Jehovas vitner

Ifølge Jehovas vitners lære er Satan verdens usynlige hersker (Johannesevangeliet 12,31, 2. Korinterbrev 4,4 og 1. Johannesbrev 5,19), men han skal fratas makten, og hans urettferdige verdensordning skal ødelegges i det kommende slaget ved Harmageddon ( Johannes’ åpenbaring 16,14–16). Deretter vil Jesus herske i 1000 år sammen med en regjering med 144 000 medlemmer, tidligere mennesker som er utvalgt gjennom hele den kristne historien, men som får en himmelsk oppstandelse heller enn å komme til liv igjen som kjødelige mennesker på jorden. Ifølge Jehovas vitner er det dermed bare unntaksvis at de frelste vil komme til himmelen; det store flertallet vil i oppstandelsen gjenoppta sine liv som mennesker her på jorden, hvor de skal være det himmelske rikets undersåtter. De som lever på den tiden Gud utsletter djevelens verdensordning i den apokalyptiske Harmageddon-krigen, vil ha sjansen til å komme rett inn i Guds nye ordning uten å trenge noen oppstandelse, men vitnene forutsetter at i Harmageddon vil svært mange falle under Guds fordømmelse og bli utslettet for evig (Jeremia 25,33).

De siste gjenlevende blant de 144 000 med et himmelsk kall, den såkalte «salvede rest», forventes å bli tatt opp til himmelen like før Harmageddon. Blant disse er alle medlemmene av Jehovas vitners styrende råd.

I det bokstavelige tusenårsriket som følger Harmageddon, vil menneskene leve i fred og rettferd på en renset og forskjønnet jord, omtalt som paradiset. Verden er nå underlagt Riket, den himmelske regjeringen med 144 000 medlemmer og Jesus som Jehovas utkårede konge. Verdien av Jesu offer vil gradvis føre menneskene tilbake til menneskelig fullkommenhet, uten aldring og død. Også de fleste som gjennom tidene har levd og dødd, vil få en oppstandelse og en sjanse til å velge tilhørighet i Guds rike. Dette forutsetter at en aksepterer Jesu død som en løsepenge (Matteusevangeliet 20,28, Første Timoteusbrev 2,6 og Titusbrevet 2,14) og innordner seg i hans nye verdensordning.

Når tusenårsriket er til ende, vil Jesus legge ned sitt herredømme etter å ha ført verden og menneskene tilbake til fullkommenhet, og Jehova hersker igjen over verden direkte (1. Korinterbrev 15,24). Under tusenårsriket var Satan bundet, men nå vil Gud sette djevelen fri for å sette menneskene på en siste prøve (Åpenbaringen 20,7–10). De som da lar seg forlede til å gjøre opprør, blir utslettet for evig, sammen med djevelen selv. De som derimot forblir trofaste under den siste prøven, vil kunne leve evig i fullkommen lykke.

En viktig del av læren har alltid vært kronologiske utlegninger som skal vise at Bibelen peker fram mot konkrete årstall i moderne tid. Det ble tidlig i trossamfunnets historie gjort flere forsøk på å beregne tidspunktene for de fremtidige hendelsene som beskrives i Bibelen. Beregningene er først og fremst basert på de apokalyptiske bøkene Daniels bok og Johannes’ åpenbaring. Bevegelsen har operert med en rekke årstall som skulle ha profetisk betydning, skjønt de fleste med tiden er forlatt.

Grunnleggeren Charles Taze Russell lærte at endetiden hadde begynt i 1799, at Jesus var usynlig nærværende fra 1874 og ble konge i himmelen i 1878, og at Harmageddon i en forstand alt var i gang og skulle ende i år 1914. Etter 1914 ble læresystemet gradvis revidert av Joseph Franklin Rutherford (1869–1942), bevegelsens andre leder. Årene 1799, 1874 og 1878 forsvant ut av læren, Jesus ble nå himmelsk konge i 1914, og det var da endetiden begynte heller enn å kulminere. Vakttårn-litteraturen kom til å utlegge 1914 som et stort vendepunkt i verdenshistorien, og i tiden etter 1914 mener Jehovas vitner å se alle Bibelens endetidstegn realisert, noe som skal vise at Harmageddon og det følgende jordiske paradiset er nær forestående.

