trettiårskrigen

Det tysk-romerske riket var helt sentralt i trettiårskrigen. Det besto av mer enn 300 små og store territorier ledet av lokale fyrster og makthavere, med en keiser på toppen. Reformasjonen førte til at det nå også bestod av en katolsk og en protestantisk del. Dette var én av årsakene til konfliktene, men knapt den viktigste.

For å løse konflikter mellom katolikker og protestanter ble religionsfreden i Augsburg inngått i 1555, mellom den tysk-romerske keiseren og de lutherske stendene. Den fastslo prinsippet om at «den som styrer landet, bestemmer også religionen » (cujus regio, eius religio). Fyrstene skulle bestemme om deres territorium var katolsk eller protestantisk. Styreformen i det tysk-romerske riket åpnet dermed for første gang for at to religiøse retninger, konfesjoner, skulle eksistere side om side, og dette førte til skarpe skiller.

Innbyggere fikk også lov til å emigrere til territorier hvor deres religion var majoriteten. Dette skulle forhindre store motsetninger, men retten var i praksis vanskelig å hevde. «Folkevandringer» gjorde makthavernes inntektsgrunnlag, som jordleie og skatter, mer uforutsigbart, og det var derfor ikke i deres interesse at folk flyttet. De enkelte fyrstene sto også fritt til å bytte religiøs tilhørighet, noe flere gjorde. Det kunne være av andre årsaker enn religiøs overbevisning.

I løpet av senmiddelalderen og tidlig nytid hadde flere ambisiøse fyrsteslekter skaffet seg fotfeste i større regioner i Mellom-Europa. Men de habsburgske keiserne i det tysk-romerske riket hadde lenge ønsket ett samlet «overrike». De ville styrke sin makt, inntektsgrunnlaget og kanskje redusere risikoen for interne stridigheter mellom riksdelene. Mange av lokalfyrstene reagerte mot dette. De forsøkte å hindre keiserens sentraliseringer og styrking av riksinstitusjoner som felles militærvesen, overordnede domstoler og rettssystem. En viktig kilde til konflikt var også ujevn fordeling av naturressurer. Kontroll med tilgangen til metaller, skog og salt var helt sentralt for å skaffe våpen og andre forsyninger under krigføring.

Ved begynnelsen av 1600–tallet dannet det seg to forholdsvis stabile grupperinger blant fyrstene: Den katolske liga og Den protestantiske union. Den katolske liga besto av den tysk-romerske keiseren, med støtte fra blant andre herskerne i Bayern, Polen–Litauen og Spania og den pavestyrte katolske kirken som drev motreformasjon. Den protestantiske union besto av flere skandinaviske og tyske fyrster, med økonomisk og militær støtte fra Frankrike og de forente nederlandske provinsene. De ville forsvare protestantismen, blant annet fordi det ga herskerne større makt over lokalbefolkningen og tilgang på kirkens rikdommer.

Økonomiske og geopolitiske motiver spilte også en betydelig rolle, uansett religiøs preferanse. Et eksempel på dette er at Frankrike støttet protestanter i andre stater, mens den franske kongen i praksis førte krig mot protestantene i sitt eget land.

Nye skip med stor lastekapasitet og europeiske ekspedisjoner fra midten av 1400–tallet og begynnelsen av 1500–tallet åpnet nye sjøverts forbindelser til fremmede land. Edle metaller og eksotiske varer ble raskt et viktig motiv for kolonisering.

Den økonomiske filosofien merkantilismen var i ferd med å slå gjennom. Den la vekt på varehandel og tilgang på naturressurser, spesielt gull og sølv, som mål på et rikes makt og velstand. Merkantilismen understøttet også etablering av både mektige private handelskompanier og statlige næringslivseksperimenter.

På 1500–tallet hadde også habsburgerne kjempet mot Frankrike, men indre politiske og økonomiske vansker fikk slutt på kampene ved midten av 1500-tallet. Partene voktet likevel hverandre og forsøkte å forhindre motpartens maktøkning.

Spania hadde fra slutten av 1560–årene vært i krig med protestantene i de spanskstyrte nordlige nederlandske provinsene. De ville frigjøre seg fra det spanske katolske styret. I 1609 hadde partene inngått en våpenstillstand til 1621, men det var ventet at krigen skulle bryte ut igjen. Både den spanske og den østerrikske grenen av huset Habsburg ønsket å sikre et fotfeste i provinsene langs Den engelske kanal som var en viktig transportrute, mens den franske kongen ønsket å forhindre dette.

