Den franske politikeren og tidligere statsminister Aristide Briand på talerstolen i Folkeforbundet, cirka 1930.
Folkeforbundet var den første verdensomfattende sammenslutning av stater med formål å trygge fred og sikkerhet, og å utvikle samarbeidet mellom folkene.
Nasjonenes Forbund; engelsk League of Nations; fransk Société des Nations
Folkeforbundet ble opprettet ved en forbundspakt inntatt i Versailles-traktaten i 1919 og de andre fredstraktatene med sentralmaktene etter første verdenskrig. Det ble oppløst i april 1946 etter opprettelsen av De forente nasjoner (FN).
Det har til ulike tider vært fremsatt ideer og planer om en mellomfolkelig fredsordning. Tanken grep særlig sterkt om seg under første verdenskrig og ble tatt opp av politikere, først og fremst USAs president Woodrow Wilson. Hans fredsprogram i 14 punkter som ble lagt frem for den amerikanske Kongressen 8. januar 1918 inneholdt blant annet krav om dannelse av et alminnelig forbund av folkene.
I januar 1919 nedsatte fredskonferansen i Paris en særskilt kommisjon med president Wilson som formann for å utarbeide forslag til en forbundspakt. Forslaget ble med en del endringer enstemmig vedtatt 28. april 1919, og forbundet trådte i virksomhet i 1920.
Opprinnelige medlemmer var ifølge pakten de 32 statene som hadde deltatt i første verdenskrig på alliert side. 13 nøytrale stater, blant annet Norge, ble oppfordret til å slutte seg til pakten. Senere ble en rekke andre stater opptatt som medlemmer, blant annet Tyskland i 1926 og Sovjetunionen i 1934. Av stormaktene trådte Japan og Tyskland ut i 1933 og Italia i 1937, mens Sovjetunionen ble ekskludert i desember 1939 etter angrepet på Finland (vinterkrigen).
Også en rekke søramerikanske land samt Ungarn og Spania forlot forbundet i slutten av 1930-årene. USA ble stående utenfor fordi Senatet nektet samtykke til ratifikasjon av pakten. Da forbundet stod på sitt høyeste, hadde det 60 medlemmer; våren 1940 var det reelle medlemstallet sunket til 43.
Forbundets organer var delegertforsamlingen, rådet og det faste sekretariatet. Sekretariatet hadde sete i Genève. Generalsekretær var inntil 1933 sir Eric Drummond, senere jarl av Perth, deretter franskmannen Joseph Avenol (1933–1940) og iren Seán Lester (1940–1946). I forsamlingen hadde hver medlemsstat rett til å møte med opptil tre delegerte, men kunne bare avgi én stemme.
Rådet bestod dels av faste representanter for stormaktene, som fra starten av var Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan. Da Tyskland og Sovjetunionen kom med, fikk også disse statene fast representasjon i rådet. For øvrig bestod rådet av et antall representanter for de andre medlemsstatene valgt av forsamlingen for tre år om gangen.
Delegertforsamlingen holdt ordinært møte én gang i året, mens rådet vanligvis kom sammen tre ganger årlig. Beslutninger av forsamlingen og rådet krevde som hovedregel enstemmighet. Under rådet og forsamlingen hørte forskjellige tekniske og rådgivende organisasjoner, blant annet for finansielle og økonomiske spørsmål, kommunikasjoner og transitt og helsevesen. Videre hørte organer som nedrustningskommisjonen og mandatkommisjonen under Folkeforbundet.
En mer selvstendig stilling inntok Den faste internasjonale domstol i Haag (se Haagdomstolen) og det Internasjonale arbeidsbyrå (se ILO).
Folkeforbundets hovedformål var å avverge krig. Dette var i pakten søkt oppnådd ved at medlemmene forpliktet seg til å gjøre eventuelle tvistigheter til gjenstand for voldgift eller undersøkelse av rådet. Ble en sak forelagt for rådet, og var dets utredning enstemmig, var medlemmene forpliktet til ikke å gå til krig mot noen part som rettet seg etter rådets uttalelse. Gikk et medlem til krig i strid med sine forpliktelser etter pakten, ble dette ansett for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle sette i verk økonomiske og eventuelt militære sanksjoner overfor fredsbryteren (artiklene 12–13 og 15–16).
Forbundets medlemmer forpliktet seg til å respektere og opprettholde alle forbundsmedlemmers territoriale integritet og politiske uavhengighet (artikkel 10). Enhver krig eller trussel om krig, hva enten den direkte berørte noen av forbundets medlemmer eller ikke, ble erklært å angå hele forbundet, og dette skulle ta de skritt som måtte finnes egnet for å sikre freden mellom folkene (artikkel 11).
