Hvor enkelt bør det være å dø?

– Lover du å sette din ære i å lage en balansert sak, å skrive noe som gjør at alle parter sier du har sett på saken fra alle sider?

Professor Theo Boer, som har evaluert 4000 tilfeller av innvilga dødshjelp, ser på meg fra hjemmekontoret sitt i Utrecht i det vi er i ferd med å avslutte Teams-møtet.

Jeg forsikrer ham om at jeg skal gjøre så godt jeg kan, at det stort sett alltid er det som er målet, og at eventuell manglende suksess ikke kommer fra manglende vilje.

– Bra, for det virker som om at mange utlendinger tror at Nederland mer eller mindre myrder befolkninga si. Noe som absolutt ikke stemmer. Det er viktig med balanse. Lykke til!

Så mange spørsmål

Vi må ikke bli som Nederland!

Du får høre dette argumentet i ulike varianter noen ganger når du bruker fire måneder på å forstå dødshjelpdebatten så godt som mulig.

Etter å ha skrevet ferdig historien om Maria som selv vil bestemme når hun skal dø, og fått litt oversikt på temaet, er det lettere å skjønne hva vi egentlig diskuterer – hvor de viktige uenighetene ligger.

• I hvor stor grad kommer utsatte grupper til å oppleve seg pressa til dødshjelp?
• Hvor stor forskjell er det på å slutte å gi mennesker behandling de trenger for å leve, og å aktivt gi dem noe som gjør at de dør?
• Hvordan skal vi sette opp et regelverk, og enda viktigere – hvordan skal vi forhindre at det sklir ut? At vi blir Nederland? Og hvor ille er det å være Nederland?

Hvis vi på mirakuløst vis blir enig om dette koker det ned til noe sånn som:

• Hvordan vekter du menneskers rett til selv å bestemme om de skal leve opp mot kostnadene denne selvbestemmelsen vil ha for samfunnet?

Jo mer vi vet om denne kostnaden – for kostnader vil det jo åpenbart være, det er stort sett det – jo lettere blir det å svare på akkurat det.

Det vil utvilsomt komme tilfeller der folk føler seg pressa til dødshjelp. Kanskje få, kanskje mange.

Jeg står i en slags moralsk spagat der ryggmargsrefleksen som sier at man skal tenke på utsatte grupper først, foreløpig taper mot tanke nummer to.

Den sier at personer som av en eller annen grunn har lyst til å dø også kvalifiserer som utsatt gruppe.

Og så vet jeg ikke hvor skummelt det er å være Nederland, og om vi nødvendigvis er dømt til å ende der?

Pluss at jeg er nysgjerrig på legene. Legestanden, for mange selve symbolet på rasjonalitet og kognitiv kapasitet, er som yrkesgruppe langt mer negativ til dødshjelp en nordmenn ellers.

De sitter ikke med fasit, dette er ikke først og fremst et spørsmål om medisinfag, men det vil jo åpenbart være nyttig å forstå hvorfor såpass mange veldig ofte oppegående mennesker har så sterke innvendinger?

Òg – Maria og Kjetil kjøpt seg tomt og skal bygge hus! Hvordan klarer man å tenke langsiktig når så mye tyder på livet ikke blir særlig langt?

Men vi starter med Nederland. Nei, forresten – med Sveits.

Dødshjelplandet

Å dra til Sveits har i mange år vært vanligste alternativ for nordmenn som vil ha dødshjelp. Og har noen hundre tusen kroner å bruke på det.

Der er eutanasi, at helsepersonell aktivt tar noens liv, ulovlig. Men assistert selvmord er ikke omfatta av denne loven.

Det vil si at en lege kan skrive ut medikamenter til deg, som du enten kan ta selv, eller få hjelp til å ta av hvem som helst. Dødshjelp er privatisert, og statlige føringer eksisterer ikke.

I Nederland ble dødshjelp – både eutanasi og assistert selvmord – lovlig i 2002. De første åra utgjorde dødshjelp en drøy prosent av alle dødsfall.

I 2024 hadde det tallet steget til 5,8 prosent. Hvert 17. dødsfall, 10.000 mennesker.

