Honnørordene sto tettere enn kinesiske turister da politikere, forskere og næringsliv møttes i Tromsø denne uka. Nordområdekonferansen Arctic Frontiers er blitt et viktig sted å være for alle med et snev av interesse for det som skjer i nord. Og dem har det brått blitt flere av.
Hot i Arktis
Fra å være en søvnig avkrok de færreste brydde seg om, er nordområdene blitt frontlinjen i en global maktbalanse.
Russland har vist seg å være en aggressiv nabo i øst. USA er blitt en upålitelig nabo i vest. De sier rett ut at de vil overta et annet land, «one way or another». I krokene lurer også kineserne, selv om det ikke akkurat kryr av dem, som Donald Trump vil ha det til.
Det skal likevel Trump ha. Interessen for Arktis generelt, og Grønland spesielt, har fått en oppsving de bare kunne drømme om. Derfor troppet også EUs utenrikssjef opp i Tromsø. Nå skal Nato øke innsatsen i nord. Danskene har fått en rakett i baken og gjør nå alt for å tekkes grønlenderne.
Arktis betyr mer nå, innrømmer Jonas Gahr Støre.
Kua dør mens gresset gror
Men det er få områder hvor det er lengre mellom ord og virkelighet. Tilstanden i Arktis er langt unna de skyhøye ambisjonene. Mange frykter at samfunnene i nord forvitrer mens de venter på å se resultater av politikernes visjoner. At kua dør mens gresset gror, rett og slett.
I Tromsø samlet folk seg denne uken for å markere støtte til Grønland og grønlendernes rett til selv å bestemme deres fremtid.
Foto: Elena Bulai Løvland / NRKI alle festtalene heter det at folk som bor, jobber og bruker naturressurser i nord er minst like viktig for vår suverenitet som kuler og krutt.
Det er blitt en sannhet at folk i nord er vår sikkerhetsgaranti.
Det står i skrikende kontrast til fallende befolkningstall, få barn og det som minner stadig mer om et Nord-Norge på nordsjøturnus; der flere pendler inn for å jobbe, men lever livet sitt andre steder.
Det er ikke bare Finnmark som mangler folk. Grønland sliter tungt med fraflytting og forgubbing. De er som mange arktiske samfunn helt avhengig av arbeidsinnvandring.
På Svalbard synker den norske andelen av bosettingen. Selv om det er et uttalt politisk mål, svekkes Svalbard som familiesamfunn.
Det er en mager trøst at også Putins Russland sliter med å befolke nord.
Flere aksjonister enn arbeidsplasser
Næringsaktiviteten er heller ikke som man skulle tro av festtalene. Mineraler og sjeldne jordarter blir ofte trukket fram som «den nye oljen» i nord. Grønland er i teorien en flunkende skattkiste. I realiteten er det kun to aktive gruver på den enorme øya. Det er strenge restriksjoner, og svært kostbart å utvinne.
På Svalbard ble den siste kullgruva lagt ned i sommer, og arbeidsplassene skal erstattes med opprydding, grønn energi og turisme.
I Finnmark er det to aktive gruver (Tana og Stjernøya), mens det aksjoneres for fullt mot virksomhet i Nussir. Sydvaranger Gruve ønsker å starte opp som en grønn gruve, men mangler kraft, en skjebne de deler med mye annet næringsliv i nord.
Sydvaranger gruve i Sør-Varanger kommune.
Foto: Kristin Humstad / NRKStadig omdiskuterte Melkøya splitter landsdelen. Den ene halvdelen mener Melkøya tapper landsdelen for strøm, mens den andre mener elektrifisering er veien til vekst og nye kraftlinjer.
Drep meg herre, men ikke med vern
I Øst-Finnmark frustreres politikerne av at de «vernes i hjel». Med Vadsøs frittalende Ap-ordfører Wenche Pedersen i spissen, spør de om staten i realiteten ønsker at «Øst-Finnmark skal være et museum». I så fall ber de politikerne være ærlige om det, for det neste kan fort bli «krav om flyttetilskudd».
Sist, men ikke minst skal Forsvaret rustes kraftig opp, etter mange år med nedskalering. At det vil ta tid å bygge opp kapasitet, baser og ikke minst personell i nord, er ikke overraskende. Likevel mener kritikerne at det går saktere enn sirup.
Langreiste brød
Ordførere fortviler over at lokalt næringsliv i liten grad blir brukt, selv om de har ledige ordrebøker. Brød som spises på brigadene i Finnmark sendes på trailer fra Hønefoss. Som om det ikke er beredskap i brød fra Kirkenes eller Porsanger.
En annen bekymring er at en høy andel forsvarsansatte pendler til Nord-Norge. Det kan svekke både reaksjonsevnen og den lokale forståelsen når nøkkelpersonell er gjestearbeidere. Den dårlige nyheten er at andelen pendlere sannsynligvis vil øke. Et stort flertall av de ansatte vil bo der de bor (ofte sørpå) eller i en stor by.
Nøkkelen, eller snarere utfordringen, er den samme overalt: Nordområdene mangler folk. Hvordan skal lokalsamfunnene i nord bli mer attraktive å bo og leve i?
Politikerne er like langt unna svaret.
Men om ikke annet mangler de ikke konferanser å diskutere det på.