I Mandsjuriakonflikten mellom Japan og Kina i 1931, viste det seg at Folkeforbundet ikke strakk til der hvor stormaktsinteresser var engasjert. Enda mer nedslående var stillingen under det italienske angrepet på Etiopia i 1935–1936 hvor forbundet måtte kapitulere etter at økonomiske sanksjoner uten hell hadde vært anvendt. Begge konfliktene vitnet for øvrig om at Folkeforbundet var sterkt formet av imperiale maktforhold, der interessene til enkelte nasjoner veide tyngre enn suvereniteten til stater som ble ansett som mindre siviliserte. Heller ikke Tysklands brudd på Versaillestraktatens nedrustningsbestemmelser, den militære besettelse av Rhinsonen eller den tysk-italienske intervensjonen under borgerkrigen i Spania (1936–1939) førte til noen effektiv reaksjon fra Folkeforbundets side. Mot slutten av 1930-årene hadde forbundets prestisje nådd nullpunktet.
Selv om Folkeforbundet viste seg utilstrekkelig på de områder hvor en innsats særlig trengtes, løste det enkelte konflikter der stormaktsinteressene ikke stod i sentrum, for eksempel i den svensk-finske konflikten om Ålandsøyene i 1921. Dette var også tross alt det første alvorlige forsøket på å skape et omfattende internasjonalt fredsapparat uten direkte forankring i bestemte politiske maktgrupperinger. Dets idémessige grunnlag skilte seg ut fra tidligere tiders mer eller mindre omfattende allianser og forbund.
Folkeforbundet utførte også et stort arbeid på det økonomiske, sosiale og humanitære området. Opprettelsen av forbundet med dets faste sekretariat og stab av eksperter var i det hele tatt en kraftig impuls for det internasjonale samarbeidet.
Norge tiltrådte Folkeforbundet etter Stortingets vedtak 4. mars 1920. Likevel var innmeldingen omstridt. Arbeiderpartiet, som på dette tidspunkt var dominert av revolusjonære ideer, var den sterkeste kritikeren av den nye organisasjonen. Partiet så på Folkeforbundet som et redskap for vestmaktene (Storbritannia, Frankrike) og mente at norsk medlemskap ville innebære deltakelse i militære og økonomiske sanksjoner. Arbeiderpartiets holdning til Folkeforbundet endret seg først etter Sovjetunionens tilslutning i 1934. Selv om flere borgerlige stortingsmedlemmer også var bekymret for organisasjonens manglende universalitet, var det kun fire som stemte imot. En av dem var Høyres Carl Joachim Hambro, som spesielt kritiserte småstatenes begrensede innflytelse i Folkeforbundet.
Da Stortingets flertall stemte for medlemskapet, var det særlig to argumenter som veide tungt. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det en uttalt antagelse blant norske politikere at Storbritannia ikke ville tillate noen annen stormakt å ta kontroll over Norge. Samtidig var landets utadvendte økonomi avhengig av Storbritannias støtte til det liberale internasjonale systemet. Med Storbritannias tilslutning til Folkeforbundet fremsto det derfor som utenkelig at Norge skulle stå utenfor. I tillegg ble Folkeforbundet sett på som en viktig arena for å fremme Norges idealer om mellomstatlig fred.
Norsk folkeforbundspolitikk på 1920-tallet ble formet av Venstre under Johan Ludvig Mowinckel. Inspirert av Manchester-skolen la Venstre vekt på nøytralitet, voldgift og frihandel som sentrale prinsipper for fred mellom stater. Norge ble den fremste talsmannen for voldgiftsavtaler, og tok i 1930 initiativ til Oslo-konvensjonen, en overenskomst mellom småstater for å fremme liberale handelsregler. Dette engasjementet bidro til å forsterke bildet av Norge som en særlig fredselskende nasjon, samtidig som det tjente landets økonomiske interesser, særlig innen skipsfart og handel. Når det gjaldt nedrustning, inntok Norge en mer tilbakeholden linje og anså internasjonale nedrustningsavtaler som et ansvar for stormaktene.
Etter hvert som den internasjonale situasjonen forverret seg på 1930-tallet, og Folkeforbundet ikke lenger maktet å opprettholde kollektiv sikkerhet, valgte Norge en mer isolasjonistisk linje. Etter Folkeforbundets mislykkede forsøk på å anvende økonomiske sanksjoner mot Italia, kunngjorde Norge i 1936, sammen med seks andre tidligere nøytrale land, at de ikke lenger anså seg bundet av sanksjonsforpliktelsene. Samtidig ble Norges respons på Mandsjuriakonflikten og det italienske angrepet på Etiopia preget av ideen om sivilisasjonsmisjonen. Denne forestillingen gjorde det lettere for norske politikere å akseptere det de oppfattet som nødvendige innrømmelser for å bevare freden. I 1938 erklærte Norge seg formelt nøytralt, selv om landet forble medlem av Folkeforbundet fram til organisasjonens oppløsning i 1946.
Stachurska-Kounta, Marta (2017): Norway and the League of Nations 1919–1939: A Small State’s Quest for International Peace, (Dissertation for the Degree PhD)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.