Danmark var trolig bebodd under siste mellomistid, men det var først ved vikingtidens begynnelse at landet trådte inn i europeisk historie. Danske konger klarte i vikingtiden å underlegge seg både England og deler av dagens Norge og Sverige. I løpet av middelalderen ble kirke- og kongemakt utbygd.
Svend 2. Estridssøn (1020–1076) tok over etter Magnus 1. den gode (1024–1047) og krigen mot Harald Hardråde (1015–1066). I den følgende fredsperiode lyktes det Svend å befeste kongemakten i samarbeid med kirken. Avtalen med paven om opprettelse av et erkebispesete i Lund i 1104 førte til økt selvstendighet for den danske kirke. Etter blodige borgerkriger ble Valdemar den store enekonge i 1157.
Valdemars datter Margrete (død 1412) gjorde Danmark til et mektig rike. Riksrådet valgte i 1376 hennes og Håkon 6.s sønn Olav til dansk konge med Margrete som barnekongens formynder. Da Håkon 6. døde i 1380, ble Danmark og Norge forent under én konge, og etter Olavs død i 1387 ble Margrete regjerende dronning. Ved Kalmarunionen i 1397 ble Sverige forent med Danmark og Norge med Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern som konge.
I 1660 ble en stenderforsamling innkalt til København av adelige, geistlige og borgere. Kongen gjennomførte et statskupp som gjorde kronen arvelig i Frederik 3.s slekt og ga kongen eneveldig makt. Christian 5. og hans etterfølger Frederik 4. forsøkte å vinne tilbake landområdene som var avstått til Sverige, men oppnådde ingenting, verken med den skånske krig i 1675–1679 eller deltagelsen i Den store nordiske krig i 1709–1720.
Danmark-Norges utenrikspolitiske orientering mot Frankrike var årsaken til britenes angrep på København i 1807. Kronprins Frederik (konge i 1808–1839 under navnet Frederik 6.) erklærte krig og sluttet forbund med Napoleon. Krigsårene 1807–1814 (napoleonskrigene) medførte enorme utgifter med påfølgende inflasjon som ledet til statsbankerott i 1813. Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, men fikk beholde Island, Grønland og Færøyene.
En viktig oppgave for regjeringen under første verdenskrig var å bevare Danmarks nøytralitet. Ved Tysklands nederlag i 1918 skapte det sønderjyske spørsmål politisk strid. Versaillestraktaten i 1919 bestemte at området skulle deles i to soner. Etter folkeavstemninger ble området som inkluderte Flensburg avgitt til Tyskland.
I 1920 gikk Danmark inn i det nystiftede Folkeforbundet etter enstemmig vedtak i Riksdagen. Valget i 1924 førte til at sosialdemokratene ble største parti på Folketinget. Thorvald Stauning dannet den første sosialdemokratiske regjering.
Danmarks krav på Grønland møtte motstand i Norge, som i 1931–1932 okkuperte et par landstrekninger på Østgrønland. Da saken i 1933 ble lagt frem for Den internasjonale domstol i Haag, vant Danmark.
Under andre verdenskrig ble Danmark okkupert 9. april 1940. Angrepet ble fulgt av et ultimatum om ikke å yte motstand; til gjengjeld ville Tyskland respektere Danmarks politiske uavhengighet. Konge og regjering bøyde seg for kravet, men samarbeidspolitikken bød på store utfordringer.
Ny grunnlov ble vedtatt i 1953. Kvinnelig arvefølge ble innført, og prinsesse Margrethe ble Danmarks tronfølger. Folketinget fikk som nasjonalforsamlingens eneste kammer 179 medlemmer, derav to fra Færøyene og to fra Grønland, som gikk over fra koloni til del av riket.
I 1945 ble Danmark medlem av FN. Danmark gikk inn i Europarådet ved dets opprettelse i 1949 og var med på å danne Nordisk råd i 1952.
Danmark ble medlem av EFTA i 1958 og fulgte den britiske regjeringen som bad om medlemskapsforhandlinger med EEC (EU) i 1961. Forhandlingene førte til at den danske regjering i 1972 undertegnet en medlemskapsavtale i Brussel. Danmark ble medlem av EF 1. januar 1973.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.