen er synkende: i 2015 mottok 33 prosent av dem hjemmetjenester, mens 14 prosent mottok institusjonstjenester. Dette er nasjonale tall fra Statistisk sentralbyrå.

Sykehjem er i hovedsak et botilbud til eldre personer med omfattende bistandsbehov, mens hjemmetjenestene i økende grad også gir tjenester til yngre. Beboere i sykehjem i dag er for det meste eldre, og de har flere sykdommer og er generelt mer skrøpelige enn tidligere tiders sykehjemsbeboere. Botiden er blitt kortere og flere enn før mottar omsorg ved livets slutt (palliativ pleie) på sykehjem. Av de som dør hvert år i Norge dør om lag 54 prosent på et sykehjem (dette har vært økende), om lag 28 prosent dør på sykehus (minkende) og om lag 15 prosent dør utenfor institusjon, hovedsakelig hjemme. Disse tallene fremgår av Dødsårsaksregisterets statistikkbank.

Det er stor variasjon mellom norske kommuner i nivå og dekningsgrad av både hjemmetjenester og sykehjem. Noen kommuner har satset mye på sykehjem, mens andre har et omfattende hjemmetjenestetilbud. Generelt har mindre kommuner høyest dekning av hjemmetjenester, mens de store har mer av institusjonstjenester. En tredjedel av kommunenes utgifter i 2024 var knyttet til omsorgstjenester (gjennomsnittstall for alle kommuner).

Norge bruker cirka to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på eldreomsorg. Dette er om lag på samme nivå som Sverige og Danmark, mens Finland bruker i overkant av én prosent. Sammenlignet med de andre nordiske landene har Norge høy dekning av sykehjem til de eldre. For hjemmetjenester har Danmark og Norge høyere dekningsgrad enn Sverige og Finland.

Den offentlige eldreomsorgen i Norge, Norden og Europa for øvrig kan stå foran store utfordringer i årene som kommer fordi antallet eldre vil øke. Behovet for framtidig eldreomsorg er imidlertid vanskelig å beregne. Det vil blant annet avhenge av den framtidige yrkesaktiviteten, omsorgskapasiteten i de eldres familie og blant frivillige, hvilke typer eldreomsorgstjenester som vil bli utviklet, politiske prioriteringer og beslutninger og om eldre kommer til å bli friskere eller sykere enn før. Forskning tyder på at eldre har litt flere år med kronisk sykdom enn før, men at de klarer seg bedre med disse sykdommene enn tidligere. Bedre medisinsk behandling, offentlige tjenester, boforhold, hjelpemidler og teknologi, samt bedre utdanning kan ha bidratt til dette. Det er usikkerhet om hvordan de eldres helse og sykelighet vil utvikle seg i framtiden. Det er også usikkerhet knyttet til offentlige myndigheters økonomiske kapasitet og prioriteringer i framtiden, og til potensialet for uformell hjelp og omsorg i de eldres familie og blant frivillige. Dette er alle forhold som innvirker på omfanget av behovet for offentlig eldreomsorg.

I tidligere tider ble omsorgen for de eldre i langt større grad enn i dag ivaretatt av familie og slekt. De som ikke hadde familie, var ofte henvist til tigging, legd eller opphold på fattighus.

Kirken og frivillige organisasjoner har også lange tradisjoner i arbeidet for omsorgstrengende eldre, og de frivillige organisasjonene har helt opp til vår egen tid spilt en sentral rolle i utprøving og utvikling av nye tiltak.

Offentlig eldreomsorg ble utviklet i kommunene etter 1870, særlig ved at pleie- og gamlehjem erstattet de gamle fattighusene. Den kommunale eldreomsorgen har utviklet seg sterkt etter andre verdenskrig og særlig etter 1970-årene.

Kommunene har stått for iverksetting og drift av de offentlige tiltakene, mens staten i økende grad har engasjert seg gjennom lovgivning, økonomiske tilskudd, forskning og utredning, opplæring og veiledning med mer.

I 1990-årene kom eldreomsorgen på etterskudd i forhold til veksten i tallet på eldre med behov for pleie og omsorg. I 1998 ble derfor Handlingsplanen for eldreomsorgen satt i verk. Gjennom den ble det tatt i bruk ekstraordinære statlige virkemidler for å bygge ut kapasiteten og ruste opp standarden i eldreomsorgen. Disse planene er seinere avløst av nye statlige omsorgsplaner, blant andre Omsorgsplan 2015 og Omsorg 2020. I 2018 la Regjeringen Solberg fram sine planer gjennom stortingsmeldingen med tittelen «Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre». Fokusområdene i denne var mat, helsehjelp, aktivitet, fellesskap, sammenheng i tjenestene og et aldersvennlig samfunn. I juni 2023 la Regjeringen Støre fram sin plan for eldreomsorgen gjennom stortingsmeldingen de har kalt «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime-reformen». Den viderefører mange av tiltakene fra Regjeringen Solberg, med hovedvekt på forebyggende tiltak som skal føre til at behovet for kommunal eldreomsorg utsettes.

• helse- og omsorgstjenester
• hjemmesykepleie
• hjemmehjelp
• forebyggende hjemmebesøk til eldre
• sykehjem

• SSB.no: Nasjonale tall for sykehjem, hjemmetjenester og andre omsorgstjenester
• FHI: Dødsårsaksregisterets statistikkbank
• Regjeringen.no: Stortingsmeldingen «Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre
• Regjeringen.no: Stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime-reformen»