Spania og Portugal, datidens viktigste kolonimakter, hadde et rivaliserende forhold. Personalunionen mellom de to rikene (1580–1640) gjorde ikke situasjonen bedre. Nederlenderne hadde dessuten begynt å interessere seg for handel med eksotiske varer og utfordret deres markeder.

I Sverige hadde Vasa-dynastiet behov for å sikre sitt maktgrunnlag. Det skaffet seg flere fotfester på den andre siden av Østersjøen, i Baltikum, Polen og Pommern, og kom i konflikt med den tysk-romerske keiseren. Nederland og England ønsket heller ikke at keiseren etablerte seg rundt Østersjøen.

For Danmark-Norge var kontrollen over Båhuslen, Jemtland/Herjedalen og de sørsvenske landskapene Skåne, Halland og Blekinge en torn i øyet på den svenske kongen Gustav 2. Adolf. De to landene hadde nylig vært i Kalmarkrigen fra 1611 til 1613.

Et lokalt opprør i Böhmen, som begynte med den såkalte defenestrasjonen i 1618, regnes som starten på krigen. Protestanter satte seg opp mot det østerrikske styret under den katolske keiseren og valgte Fredrik 5. som leder. Han hadde en viktig rolle som både pfalzgreve ved Rhinen og tysk-romersk kurfyrste. En pfalzgreve var en adelsmann som var kongens eller keiserens representant i et større territorium. En kurfyrste var en fyrste som i det tysk-romerske riket hadde rett til å være med å velge konge.

Opprørerne ble beseiret av keiseren ved slaget ved Det hvite berg (Bílá Hora) i november 1620. Lederne ble tatt til fange, 27 av dem ble halshugd, og Fredrik sendt i eksil. Protestantene i Böhmen fikk valget mellom å gå over til katolisismen eller dra i eksil, og mange valgte å konvertere.

• Les mer om opprøret i Böhmen

De nordtyske fyrstene og de nord- og vesteuropeiske landene følte seg truet av den tysk-romerske keiserens seier. De fleste av disse var protestanter. På katolsk side sto den tysk-romerske keiseren, kongen av Spania og medlemmer av den katolske liga, anført av hertugen av Bayern.

Men det var også skifter og store indre motsetninger i alliansene. På protestantisk side var Danmark-Norge og Sverige rivaler og kunne ikke gå til felles aksjon. Frankrike og de protestantiske fyrstene i Tyskland fryktet et sterkt Sverige. De katolske fyrstene var heller ikke interessert i en sterk keiser, og det var vanskelig å samordne Spanias, keiserens og ligaens styrker.

Keiseren hadde gitt hertug Maximilian av Bayern kurfyrsteverdigheten etter den avsatte Fredrik. Den nye kurfyrsten ville også overta Fredriks pfalziske territorier, som grenset opp mot hans egne og dessuten var strategisk plassert ved de store transportrutene gjennom Vest-Europa og nær den katolske naboen Frankrike, som kunne bli en nyttig alliert mot keiseren.

Maximilian fikk uventet støtte av spanske tropper etter at krigen mellom Spania og de nederlandske provinsene hadde blusset opp igjen da våpenhvilen der utløp i 1621. Fredrik på sin side fikk hjelp fra sin engelske svigerfar og fra protestantiske fyrstekolleger i Baden og Braunschweig, men disse troppene ble slått av den bayerske generalen grev Johann Tserclaes von Tilly, som ledet spanske avdelinger i flere slag på forsommeren 1622. Året etter fikk keiseren riksdagen med på å anerkjenne Maximilian som rett hersker over Pfalz.

Fremgangen for keiseren og hans spanske hjelpetropper bekymret de protestantiske fyrstene, som fryktet at deres egne territorier kunne bli angrepet, og de begynte å se seg om etter nye allierte, deriblant den danske kongen Christian 4., som selv hadde territorier å forsvare i den nordligste delen av keiserriket. Kongen sendte danske tropper for å «beskytte» byene Hamburg og Lübeck, og de nederlandske provinsene fikk løfter om støtte fra Frankrike og England for å avverge nye spanske angrep.

I 1625 ble kong Christian valgt til å lede de nordtyske protestantenes styrker. Han møtte nederlag mot keiserens feltherre Tilly, som vinteren 1627/1628 hadde tatt kontroll over både Mecklenburg, Pommern og det sørlige Jylland, og han forberedte et angrep på det svenskstyrte Stralsund. Svenskekongen sendte skotske hjelpetropper for å forsvare byen.