I Sveits utgjør dødshjelp under to prosent av alle dødsfall. Det er altså Nederland som er Dødshjelplandet, men der må du også bo i Nederland for å få dødshjelp. Det er derfor Sveits har blitt symbolet for resten av Europa.

Du trenger ikke skumme gjennom mange artikler under søket euthanasia netherlands før du finner et par opplysninger som nok for mange kan oppleves som tegn på at Nederland nå er et land du ikke vil Norge skal bli.

• I 2023 senka de aldersgrensa fra tolv til ett år. Riktignok er de under tolv underlagt langt strengere kriterier, men fortsatt: Ett år.
• I 2010 ble to personer innvilga dødshjelp fordi de hadde psykiske lidelser. I fjor hadde det tallet økt til 219.

Er dette et samfunn som har gjort døden for tilgjengelig, for lettvint? Eller et samfunn som bare har kvitta seg med mye unødvendig lidelse?

Dødshjelp for tinnitus?

– Det handler ikke om å ha lyst til å dø, men om å ikke være i stand til å leve i den situasjonen du befinner deg i, sier Steven Pleiter.

Han er pensjonist, men har i mange år vært sjef for Expertisecentrum Euthanasie.

Organisasjonen tilbyr dødshjelp til mennesker som av ulike grunner har fått nei fra sin egen lege.

Han engasjerte seg i temaet da hans mor som åttiåring fikk slag og havna i rullestol, søkte om dødshjelp, og fikk nei fra fastlegen sin.

Pleiter er stolt av tilbudet de har i Nederland, og fokuserer – naturlig nok for en som har vært sjef for en dødshjelpklinikk – på at de hjelper mennesker med et intenst ønske om å få slippe å leve. Selv om de ikke nødvendigvis er dødssyke.

Han forteller om den 22 år gamle idrettsutøveren som ble lam fra halsen og ned, og hadde tilpassa seg livet i rullestol da han plutselig ble blind, og ba om hjelp til å dø.

Og om den 47 år gamle kvinnen som led av kronisk tinnitus og ikke orka tanken på 40 nye år med lidelse.

Dette er for ham dypt tragiske suksesshistorier, om mennesker som slapp å leve et liv de ikke ville ha.

Han synes ikke dødshjelploven tolkes for liberalt nå, han synes den ble tolka for konservativt tidligere.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg at livet kan, og jeg understreker kan, oppleves uutholdelig kjipt for en idrettsutøver som plutselig blir lam og blind, eller for noen som aldri får et sekunds pause fra den intense ulyden i hodet.

Og at Nederland dermed er den voksne i rommet. Den modige, den som evner å se forbi normene og ta de lidende på alvor.

Den som alle de andre hermer etter, etter først å ha tatt avstand fra.

Pleiters Nederland virker foreløpig ikke å være noe å frykte. Dødshjelp for tinnitus virker riktignok, rent instinktivt, litt vel liberalt, men samtidig helt rasjonelt.

For hvem har mest behov for dødshjelp – personen som uansett snart skal dø, eller personen som har førti år med lidelse foran seg?

Så fremt personen kan væres sikker på nettopp det da, at ingen av alle de menneskene som vier livet sitt til å forske på medisin plutselig en dag kommer på noe helt nytt, noe ingen har tenkt på før, noe som kan fjerne akkurat den lidelsen.

Den fleksible loven

Yvette Schuijt er juridisk rådgiver for den nederlandske foreningen for retten til en verdig død. Hun forklarer at den nederlandske dødshjelploven er fleksibelt formulert, med såkalte åpne normer.

– Det er ikke sånn at loven stadig endrer seg, den er lagd for å utvikle seg i takt med endringer i samfunnet og medisinfaget.

Den sier at forespørselen må være frivillig og veloverveid, lidelsen uutholdelig, men knytta til en eller annen medisinsk tilstand, uten perspektiv for bedring, og alternativene ingen.

Hva som gjør en lidelse uutholdelig, er opp til den enkelte lege.

