helse- og omsorgstjenesteloven

Lovens formål presiserer et felles verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Loven har flere omfattende formål som alle går ut på at kommunen skal gi innbyggerne gode livsvilkår. Sju særlige formål er listet opp i en formålsbestemmelse:

1. Å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, lidelse og nedsatt funksjonsevne
2. Å fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer
3. Den enkelte skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre
4. Tjenestetilbudets kvalitet skal sikres, og det skal være et likeverdig tjenestetilbud
5. Sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker og at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov
6. Sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet
7. Bidra til at ressursene utnyttes best mulig

Loven gjelder som hovedregel for helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller private som har avtale med kommunen. Kongen (det vil i praksis si regjeringen) kan gi forskrift om lovens anvendelse på blant annet Svalbard og Jan Mayen.

Helsepersonelloven gjelder for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, og forvaltningsloven gjelder for kommunens virksomhet med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven.

25. november 2022 fikk helse- og omsorgstjenesteloven, og en rekke andre lover, en ny lovbestemmelse knyttet til forpliktelser som følger av EØS-avtalen med videre. Bestemmelsen kom som en konsekvens av at Nav hadde praktisert reglene i folketrygdloven feil ved at sentrale forpliktelser etter EØS-avtalen ikke var hensyntatt.

Det følger av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 1–3 at Kongen (det vil i praksis si regjeringen) «kan i forskrift gjennomføre bilaterale avtaler med andre land om trygdekoordinering». Videre følger det at bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven og forskrifter som er gitt med grunnlag i helse- og omsorgstjenesteloven skal fravikes dersom det er «nødvendig for å overholde forpliktelsene» Norge har etter EØS-avtalen, og enkelte bilaterale avtaler samt andre avtaler og forordninger.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser som slår fast kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Loven har blant annet bestemmelser om at alle personer i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Loven slår fast at kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper og at ansvaret innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre med videre virksomheten slik at den samsvarer med de krav som følger av lov og forskrift. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hva kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester.

Loven har videre bestemmelser om helsefremmende og forebyggende arbeid, om kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp, omsorgslønn og annen pårørendestøtte, om brukerstyrt personlig assistent, om helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsler, og om pasienters og brukeres innflytelse.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser om forsvarlighet og om kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder ikke bare på individnivå, men også på systemnivå. Forsvarlighetskravet innebærer at kommunen skal tilrettelegge tjenestene sine slik at den enkelte pasient eller bruker blant annet gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Videre skal kommunen tilrettelegge slik at helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Loven slår også fast at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud. Loven slår også fast at enhver som yter helse- og omsorgstjenester skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og for pasient- og brukersikkerhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et eget kapittel om særlige plikter og oppgaver for kommunen. Dette dreier seg blant annet om å ha én eller flere kommuneleger, etablere sprøyterom, motta og registrere meldinger om helsepersonell, etterkomme anmodninger om opplysninger fra Statens helsetilsyn og fylkesmannen som de trenger for å utføre sine pålagte oppgaver, samt sørge for at journal og informasjonssystemene er forsvarlige.

Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 6 at kommunen har en plikt til å samarbeide med det regionale helseforetaket i sin region og at samarbeidet skal ha som mål «å bidra til at pasienter og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester», se § 6–1. I lovens kapittel 6 er det en bestemmelse om hva en slik samarbeidsavtale minimum skal omfatte, samt at avtalen skal sendes til Helsedirektoratet og gjennomgås årlig av hensyn til behovet for oppdateringer og utvidelser.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser om individuell plan, koordinator og koordinerende enhet. Loven slår fast at kommunen skal utarbeide en individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det slås videre fast at kommunen skal tilby en koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. En koordinator skal ha hovedansvaret for å sørge for at den enkelte pasient eller bruker får nødvendig oppfølging. Koordinator skal videre sikre samordning av tjenestetilbudet og framdrift i arbeidet med individuell plan. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger også kommunen å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Loven slår videre fast at kommunen blant annet skal sørge for at egne ansatte som utfører tjenester eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven får påkrevd videre- og etterutdanning. Det samme gjelder for personell som er ansatt i privat virksomhet som kommunen har avtale med og som utfører helse- og omsorgstjenester. Kommunen skal også medvirke til, og tilrettelegge for, forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helse- og omsorgstjenesteloven har i kapittel 9 regler om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med utviklingshemning. Formålet med kapitlet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade samt å forebygge og begrense bruk av tvang. Reglene kommer til anvendelse dersom det er aktuelt å bruke tvang og makt ved helsetjenester i hjemmet, ved personlig assistanse, ved plass i institusjon og sykehjem og ved avlastningstiltak. Loven definerer tvang eller makt som tiltak brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som tvang eller makt.

Sentralt ved bruk av tvang og makt etter lovens kapittel 9 er brukerens rett til å medvirke ved tjenestetilbudet. Loven pålegger kommunen å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig bruk av tvang og makt og andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal alltid være prøvd ut først. Loven oppstiller vilkår for bruk av tvang og makt og grenser for bruk av enkelte tiltak.

For å ivareta pasientens eller brukerens rettssikkerhet har loven en bestemmelse om kommunens saksbehandling ved beslutninger om bruk av tvang og makt, om statsforvalterens plikt til å overprøve nærmere bestemte vedtak, om krav til gjennomføring og evaluering, om dokumentasjonsplikt og journalføring, om pasientens og brukerens klageadgang og om overprøving i tingretten.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer i lovens kapittel 10 tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. I dette kapitlet har loven blant annet bestemmelser om kommunens plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk, om tilbakehold i institusjon av rusmiddelmisbrukere uten samtykke, om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere og tilbakeholdelse når det foreligger samtykke. Loven har også regler om barnevernlovens anvendelse i enkelte tilfeller.

For å ivareta pasientens eller brukerens rettssikkerhet er det i lovens kapittel 10 regler om overprøving.

Helse- og omsorgstjenesteloven har regler om kommunens ansvar for utgifter, for kommunens mulighet til å kreve vederlag av pasient og bruker, for dekning av utgifter til pasienter som er utskrivningsklare og om hvordan tilskuddene fra staten skal fordeles.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et kapittel med bestemmelser av forskjellig innhold. I dette kapitlet fremkommer det blant annet at enhver som utfører helse- og omsorgstjenester har taushetsplikt. Dette kapitlet har regler om legefordeling til kommunens helse- og omsorgstjeneste og om statlig tilsyn. Kapitlet har også særlige bestemmelser ved opphold i institusjon og om nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer.

Helse- og omsorgstjenesteloven hadde en todelt ikrafttredelse og har bestemmelser som regulerer forholdet til eldre forskrifter og endringer i andre lover.

Det var en offentlig debatt om leger som er ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten hadde adgang til å reservere seg mot å utføre bestemte oppgaver av samvittighetsgrunner. Dette gjelder blant annet spørsmål om å tilby prevensjon og prevensjonsveiledning, henvise til spesialisthelsetjenesten for utføring av abort, eller henvise lesbiske par til spesialisthelsetjenesten til utredning for assistert befruktning. I den forbindelse utarbeidet Helse- og omsorgsdepartementet i 2011 et rundskriv for å klargjøre rettstilstanden på området.