Jehovas vitners menneskesyn er også basert på bibeltekster. De første menneskene ble ifølge deres forståelse av bibelsk kronologi skapt for litt over 6000 år siden (år 4026 før vår tidsregning angis i Vakttårn-litteraturen som året for Adams skapelse). Adam og Eva ble skapt fullkomne, med utsikter til evig liv, men lot seg forlede av den falne engelen Satan til å være ulydige mot Gud. Dermed mistet de sin fullkommenhet og lot synd og død gå i arv til alle sine etterkommere. Mennesket er uansett ikke skapt til å kunne styre seg selv på en vellykket måte (Jeremia 10,23), så ved å forkaste Guds ledelse er menneskene dømt til å leve i en verden full av lidelse og urettferdighet, dominert av Satans onde påvirkning.

Jehovas vitner anser hele menneskehetens historie som et tragisk eksperiment, som Gud har tillatt bare for å bevise en gang for alle at menneskene trenger hans egen ledelse og veiledning som universets rettmessige Herre. Når dette er tilstrekkelig godtgjort, vil han la Jesus utradere djevelens verdensordning i Harmageddon og gjenreise en fullkommen verden under tusenårsriket, som skissert over.

Mennesket er altså en skapning og ikke noe guddommelig vesen. Det er skapt av Gud i Guds bilde og er ikke blitt til gjennom evolusjon. Mennesket har heller ikke noen «udødelig sjel» eller åndelig komponent som kan overleve døden, en forestilling Jehovas vitner tilskriver fordervende innflytelse fra gresk filosofi. «Sjelen» anses som et uttrykk for selve personen eller personens liv, og sjelen kan således dø (Jakob 5,20). Siden det ikke skal finnes noen sjel eller ånd som overlever døden, tar vitnene avstand fra alle former for religion og okkultisme som innebærer reinkarnasjon eller spiritisme. Gud vil under tusenårsriket la Jesus oppvekke (det vil si gjenskape) de fleste som gjennom tidene har dødd, men disse har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen.

Siden de døde anses som bevisstløse og ikke-eksisterende, forkaster Jehovas vitner også alle forestillinger om bokstavelig pine i et brennende helvete. Bibelvers som taler om at de ufrelste skal havne i «ild», blir av vitnene forstått som symbolske henvisninger til total tilintetgjørelse, ikke tortur.

Eksklusjon er ifølge Jehovas vitner nødvendig dersom et medlem av menigheten tar avstand fra vitnenes lære eller begår alvorlige brudd mot Guds bud uten å angre. Tradisjonelt ble dette omtalt som «utstøtelse» (engelsk disfellowshipping), et ord som i 2024 ble erklært forlatt. Vakttårn-litteraturen bruker nå isteden uttrykket at noen kan bli «fjernet fra menigheten».

Eksklusjon medfører at ingen i menigheten kan ha kontakt med den som er ekskludert. Også barn, søsken og foreldre oppmuntres til å unngå kontakt med et ekskludert familiemedlem som ikke bor under samme tak som dem selv, unntatt i spesielle situasjoner som for eksempel arveoppgjør. En familie er ikke direkte pålagt å kaste ut en ekskludert person som de bodde sammen med fra før, og triviell dagligdags samhandling kan fortsette, men alt åndelig fellesskap skal unngås. Straks den ekskluderte eventuelt flytter ut, blir familiemedlemmene oppfordret til å bryte kontakten.

Et medlem som ikke blir aktivt «fjernet fra menigheten», men som selv beslutter å forlate Jehovas vitner, blir behandlet på samme måte som de som blir ekskludert på grunn av «synd» og manglende anger.