Psykisk syke nederlendere har hatt mulighet til å søke om dødshjelp i flere tiår, men det er først nå i de siste åra enkelte har begynt å gjøre det. 219 fikk det innvilga i fjor, fortsatt en liten andel av totalen, men tydelig økende.

At psykisk lidelse kan være like uutholdelig som fysisk lidelse kan nok de fleste enes om.

Men å tilgjengeliggjøre dødshjelp for mennesker med psykiske lidelser – vi vet så mye mindre om hjernen enn det vi gjør om kroppen, samtykkebiten virker langt mer komplisert – det virker bare feil, på et vis.

Er den litt udefinerbare nagende følelsen, den som sier at vi ikke vet nok om hva som kommer til å skje når døra åpnes, den samme følelsen som plager de som er imot alle former for dødshjelp?

Godt mulig, til og med ganske sannsynlig. Og dermed nyttig å kjenne på, hvor vanskelig det er å overse den følelsen.

Det er ikke bare andelen psykisk syke som får dødshjelp som blir større, totalen øker også. 10.000 mennesker fikk hjelp til å dø i fjor, drøyt dobbelt så mange som i 2013.

Schuijt vet ikke hvorfor flere og flere ber om dødshjelp, men tror en av grunnene er at det har blitt et mer akseptert valg å ta. Og at generasjonen som nærmer seg slutten av livet er den samme som starta dødshjelpdebatten på 70- og 80-tallet, tilbudet henvender seg i særlig grad til ei stadig mer liberal kjernemålgruppe.

– At tallene øker, kan være dumt. Det kan også være bra. Vi vet ikke.

Hun forteller at det forskes iherdig på temaet, og roser den kontinuerlige åpne debatten. Og at nettopp åpenhet rundt det å ikke ha lyst til å leve, kombinert med vissheten om at dødshjelpa er der hvis det skulle bli nødvendig, faktisk kan redde liv.

– Vi har sett flere eksempler på folk som har søkt om dødshjelp, og så har selve prosessen, det å kjenne at muligheten er der, gitt dem muligheten til å leve livet sitt igjen.

A bullshit argument

Yvette Schuijt snakker som det hun er, en jurist som jobber for å utvide retten til å dø i et land som allerede er et av verdens mest liberale på også det området. Hun prater om temaet med en letthet som krever en viss tilvenning for en ikke-nederlender, men jeg venner meg fort til det.

Hun har tillit til at systemet klarer å luke ut de fleste som føler seg pressa til å be om dødshjelp.

Det har Steven Pleiter og, forresten. Da jeg fortalte at frykten for at sårbare grupper skal presses til dødshjelp, for at gamle mennesker kan føle på ei forventning om at de bør dø, er viktige motforestillinger i Norge repliserte han that’s a bullshit argument. Det hadde blitt oppdaga, mener han.

Kanskje har Pleiter og Schuijt helt rett, at vi ikke trenger å bekymre oss for press i nevneverdig grad. Kanskje tar de feil, ikke alle former for press er like lette å avsløre.

Men selv om dødshjelp-for-psykisk-syke-biten oppleves litt – er uansvarlig det riktige ordet, mon tro? – er det jo heva over tvil at den Nederlandske tilnærminga lar veldig mange mennesker som har et genuint sterkt, og allment forståelig ønske om å få slippe å leve gjøre nettopp det, få slippe å leve.

Og nederlenderne, ikke det folkeslaget i verden som står lengst unna oss verdimessig og kulturelt, liker dødshjelploven sin. Oppslutninga har ligget stabilt mellom 70 og 80 prosent hele veien.

Schuijt – som helt sikkert vet at Nederland av mange oppleves som et litt i overkant liberalt land, med ei narkotika- og prostitusjonslovgivning som umuliggjør det å med tyngde uttale seg om hvordan et samfunn bør bygges opp – kan også presentere alternative løsninger.

– Det er ikke sikkert det som fungerer i Nederland fungerer like bra i Norge. Dere kan gjøre sånn som Oregon, for eksempel.

Hva med Oregon?