Tilly fryktet at svenskene ville true den katolske sidens overtak og overtalte danskene til en fredsavtale våren 1629. Danskekongen fikk beholde Slesvig og Holstein mot å oppgi krav på andre områder i keiserriket, og at han måtte trekke seg fra den protestantiske alliansen.

Gustav 2. Adolf hadde med diplomatisk hjelp fra Frankrike nylig vunnet en tre år lang konflikt med Polen-Litauen, hvor fetteren Sigismund var konge. Nå ville han utvide sin kontroll på sørsiden av Østersjøen og regnet med at de protestantiske herskerne i Sachsen og Brandenburg ville være interessert i svensk støtte mot keiserens tropper. De tyske fyrstene var derimot skeptiske, fordi de selv hadde ambisjoner i området.

Gustav 2. Adolf satset likevel på et felttog og ledet i 1630 en armé på 18 000 mann sørover gjennom Tyskland, offisielt for å hjelpe i kampen mot Tillys og Wallensteins tropper. Med fransk økonomisk støtte doblet han sin angrepsstyrke og vant viktige seirer mot de katolske troppene, blant annet høsten 1631 ved Breitenfeld nord for Leipzig og våren 1632 ved Rain i Bayern, hvor Tilly ble alvorlig skadet og senere døde av skadene.

Gleden ble kortvarig for svenskene. I begynnelsen av september 1632 ble de slått av Wallenstein ved Alte Veste, i det nordøstlige Bayern i et mislykket forsøk på å erobre Nürnberg. Den 16. november (6. november «gammel stil») falt kong Gustav 2. Adolf selv i det katastrofale slaget ved Lützen, hvor hver av sidene mistet mellom 5000 og 6000 mann.

Krigslykken for svenskene var svekket. De nye lederne for felttoget – Gustav Horn, Johan Banér og Lennart Torstensson – vant riktignok flere slag, men ble grundig slått ved Donauwörth i Bayern i september 1634.

Det svenske felttoget gikk hardt ut over lokalbefolkningen. Avlinger og buskap ble konfiskert eller stjålet, og hele landsbyer og byer ble ødelagt ved brutal plyndring. I etterkant ble det i flere hundre år fortalt skremselshistorier i Tyskland om de svenske soldatene. Men dette var vanlig for krigføring og forsyning av tropper på gjennommarsj, så omtalen er kanskje urettferdig.

Svensk nederlag i 1634 ga den katolske siden et kortvarig pusterom i krigen, men den franske kong Ludvig 13. og hans rådgiver kardinal Richelieu lovte den svenske regentskapsregjeringen å fortsette den økonomiske støtten fra Gustav Adolfs tid. I 1635 gikk franske styrker inn i de spanskstyrte Nederlandene, og Richelieu lot en leiehær ledet av den tyske hertug Bernhard av Sachsen-Weimar angripe den tyske Rhinregionen. Angrepet i Nederlandene ble begynnelsen på den fransk-spanske krigen, som varte til 1659.

I keiserriket inngikk keiser Ferdinand samme år en fredsavtale med kurfyrst Johan Georg av Sachsen, som hadde vært en av lederne på den protestantiske siden. Avtalen var å «glemme» de religiøse stridsspørsmålene til fordel for en felles innsats mot Sverige og Frankrike. Mer enn 20 av de andre tyske statene sluttet seg til avtalen, som innebar at den katolske ligaens armeer ble oppløst og erstattet av en felles keiserstyrt riksarmé, selv om kurfyrstene i Sachsen og Bayern beholdt kontrollen over sine respektive styrker.

I 1636 gikk Frankrike offisielt inn i krigen som Sveriges allierte. Den spanske kongens sønn Ferdinand, som var guvernør i Nederlandene, angrep nå i Nord-Frankrike, men måtte trekke troppene tilbake fordi forsyningslinjene sviktet. Kurfyrst Johan Georg gikk til angrep på de svenske styrkene i Pommern, men ble drevet tilbake etter nederlag i flere slag. Fra 1637 utgjorde svenske fremstøt i Sachsen og Böhmen på ny en betydelig fare for den nye keiseren Ferdinand 3., som hadde overtatt tronen etter farens død.

I vest sperret franske og svenske styrker veien for spanske forsyninger til troppene i Nederlandene. Disse måtte nå sendes sjøveien fra Spania til Den engelske kanal og var utsatt for angrep fra både franske og nederlandske marinefartøyer. I 1640 kom lokale opprør i Portugal og Catalonia til å svekke Spanias stilling ytterligere. Personalunionen mellom Spania og Portugal ble oppløst, og Portugal fikk igjen egen konge, denne gang fra huset Bragança.

