Oslokonvensjonen var en handelsavtale mellom Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Belgia og Luxembourg som ble signert 22. desember 1930. I 1933 signerte også Finland avtalen.
Overenskomsten om økonomisk forståelse (tollhvile)
Avtalen gikk blant annet ut på at en stat som hadde planer om å øke tollsatser, skulle opplyse de andre deltakende statene slik at man kunne drøfte saken og i tilfelle ta hensyn til hverandres interesser.
Bakgrunnen for avtalen var børskrakket på Wall Street i 1929, som utløste en omfattende finanskrise og en langvarig depresjon i internasjonal økonomi. Verdenshandelens volum falt kraftig, og krisen forsterket overgangen fra multilaterale til bilaterale handelsrelasjoner. De seks opprinnelige medlemslandene var små, eksportavhengige økonomier som gjennom konvensjonen ønsket å motvirke proteksjonistiske tendenser. Overenskomsten var et forsøk på regional handelsliberalisering, med håp om at andre land etter hvert ville slutte seg til.
Oslokonvensjonen var ikke en tradisjonell handelsavtale, men en intensjons- og solidaritetserklæring. Hovedprinsippet var at dersom en signatarstat planla å heve eksisterende tollsatser eller innføre vernetoll på nye varer, skulle den varsle de andre medlemmene minst 15 dager i forveien.
Initiativet ble drevet frem av Norges utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel, som var inspirert av Aristide Briands idé om Europas forente stater, presentert under Folkeforbundets forsamlingsmøte i 1929. I motsetning til Briands forslag hadde Oslokonvensjonen verken ytre tollmurer eller politiske og militære forpliktelser. Avtalen bør også ses i lys av Folkeforbundets anbefalinger for internasjonalt økonomisk samkvem og organisasjonens mislykkede forsøk på å samordne medlemslandenes respons på den økonomiske krisen gjennom tollfredskonvensjonen av 1930, som ikke trådte i kraft fordi den ikke ble ratifisert av et tilstrekkelig antall stater.
Oslokonvensjonen bygde på en klassisk liberal idé om at frihandel kunne bidra til fred og internasjonal stabilitet. Overenskomsten skulle bidra til økonomisk nedrustning, som ifølge Mowinckel var en forutsetning for militær nedrustning.
Til tross for høye ambisjoner fikk konvensjonen begrenset internasjonal betydning. Storbritannia, som Mowinckel håpet skulle slutte seg til, valgte i stedet å styrke det britiske imperiets økonomiske bånd gjennom preferansetollsystemet ved imperiekonferansen i Ottawa i 1932. Etter hvert utviklet også medlemslandene ulike pengepolitiske strategier, og samarbeidet mistet sin samlende kraft.
Stachurska-Kounta, Marta (2023): Folkeforbundet, det britiske imperiet og Norges bestrebelser for økonomisk nedrustning (s. 153-182). I Helge Ø. Pharo, Øyvind Østerud, Jarle Simensen og Sunniva Engh (red.): Kampen for en ordnet Verden. Folkeforbundet, FN og Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.