Oregon-modellen, vi snakker da altså om dødshjelplovgivninga i den delstaten i USA du kommer til hvis du kjører nordover fra San Francisco og ut av California, er konservativ. Til dødshjelplov å være, i hvert fall.

Der har legeassistert selvmord vært tillat siden 1997, men bare for pasienter med mindre enn seks måneders forventa gjenværende levetid.

Og et system som, i hvert fall tilsynelatende, utelukkende har som jobb å forkorte dødsleier – å fremskynde det som ikke bare er uunngåelig, men svært nært forestående – gir langt mindre rom for katastrofale feilvurderinger enn for eksempel det nederlandske.

Ole Martin Moen, som jeg prata med i saken om Maria, synes denne tilnærminga virker fornuftig – at det er mye mer hensiktsmessig å se til Oregon enn Nederland.

Professor Theo Boer, som fra 2005 til 2014 jobba i kommisjonen som har ansvar for å ettergå innvilga dødshjelptilfeller i Nederland, er helt enig. Han er den mest profilerte talspersonen for mindretallet i befolkninga – de som synes det har blitt for lett å dø.

Dødshjelpmotstanderne i Nederland vil ikke nødvendigvis kriminalisere dødshjelp igjen, det virker uansett usannsynlig, folkemeninga tatt i betraktning.

– Jeg tror på demokratiet, og når loven har så stor oppslutning i befolkninga, bør vi tillate en eller annen form for dødshjelp.

Boer prater, mildt og pedagogisk, på uanstrengt svensk. Selv om det er mer enn 40 år siden studieåra i Uppsala.

Han har de siste åra via mye tid til å argumentere for at Nederland bør stramme inn. Og til å advare andre land som kanskje er i tenkeboksen, peke på det som er problematisk.

– Dødshjelp har gått fra å være siste utvei til å, i enkelte miljø, bli normen.

Boer får, etter litt om og men, del-skjerm funksjonen i Teams til å fungere.

Skjermen min viser et kart over de 89 kommunene som til sammen utgjør Nederland. De er skravert i ulike sjatteringer av blått – jo mørkere blåfarge, jo vanligere er dødshjelp.

En klynge mørkeblå flekker representerer liberale Amsterdam med forsteder, der ligger dødshjelpandelen i noen boligområder opp mot 20 prosent. Den langt lysere området like under er Rotterdam.

– I Rotterdam er det relativt mange populister, de er gjerne litt mer konservative.

Professoren, som i likhet med Ole Martin Moen har helsefaglig etikk som fagområde, men til forskjell fra samme mann har teolog som tittel, forteller om et annet kart. Dette kartet er oppdelt i mange flere biter, etter postnummer.

– På enkelte postnummer ser vi så å si ingen tilfeller av dødshjelp. På andre ser vi en prosentandel jeg nå forventer vil ligge på rundt 30.

Se for deg det, at hvert tredje person som dør i nærmiljøet ditt har bedt om det selv.

– Noen steder er det simpelthen det de bruker å gjøre.

Boer er redd for normaliseringa, at han skal bli gammel i en verden som forventer at han selv skal skjønne når nok er nok. Særlig siden han selv har en tendens til dysterhet.

– Jag vill inte leva i ett samhälle där mina barn säger Ja, men varför ger du inte upp? Pappa, det finnes ju euthanasi för folk som dig.

Heller død enn ensom

Theo Boer er på evig jakt etter tilfredsstillende forklaringer på de enorme lokale og regionale forskjellene, foreløpig uten hell.

Han forteller at man kan se mønstre knytta til økonomi.

I Trygdekontoret-episoden om dødshjelp som kom i mai, forteller Thomas Seltzer historier fra Canada. Om dødshjelp til fattige mennesker som ikke orker mer slit, om alkoholikeren som hadde prøvd å slutte å drikke ni ganger, og ikke orka tanken på et tiende forsøk.

Jeg tar for gitt at det er den veien mekanismen går I Nederland også, men blir kjapt korrigert av Boer.

– Vi ser faktisk mer dødshjelp hos den rike delen av befolkninga enn hos den fattige. Men vi vet ikke om det nødvendigvis er økonomien som er den underliggende årsaken.