Praksisen gjør det vanskelig å bryte med Jehovas vitner, fordi man blir sosialt isolert fra personer man tidligere sto nær. Dette virker i seg selv sterkt disiplinerende, da de som opponerer eller går andre veier, uten å vise anger, risikerer eksklusjon med påfølgende sosial isolasjon. De som ikke lenger tror, forsøker i noen tilfeller å trekke seg gradvis ut og bli inaktive heller enn å uttrykkelig forkaste sitt medlemskap i Jehovas vitner, slik at menighetens medlemmer ikke skal bli pålagt å aktivt unngå dem. De inaktive blir ikke talt med i Jehovas vitners offisielle statistikk over medlemstall.

Praksisen er omstridt og blir kritisert av dem som står utenfor menigheten.

Jehovas vitner argumenterer for praksisen med at det også var slik i de første kristne menighetene. De viser også til 2. Johannesbrev (7–11), som handler om at de som forfører og lærer galt, ikke skal ønskes velkommen. De som likevel gjør det, blir medskyldige i de onde gjerningene. Videre viser de til 1. Korinterbrev (5,9–13), om at en ond person skal fjernes fra menigheten.

I 2024 ble det erklært akseptabelt at Jehovas vitner kort kan tiltale ekskluderte personer med det ene formålet å oppmuntre dem til å komme tilbake til møtene. De kan også få en hilsen hvis de faktisk kommer. Utover dette skal menige Jehovas vitner ikke samtale med de ekskluderte. Disse kan imidlertid vende seg til menighetens eldste og be om å bli gjenopptatt, noe som vil innebære en prøvetid der de må utvise anger og komme på møtene uten å få omgås de andre sosialt.

I 1917 ble Joseph Franklin Rutherford (1869–1942) leder. Han utviklet en ny forståelse av endetiden. Samtidig ble trossamfunnet omorganisert, og selve begrepet organisasjon har siden stått sentralt i Jehovas vitners språkbruk, med et skarpt skille mellom «Guds organisasjon» og «Satans organisasjon». Tradisjonell kristendom (omtalt som «kristenheten») kom til å bli betraktet som en særlig fordømmelig del av Satans organisasjon. Kirkesamfunnene ble forkastet som deler av «Babylon den store», forstått som «den falske religions verdensrike».

Selv ble bevegelsen mer effektiv og tok i bruk tidens nye medier i forkynnelsen. Det var også under Rutherfords styre at medlemmene ble pålagt å personlig forkynne budskapet fra dør til dør. Et nytt tidsskrift, Awake! (Våkn opp!, først kalt The Golden Age) ble etablert i 1919 (på norsk fra 1925).

Tidlig i Rutherfords tid som leder ble 1925 lansert som et profetisk år da bibelske skikkelser som Abraham og David skulle stå opp for å herske på jorden, og slagordet «millioner av nålevende mennesker vil aldri dø» sto sentralt i forkynnelsen. Året 1925 forsvant ut av læren da forventningene ikke slo til. Rutherford fastholdt derimot Russells lære om 1914 som det mest avgjørende profetiske årstallet, og utviklet en forståelse der 1914 er tidspunktet da Jesus fikk kongemakt i himmelen og kastet Satan ned til jorden (Åpenbaringen 12,9). Perioden mellom 1914 og Harmageddon ville dermed utgjøre den turbulente «endetiden», «de siste dager» for Satans verdensordning.

Rutherford understreket betydningen av å bruke Jehova som egennavn på Gud, noe Russell ikke hadde lagt særlig vekt på, og fokuset skiftet fra Jesus til Jehova. Fram til 1931 hadde bevegelsens medlemmer kalt seg «Bibelstudentene», men fra da av tok de i bruk navnet «Jehovas vitner». Med dette nye navnet markerte Rutherford forskjellen mellom bevegelsen under hans egen ledelse og utbrytergrupper som fremdeles kalte seg Bibelstudentene.