Fra høsten 1639 hadde den svenske øverstkommanderende Banér fått forsterkninger fra den avdøde hertug Bernhard av Sachsen-Weimars styrker. Sammen gjorde de fremstøt mot sør langs elven Weser og prøvde i januar 1641 forgjeves å innta Regensburg, hvor den tysk-romerske riksdagen oppholdt seg. Banér døde i mai etter å ha trukket troppene tilbake til Halberstadt, og etter å ha vunnet over keiserhæren i slaget ved Wolfenbüttel i juni gjorde de sachsiske troppene opprør fordi den svenske krigskassen var tom og betalingen til soldatene uteble.

I januar 1642 vant en fransk-hessisk styrke på omkring 9500 mann over en omtrent like stor keiserhær i slaget ved Kempen nordvest for Düsseldorf. Den tapende siden mistet 7000 mann (døde, sårede og tatt til fange), deriblant begge de keiserlige hærførerne, mens tapene på den seirende siden var mindre enn en tidel av dette. Den svenske armeen hadde et par måneder tidligere fått forsterkninger på 7000 mann, ledet av den nye øverstkommanderende Torstensson. I oktober vant han mot keiserens tropper i det andre slaget ved Breitenfeld, og i desember inntok han Leipzig.

I Frankrike døde både kongen og hans sjefsrådgiver Richelieu med et halvt års mellomrom i 1642/1643. Den nye kong Ludvig 14. var bare fem år gammel, men regentstyret fortsatte krigen. Det ble ledet av enkedronningen, den spanskfødte Anna (Anne d'Autriche), og hennes sjefsminister, Richelieus etterfølger kardinal Mazarin. De konsentrerte innsatsen mot den spanske trusselen. Et spansk invasjonsforsøk i mai 1643 ble effektivt stanset av den 22 år gamle franske prinsen Louis 2. av Condé, men hans armé led nederlag mot keiserhæren i slaget ved Tuttlingen i november samme år.

Franske og bayerske styrker utkjempet i august 1644 slaget om Freiburg med store tap på begge sider. I august året etter ble keiserens hærfører Bercy drept i det andre slaget ved Nördlingen, og sommeren 1646 gikk både franske og svenske tropper inn i Bayern. Et forsøk på å dempe konfliktnivået gjennom et makeskifte mellom Frankrike og Spania (Catalonia mot Nederlandene) møtte sterk motstand fra nederlenderne, og i mars 1647 ble Bayern, Frankrike, kurfyrstedømmet Köln og Sverige enige om en våpenstillstand. Sachsen og Sverige hadde gjort det samme allerede året før.

Keiseren og Spania ble dermed stående alene. Da svenskene sommeren 1648 inntok Praha, mens de spanske styrkene i Nederlandene ble slått i slaget ved Lens i Nord-Frankrike, var det ingen annen utvei enn å forhandle. I oktober gikk keiseren med på separate fredsavtaler med Frankrike og Sverige.

I 1643 kom Danmark-Norge på ny med i krigen, etter at Christian 4. la en blokade rundt Hamburg og samtidig økte Øresundstollen kraftig. Torstenssons svenske styrker marsjerte inn i Jylland i desember, men danskene tok opp kampen, blant annet i flere sjøslag som endte med dansk nederlag, men med beskjedne tap på begge sider.

Kongen førte selv kommandoen i det første slaget på havstrekningen Kolberger Heide og ble truffet av granatsplinter som ødela hans høyre øye. Episoden ble legendarisk og inspirerte mer enn hundre år senere dikteren Johannes Ewald til å skrive et dikt som ble tonesatt og fremdeles benyttes som Danmarks kongesang, «Kong Christian stod ved højen Mast».

Denne såkalte «Torstenssonska kriget» er i norsk historie kjent som Hannibalfeiden, etter den daværende stattholderen, kongens svigersønn Hannibal Sehested. For å lette presset på den danske fronten skulle norske styrker gjøre innfall i Sverige, men det ble bare spredte forsøk, for eksempel angrepet på og brenningen av byen Vänersborg i juni 1644. Svenske styrker gjorde også enkelte tokt inn i Norge, men uten å prøve å erobre territorier, bortsett fra å beleire Båhus festning og erobre og brenne den norske byen Kongelv sommeren 1645.

Etter et halvt års fredsforhandlinger med fransk megling ble freden ved Brömsebro undertegnet i august 1645. Avtalen innebar at Danmark-Norge måtte gi fra seg de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, samt øyene Gotland og Ösel (nå Saaremaa i Estland), til Sverige.