Noen ting vet han med større grad av sikkerhet, han har tross alt gått gjennom 4000 tilfeller av innvilga dødshjelp.

Hans egne tellinger viser at nesten 40 prosent av dødshjelppasienter som ikke forventes å dø innen et halvt år, de som først og fremst bare er gamle, for eksempel, oppgir ensomhet som en av grunnene til at de vil dø.

35 prosent er redde for å være til byrde for familiene sine.

– Sårbare mennesker er ikke bare de fattige og de handikappa. Det kan også være de med grand piano og digert hus, og barn som ikke har tid til dem.

Boer mener lidelse har blitt omdefinert de siste 40 åra, at moderne medisin i stor grad har fjerna den fysiske varianten. Og at ensomhet og fravær av mening har sett sitt snitt til å overta.

– Dødshjelp handler ikke lenger om å forhindre en forferdelig død, men å forhindre et forferdelig liv.

At høye dødshjelptall først og fremst er et symptom på et samfunn som ikke klarer å være godt nok for alle.

Byrden av å ta et liv

Theo Boer skryter, som sine meningsmotstandere, av tonen i den nederlandske dødshjelpdebatten. Han kaller den väldigt civiliserad.

Han gir Steven Pleiter rett i at det vi tradisjonelt tenker på som sårbare grupper ikke ser ut til å være utsatt for nevneverdig press, i hvert fall foreløpig.

Og passer på å gjenta, opptil flere ganger, at nederlendere flest er fornøyd med ordninga.

Han snakker også om Oregon-modellen, at han skulle ønske Nederland hadde valgt den varianten. Ikke bare fordi faktorer som press, ensomhet og samtykkekompetanse blir mindre relevante, men for legenes skyld.

Legeassistert selvmord er eneste lovlige form for dødshjelp i Oregon, noe som betyr at legene slipper å faktisk utføre dødshjelpa, de skaffer bare til veie det pasienten trenger for å dø.

– Da fjerner man en enorm byrde fra legenes skuldre, byrden av å ta et liv.

Boers bror er lege, han skal ha utført dødshjelp omtrent 25 ganger på 40 år.

– Han er som leger flest, tror jeg. De gjennomfører det når de må, men skulle ønske de hadde sluppet.

Denne gruppa utgjør omtrent 70 prosent av den nederlandske legestanden, ifølge Boer.

Omtrent 20 prosent har reservert seg, de gjør det aldri.

– Den resterende minoriteten ser på det som noe mycket vackert, som å hjelpe en kvinne å føde. Noen hjelper så mange som 30 mennesker å dø årlig.

Boers Nederland er et tristere, kaldere sted enn Pleiters og Schuijts Nederland. Men er dødshjelploven synderen, eller den som nådeløst avkler den virkelige synderen, et dysfunksjonelt samfunn? Eller begge deler samtidig? Eller ingen av delene?

Og så er det legene, da.

Vi må nesten prate med noen av dem, finne ut hvor skoa trykker.

Ytterkanten som ikke er ytterkant

Halvparten av norske leger er litt eller svært uenig i påstanden Legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid.

Bare tjue prosent av befolkninga som sådan, er det samme.

Hvorfor er det sånn?

Morten Horn er den tydeligste stemmen på mot-sida i dødshjelpdebatten, både muntlig og skriftlig. Og han er lege.

– Mange vil si at jeg representerer en ytterkant, for jeg sier jo veldig klart nei til legalisering.

Men ytterkant er han ikke, han synes det er vanskelig å si at det prinsipielt alltid vil være feil med dødshjelp.

Jeg presenterer ham for hypotesa mi, at en av årsakene til at leger ser annerledes på dødshjelp enn befolkninga for øvrig, er ulike oppfatninger av den prinsipielle forskjellen på behandlingsbegrensing og dødshjelp.

– Hvis en kreftpasient ikke lenger ønsker mer cellegiftbehandling, så er det ikke behandlingsbegrensning å slutte å gi cellegift. For det er jo aldri riktig å gi cellegift til en pasient som ikke ønsker det. Det er derfor ordet begrensning er midtvisende og forvirrende.