I 1933 ble trossamfunnet forbudt i Tyskland, senere også i flere land, blant annet i Det britiske samveldet (1939). I det nazistiske Tyskland (1933–1945) ble Jehovas vitner forfulgt, og det er anslått at rundt 1400 medlemmer ble drept.

I 1935 lanserte Rutherford den sentrale og karakteristiske Vakttårn-læren om at de frelste faller i to separate grupper: Bare de 144 000 som er omtalt i Åpenbaringen 14,1 kommer til himmelen for å herske med Jesus, mens en «stor skare» (Åpenbaringen 7,9) heller vil nyte frelsen i et jordisk paradis. Grunnleggeren Charles Taze Russell hadde isteden lært at «den store skare» var en sekundær himmelsk klasse.

I 1938 innførte Rutherford det han kalte teokrati, det vil si at den sentrale ledelsen (som mente de var ledet av Gud) utpekte lokale ledere i stedet for at de ble valgt lokalt.

Nathan Homer Knorr (1905–1977) overtok som leder ved Rutherfords død i 1942. Etter andre verdenskrig ekspanderte trossamfunnet, som i kjølvannet av Menneskerettighetserklæringen fra 1948 kjempet i rettssaler for sin trosfrihet, særlig i USA. Jehovas vitner oppnådde etter hvert generell toleranse i demokratiske land.

Fra 1950 ble bibeloversettelsene Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter (det vil si Det nye testamentet) og etter hvert også Ny-verden-oversettelsen av De hebraiske og arameiske skrifter (det vil si Det gamle testamentet) utgitt på stadig flere språk (på norsk i 1996). Bibelutgaven foreligger i dag helt eller delvis på over 200 språk, basert på den opprinnelige engelske versjonen. Den første Ny verden-oversettelsen var gjennomgående bokstavelig oversatt fra grunntekstene, ofte på bekostning av naturlig språkføring. En kraftig revidert versjon ble utgitt på engelsk i 2013 (på norsk i 2017); denne nye utgaven er mer parafraserende og lettlest. Ny verden-oversettelsen gjenspeiler noen steder Jehovas vitners teologi, som når Jesus i Johannes 1,1 kalles «en gud» (utlagt som et mektig himmelsk vesen) heller enn «Gud» som i de fleste bibelutgaver. Dette gjenspeiler vitnenes forståelse av Jesus som et vesen separat fra den allmektige Gud, Jehova.

Fra 1966 begynte Vakttårn-litteraturen å antyde at 1975 kunne være et sannsynlig år for Harmageddon. Ifølge vitnenes forståelse av bibelsk kronologi ville 1975 være akkurat 6000 år etter Adams skapelse, og tusenårsriket kunne så følge som «sabbaten» i en «uke» med tusenårige dager, siden Gud kan anse tusen år som én dag (2. Peter 3,8). Forventningene førte til rask vekst i medlemstallet, men også et midlertidig fall i antall medlemmer etter at 1975 kom og gikk.

I de siste årene av Knorrs periode som leder ble det gjennomført en omfattende omstrukturering. Presidenten for Selskapet Vakttårnet hadde til da hatt en eneveldig lederstilling, men nå fikk han en langt mer beskjeden rolle. Makten ble overført til et større «styrende råd», organisert i seks utvalg som heretter ledet organisasjonens virksomheter. Samtidig ble avdelingskontorene fra nå av ledet av et utvalg av menn, mens de tidligere ble ledet av én mann.

I 1980 fant det sted en større utrenskning ved hovedkontoret i Brooklyn i New York, der en rekke vitner ble utstøtt etter anklager om illojalitet og avvikende trosoppfatninger. Raymond Franz (1922–2010), som hadde vært medlem av bevegelsens høyeste lederskap, måtte forlate det styrende råd og ble siden utstøtt. Han utga i 1983 boken Crisis of Conscience, der han fortalte om sine opplevelser og kom med kritiske perspektiver på Jehovas vitner.