Morten Horn har landa på å bruke behandlingsavklaring. Som da handler om å velge mest mulig hensiktsmessig behandling tilpassa pasientens behov og ønsker. Men at ingen handlinger er motivert av et ønske om å få pasienten til å dø.

Åpenbart noe helt annet enn dødshjelp.

Likevel kjenner jeg, som ikke er lege, at jeg tenker men det er litt det samme likevel.

At det, uavhengig av motivasjon, kan kokes ned til to forespørsler som ikke er så ulike.

• Jeg vil slutte å ta medisinen jeg trenger for å leve
• Jeg vil ta noen piller som gjør at jeg dør

Og at det allerede tas mange vanskelige beslutninger som ligner veldig på beslutningene vi frykter å ta når det er dødshjelp vi snakker om.

Det er nok lettere for oss som står på utsida av medisinfaget – som ikke bryr oss om alle praktiske og tekniske ulikheter – å redusere behandlingsavklaring versus dødshjelp ned til disse to linjene.

Oss som ikke lever i en verden der behandlingsavklaring er en helt naturlig del av arbeidshverdagen.

Oss som ikke trenger å forholde oss til at en eventuell dødshjelplov kan bli en ganske unaturlig del av arbeidshverdagen.

Morten Horn støtter hypotesa mi, han tror dette er en av årsakene til at ikke-leger er mer positive til dødshjelp.

– Det handler om kunnskap. Det er ei stor pedagogisk utfordring for oss leger når vi har døende pasienter, å forklare folk at det vi driver med er noe helt annet enn dødshjelp.

Hvilke liv er verdt å leve?

Theo Boer fortalte meg om leger som oppfatta det å utføre dødshjelp som en svær byrde, at det var mange av dem.

Som gjør det samfunnet og pasienten forventer av dem, leger bruker å gjøre det, på bekostning av egen livskvalitet. Selv om de ikke må, de har reservasjonsrett.

At det å aktivt ta liv vil være ei helt jævlig belastning for mange leger, er selvsagt.

Det er lett å tenke at dødshjelp på mange måter er noe fint, at du gjør noen en tjeneste, lar dem bestemme selv, helt til det er du som faktisk skal sprøyte gift inn i et menneske for så å se på at det dør.

At det å aktivt bestemme at et liv skal tas vil kunne være ei enda verre belastning, virker også sannsynlig.

I Nederland er det legene som avgjør om et menneske som har lyst til å dø, skal få lov til å dø. Som i de fleste andre land der dødshjelp er tillatt.

– Jeg er redd for hva det vil gjøre med lege/pasient-forholdet. Du skal kunne gå til legen og vite at vedkommende ikke vurderer menneskeverdet ditt, kunne legge til rette for at du skal dø.

Jeg griper sjansen til å endelig adressere noe jeg har stussa på siden jeg starta å jobbe med temaet. Noe som stadig dukker opp.

– Hvis jeg hadde vært veldig sjuk og ønska å dø hadde jeg jo ikke nødvendigvis tenkt at jeg var verdt noe mindre som menneske? At livet ikke er verdt å leve er jo noe annet?

– Ja, jeg skulle egentlig sagt om livet er verdt å leve. Uansett, noen må vurdere om det er noe med ditt liv som rettferdiggjør at du skal dø.

Morten Horn vil ikke gjøre den vurderinga, han synes ikke leger har den kompetansen som skal til, at spørsmålet ikke er medisinsk.

– Det handler om eksistensielle og psykiske og sosiale symptomer på det å være alvorlig syk. Men det er ofte dominert av ensomhet, depresjon og overflodshetsfølelse.

Han synes ikke legenes mening om det rent prinsipielle ved dødsstraff bør tillegges ekstra tyngde. Jeg spør om han likevel opplever at det å ha medisin som fag gir en innsikt som gjør at de kan vurdere enkelte spørsmål annerledes, kanskje til og med bedre?

– Det er litt vanskelig å svare på. Jeg skjønner jo ikke helt hvorfor det er akkurat vi som skal vurdere hvilke liv som er verdt å leve.

– Rent hypotetisk, la oss si at noen andre enn legene hadde tatt seg av dødshjelpa, vi hadde laga et bachelorprogram eller noe, hadde det gjort noe med holdninga di til dødshjelp?

– Absolutt. Da hadde vi trygga lege/pasient-forholdet. Veldig mye hadde blitt enklere.

Vi må anerkjenne hva vi som samfunn, ved å innføre dødshjelp, faktisk forlanger av legene våre. Noe som ikke sto i stillingsbeskrivelsa da de søkte opptak til medisinstudiet.

Flokkdyret lege

Alle leger er ikke mot dødshjelp, i hvert fall ikke for allerede dødssyke pasienter. 35 prosent er svært eller litt enig i at disse bør få mulighet til legeassistert selvmord.

30 prosent er enig når legeassistert selvmord byttes ut med eutanasi.

Det betyr definitivt ikke at det dermed er enkelt å finne en dødshjelp-positiv lege som vil flagge den holdninga offentlig.

Jeg legger ut følere på St.Olavs hospital, på Oslo universitetssykehus, vil se om jeg kan lokalisere noen nye stemmer, uten hell.

Jeg gir opp, og avtaler teamsmøte med han alle avtaler teamsmøter med når de trenger en lege som argumenterer for dødshjelp – Andreas Wahl Blomkvist.

– Hvorfor vil ikke dødshjelppositive leger snakke høyt om det?

– Vet ikke helt, men jeg synes flere burde stått frem, det er ikke så veldig farlig.

Blomkvist tror det faktum at Legeforeningen alltid har hatt et tydelig nei-standpunkt spiller en rolle.

– Leger kan være litt sånn saueflokkgjeng.

Og tillater seg å spekulere litt i hvorfor leger er mer negative til dødshjelp enn ikke-leger.

– Vi jobber mye med å ivareta livet, dødshjelp er på et vis å gi opp, kanskje ligger det noe der. Det kan være knytta til legeetikk – vår oppgave er ikke å avslutte liv.

Han sier at heller ikke han ser på det å ta noen av en livsnødvendig respirator som noe voldsomt forskjellig fra det å gi noen dødshjelp, på tross av de ulike intensjonene.

Han poengterer at frykten for press mot sårbare grupper hvis vi innfører dødshjelp også bør gjelde for behandlingsavklaring, at du også der kan bli pressa til å gi opp, til å ta ei kjapp avslutning.

Men han er enig med Morten Horn i at leger ikke bør få jobben med å vurdere hvem som skal få lov til å dø.

Blomkvist tenker at legenes rolle kan begrenses til å vurdere visse medisinskfaglige spørsmål, at vi kan lage et system der leger slipper å ha noe mer med prosessen enn akkurat det.

Og så synes han Oregon-modellen virker mer forlokkende enn den Nederlandske, selv om han ikke ser på Nederland som et land med et dødshjelpproblem.

– Hva synes du er de beste argumentene mot dødshjelp, når blir du svar skyldig?

– Jeg ser mange dødshjelpmodeller jeg finner mye feil med, der vi kan ende opp med å tilby sårbare pasienter en tjeneste som ikke er til gode for dem.

– Enn hvis vi holder oss til pasienter som uansett skal dø om kort tid?

– Da er det sjelden jeg tenker at debattmotstanderen har et kjempegodt poeng.

Maria og huset

Trondheim, juli 2025

– Sto det ikke i annonsen at det var soveplasser oppe?

Maria har klatra opp på Kjetils rygg for å se inn gjennom vinduene på det lille røde huset som, fra riktig vinkel, ser ut til å ha hele Bymarka som hage.

I løpet av de siste tre ukene har Maria gått Trekanten i Trollheimen, fjerna et bryst, blitt innlagt på sykehus med blødninger etter operasjonen, og kjøpt drømmetomta.

Det lille røde huset fikk de med på kjøpet, men det skal rives. Til våren begynner bygginga av et nytt hus, hvis alt går etter planen kan de flytte inn på nyåret i 2027.