En viktig læresetning ble revidert fra 1990-tallet og utover. I mange år lærte Jehovas vitner at Harmageddon ville komme før 1914-generasjonen var utdødd, ut fra det syn at endetiden hadde begynt i 1914 og at Jesus snakket om 1914-generasjonen da han forsikret at «denne generasjonen skal slett ikke forsvinne før alt dette skjer» (Matteus 24,34, Ny verden-oversettelsen). Det faktum at de gjenlevende fra 1914 raskt ble færre, ble i siste halvdel av det 20. århundre ofte fremhevet som bevis på hvor nær Harmageddon måtte være. Fra midten av 1990-tallet ble denne bibeltolkningen problematisk, og lederskapet i bevegelsen presenterte nye forståelser av den sentrale læren om «generasjonen» som aldri skal forgå. Gjeldende Vakttårn-lære har utvidet definisjonen til en «overlappende generasjon» (noen av dem som kjente dem som opplevde endetidens begynnelse i 1914, skal ennå være i live når Harmageddon kommer).

Jehovas vitners århundregamle hovedkontor i Brooklyn i New York ble solgt i 2016, og lederskapet i det styrende råd flyttet sitt sete til et nybygd administrasjonssentrum i Warwick nord i delstaten New York.

Jehovas vitner oppnådde juridisk anerkjennelse i Russland etter Sovjetunionens fall, men dette ble reversert i 2017, da russisk høyesterett fordømte bevegelsen og dens litteratur som «ekstremistisk». Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kritiserte i 2022 beslutningen.

På 2000-tallet ble organisasjonen nedskalert. Mange nasjonale avdelingskontorer ble nedlagt, inkludert det norske kontoret som lå i Ytre Enebakk. Jehovas vitner i Skandinavia blir nå administrert fra Danmark. De sentrale publikasjonene Vakttårnet og Våkn opp! fikk færre årlige utgaver, og internett ble det viktigste kommunikasjonsmiddelet. Jehovas vitner viser til det offisielle nettstedet JW.org som kilde til autorisert lærestoff.

JW Broadcasting ble lansert i 2014, med nettbaserte TV-programmer. Det tradisjonelt noe tilbaketrukne lederskapet ble i disse programmene langt mer synlig for Jehovas vitner i sin alminnelighet.

I 2021 fratok statsforvalteren i Oslo og Viken Jehovas vitner statsstøtte, og i 2022 statusen som registrert trossamfunn. Dette ble gjort med bakgrunn i brudd på bestemmelser i den nye trossamfunnsloven av 2021, blant annet med henvisning til at bevegelsens praksis med eksklusjon hindrer fri utmelding.

Jehovas vitner reagerte med å saksøke staten ved Barne- og familiedepartementet. Jehovas vitner tapte i tingretten, men fikk medhold i lagmannsretten. Staten anket deretter saken til Høyesterett, der den ble behandlet i februar 2026. Høyesteretts kjennelse ble avsagt 29. april. Retten var delt med tre mot to stemmer, og flertallet støttet Jehovas vitner og fastslo at bestemmelsene i trossamfunnsloven ikke gir grunnlag for å frata dem statsstøtte.

Et sentralt spørsmål i rettssakene har vært om samfunnets praksis der de også kan ekskludere mindreårige medlemmer, bryter med bestemmelser i barnekonvensjonen om negativ sosial kontroll og psykisk vold mot barn.

Høyesteretts flertall slo fast at Jehovas vitners ekskluderingspraksis ikke er alvorlig nok til å regnes som negativ sosial kontroll som krenker barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen. Høyesterett mener heller ikke at ekskluderingene er å regne som psykisk vold etter barnekonvensjonen.

Høyesteretts kjennelse i denne saken har åpnet en ny debatt om trossamfunnsloven av 2021. Et hovedspørsmål her er om bestemmelsene i loven som tar sikte på å sette grenser for hvilke typer utøvelse av tro og livssyn som kvalifiserer for statsstøtte, er tydelig nok formulert.