Maria og Kjetil diskuterer mulige løsninger for å få så mye som mulig ut av de 100 tilmålte kvadratmeterne med bruksareal – tomta er strengt regulert.

Naturlig nok, der tomta slutter, starter Trondheims mest populære turområde.

De er gira, drømmer seg frem i tid.

Mens jeg må stille spørsmålet jeg overhodet ikke har noe lyst til å stille. Så lite lyst at jeg pakker det godt inn.

– Er det sånn at prosjekt bygge nytt hus har en verdi i seg sjøl, uavhengig av om du får mulighet til å bo i huset eller ikke?

– Absolutt! Man må jo bare leve videre som best man kan!

Kjetil supplerer:

– Og det er jo ikke garantert at Maria lever veldig kort og at du og jeg lever lenge, vi kan stryke med imårra.

– Joda, men statistisk sett har jo vi atskillig bedre odds gitt at vi ikke har terminal kreft.

– Statistikk kan ikke brukes for å spå et enkelttilfelle.

Og han synes uansett ikke det å ha antatt kort tid igjen å leve kan brukes som argument mot å gjøre noe man har lyst til å gjøre.

– Det er et argument mot å gjøre masse dritting som man hater. Er det stor sjanse for at jeg dør innen kort tid hadde jeg for eksempel ikke gidda å gjøre selvangivelsen til kompisene mine gratis.

– Gjør du selvangivelsen til kompisene dine?

– Neida, jeg gjør knapt min egen.

Lyden av barndom

En karakteristisk lyd, halvt mekanisk, halvt elektrisk, klarer så vidt å trenge gjennom ei kveldsluft som dirrer av anslagsvis like mengder fuktighet, hetebølgevarme og knott.

– Nå kommer trikken, er det ikke koselig?

Maria mimrer tilbake til barndommen, til trikketurer med farmor og farfar, at det var noe hun gleda seg til.

Og ser frem til å bo 80 meter fra endeholdeplassen til verdens nordligste trikkelinje, akkurat der by går over i natur.

De har fått lese gjennom alt jeg har skrevet så langt, nå diskuterer vi argumentene.

Maria sier hun ble positivt overraska over at Morten Horn ville sett annerledes på saken hvis gjennomføringa ikke falt på leger. Og at det er provoserende at hun må lide bare fordi det er vanskelig å sette opp et regelverk.

– Selvfølgelig vil det være komplisert, men de får det jo til hvis de prøver.

Jeg forteller at bare to av de politiske partiene har svart på spørsmålet jeg maila rundt i mai.

* Vil dere utrede mulighetene for dødshjelp (eutanasi og assistert selvmord) i Norge?

* Hvorfor/hvorfor ikke?

Rødt svarte at de ikke har noe vedtatt politikk på temaet, men at de ønsker en større samfunnsdebatt velkommen. Venstre svarte at de har programfesta at de ønsker en offentlig utredning.

Frp svarte ikke, men har sagt at de vil innføre dødshjelp. De resterende partiene er, ifølge partiguiden, imot å utrede dødshjelp.

Hva tenker Maria om det?

– Det er et betent tema, debattene er store og vanskelige. Men jobben til en god politiker er å utrede det folket ønsker seg, og deretter finne en løsning som i hvert fall hjelper de som trenger det mest i første omgang.

Maria er fortsatt full av liv, og vil fortsatt ha muligheten til å få hjelp til å dø.

Men først skal hun bygge seg hus!

Epilog

Har jeg klart å holde løftet jeg ga Theo Boer innledningsvis? Å lage en balansert sak, å skrive noe som har gjort at alle parter er enig i at jeg har forsøkt å se saken fra alle sider?

Jeg har gjort mitt beste, og mannen jeg ga lovnaden til, er fornøyd:

– Jeg synes du har presentert de ulike posisjonene på en nyansert og rettferdig måte.

Da jeg hadde utkastet til saken klart, sendte jeg det til alle de involverte, og inviterte dem til å felle dom/korrigere/supplere.

Tilbakemeldingene finner du her: