religionskrigene

De franske kongene hadde uten hell konkurrert med den tysk-romerske keiseren om å ha den ledende rollen i Europa. I 1520 brøt det ut krig mellom Frankrike og en allianse bestående av den tysk-romerske keiseren, den engelske kongen Henrik 8. og pavestaten. Konflikten endte med «Damefreden» i Cambrai, hvor Frankrike ga avkall på områdene Artois, Flandern, Milano og Napoli mot å få beholde Burgund i Øst-Frankrike.

• Les mer i artikkelen om Damefreden

Konflikten blusset opp igjen da Frankrike gjorde mislykkede forsøk på å gjenerobre Milano i 1535 og 1542. I 1559 sluttet den franske kong Henrik 2. fred med Spania, og England som han også var i konflikt med. Historikere er uenige om hvor stor betydning religiøse vurderinger hadde for Henriks beslutning. Som katolikk var han opptatt av å holde de franske hugenottene i sjakk, men den langvarige krigen hadde også tappet hans økonomiske ressurser og svekket rikets motstandskraft mot ytre fiender.

Alt dette kom imidlertid i bakgrunnen da Henrik døde etter at han ble truffet i øyet av en lansespiss under en turnering. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, den 14 år gamle Frans 2., som året før hadde blitt gift med den ett år eldre, landflyktige skotske dronningen Maria. Frans var offisielt myndig da han overtok tronen, men i hele sin korte regjeringstid (17 måneder) ble han fullstendig kontrollert av moren, enkedronning Katarina av Medici og hennes rådgivere, som for det meste var medlemmer og tilhengere av den katolske hertugslekten Guise.

Den viljesterke og strengt katolske Katarina var i de neste 20 årene «makten bak tronen» for sine sønner Frans 2., Karl 9. og Henrik 3.. Hun søkte samarbeid med både det katolske partiet (anført av hertugslekten Guise med Frans' svigermor, den skotske enkedronningen Maria, og hennes yngre brødre Frans og Charles som sentrale aktører), og med hugenottene, hvor de tre brødrene Coligny var den ledende kraft. Begge partiene var representert blant enkedronningens rådgivere, men den katolske fløyen var i klar overvekt.

Den første av de to hendelsene er den såkalte «plakataffæren» i 1534–1535. Den ble utløst av en hemmelig aksjon der oppslag med antikatolske opprop ble hengt opp i Paris og fire andre byer. Ett av oppslagene havnet på kongens soveromsdør på slottet i Amboise, og kong Frans reagerte kraftig. En ny plakataksjon i januar 1535 endte med at et antall dømte og mistenkte ble brent som kjettere foran Notre Dame-katedralen i Paris.

Den andre hendelsen er de lokale hugenottopprørene i Vest-Frankrike i første halvdel av 1620-årene, som kulminerte med de kongelige troppenes beleiring av havnebyen La Rochelle i 1627–1628. Byen hadde i lang tid vært et hugenottsenter, og befolkningen der var et perfekt eksempel på et selvbevisst og fremgangsrikt handels- og skipsfartsborgerskap som ønsket å opponere mot det de oppfattet som urimelige restriksjoner på både religionsfrihet og økonomisk aktivitet. Beleiringen, som i samtiden ble betraktet som sjefsminister kardinal Armand Richelieus verk, varte i 14 måneder og resulterte i full kapitulasjon fra borgernes side. Mer enn 20 000 innbyggere døde i kamp eller av sykdom og sult, og mange av de overlevende valgte å emigrere.

I desember 1560 døde kong Frans og ble etterfulgt av den ti år gamle broren Karl, med moren Katarina som regent til 1563. Konfliktene mellom katolikker og protestanter fortsatte under det nye regimet, til tross for at hugenottene gjennom ediktet i Saint-Germain i januar 1562 hadde fått lov til å samles til offentlige gudstjenester på landsbygda og i private hjem i byene.

Den lille byen Wassy omkring 75 kilometer nordøst for Troyes var et lokalt hugenottsenter. Den store menigheten, omkring 500 personer som utgjorde en firedel av befolkningen, holdt sine gudstjenester i en stor låve like ved den katolske sognekirken. Selve byen var en del av «enkepensjonen» til kong Frans' enke Maria Stuart, som også var søsterdatter av lederen for det katolske partiet og enkedronning Katarinas hærfører og nærmeste rådgiver, hertug Frans av Guise.

Om morgenen søndag 1. mars 1563 passerte hertugen av Guise forbi Wassy på vei til Paris. Han hørte kirkeklokker, men det var på et tidspunkt da det ikke var vanlig å holde messe. Hertugen mistenkte at det ble holdt en protestantisk gudstjeneste og rykket inn i byen med sitt følge på 200 soldater. De angrep forsamlingshuset, og 50 av menighetens medlemmer ble drept.

Da nyheten om massakren ble kjent, tok det ikke lang tid før hugenottene svarte. I april samme år ledet deres hærfører Louis av Condé-Bourbon militære angrep på byene Orléans og Lyon, mens andre grupper inntok flere mindre byer i Loiredalen. I mai beleiret de Rouen, men måtte gi opp dette forsøket i oktober. Condé ble tatt til fange under slaget ved Dreux i desember, og da hertugen av Guise i februar 1563 beleiret Orléans, ble han selv drept av en hugenott, men ikke i kamp. Katolikkene mente at drapet var et attentat og ville ta hevn. Men dronning Katarina sa nei og utstedte isteden i mars ediktet i Amboise. Det var en tvungen våpenstillstand og bekreftelse av hugenottenes rett til gudsdyrkelse i private hjem og offentlig i et utvalg byer, men ikke i Paris.

Flere av de regionale parlementene (regionale appelldomstoler) måtte tvinges til å akseptere ediktet, og i praksis viste det seg vanskelig å håndheve, bortsett fra i Bretagne og i Dauphiné, som begge hadde et betydelig innslag av hugenotter. I august 1563 ble Karl 9. myndig og Katarinas regentskap opphørte offisielt, selv om hun i praksis beholdt det meste av makten.

I de neste fire årene var det fortsatt en del lokale uroligheter, men i slutten av september 1567 gjorde hugenottlederne et mislykket kuppforsøk mot kongen. Samtidig gjorde en gruppe hugenottsoldater i Nîmes opprør, arresterte katolske prester, dommere og medlemmer av byrådet og henrettet 37 av dem etter en summarisk rettssak.

I oktober ble Paris beleiret av en hugenottstyrke på snaut 3000 mann ledet av prinsen av Condé. Som svar sendte kongen og hans hovedsakelig katolske rådgivere en armé på 13 000 soldater med 18 kanoner (motparten hadde ingen). De møtte hugenottene i Saint-Denis nord for Paris den 10. november. Kongehærens leder hertugen av Montmorency ble dødelig såret i slaget, men hugenottene ble tvunget til retrett og mislyktes også i å erobre Chartres under tilbaketoget. Deretter var det mindre sammenstøt, men i mars 1568 ble det inngått en våpenstillstand og fredsavtale.

De politiske motsetningene mellom katolikker og hugenotter ved hoffet tilspisset seg i løpet av høsten 1568, og i november trakk kong Karl tilbake protestantenes rett til fri gudsdyrkelse. Hugenottene samlet seg nå til væpnet motstand. De fikk økonomisk støtte fra England og militær støtte fra trosfeller i det tysk-romerske riket, deriblant 14 000 ryttersoldater ledet av pfalzgreven av Zweibrücken, og fra Navarra, hvor tronarvingen Henrik ble lansert som en ny hugenottleder sammen med prinsen av Condés sønn av samme navn. På katolsk side ble styrkene ledet av kongens yngre bror, den senere kong Henrik 3. som også rådde over hjelpetropper fra Spania, Pavestaten og den nyslåtte storhertugen Cosimo 1. av Toscana, som var en slektning av enkedronning Katarina.

I løpet av 1569 ble det utkjempet flere store slag. I januar seiret katolikkene i slaget ved Jarnac, hvor hugenottenes hærfører Condé ble drept. Admiralen Gaspard de Coligny overtok som øverstkommanderende, men hans styrker ble grundig slått i slaget ved Moncontour nordvest for Poitiers i oktober samme år. Men kongen ønsket fred, og i august 1570 ble det sluttet fred (freden i Saint-Germain-en-Laye) takket være megling fra dronningen av Navarra, Jeanne d’Albret, som var søsterdatter av kong Frans 1. og dermed kong Karls «filletante» (fars kusine) samt enke etter Antoine de Bourbon, som var eldre bror av prinsen av Condé og overhode for huset Bourbon.

De neste par årene var preget av kongen og hans mors forsøk på å lege sårene mellom katolikker og hugenotter. Hugenottlederen Coligny ble tatt til nåde igjen i 1571, men hans forslag om å invadere de spanskstyrte Nederlandene møtte motstand i kongens råd, og Coligny trakk seg ut.

I mellomtiden arbeidet enkedronning Katarina for å knytte nærmere forbindelse med det protestantiske Navarra. Hun ville gifte bort datteren Margrete med prins Henrik, dronning Jeannes sønn og tronarving. Jeanne var lenge motvillig, men ga etter kort tid før sin død i juni 1572. Bryllupet skulle skje i Paris i august samme år.

Katarina valgte likevel til slutt å satse på sine trosfeller katolikkene. Mange hugenottledere kom for å delta i bryllupet, blant dem admiral Coligny. Noen dager før festen ble han utsatt for et mislykket attentatforsøk. Katarina ville dekke over hendelsen, og natten til 24. august (Bartolomeusnatten) lot hun mer enn 2000 hugenotter bli ofre for en blodig massakre, under påskudd av at de hadde planlagt et opprør. Kongens hærfører hertugen av Guise ledet selv en av drapsgruppene, som oppsporet og drepte Coligny. Liket ble etterlatt på gaten, hvor mobben skjendet det før de kastet det i Seinen. I ukene som fulgte spredte drapsbølgen seg til andre deler av landet, og resultatet var kanskje så mange som 10 000 drepte hugenotter.

Hendelsen, som senere ble kalt «Blodbryllupet i Paris», utløste en ny og blodig fase i religionskrigene. Kong Karls armé beleiret flere byer som ble holdt av hugenottene, blant annet La Rochelle, hvor kongens bror Henrik ledet angrepet. Men da han ble valgt til konge av Polen-Litauen i mai 1573 og måtte forlate Frankrike, falt en del av det katolske felttoget sammen. Et nytt kongelig edikt i juli samme år strammet inn de fleste rettighetene hugenottene hadde hatt. Protestantisk gudsdyrkelse ble nå bare tillatt i byene La Rochelle, Montauban og Nîmes, og da bare i private hjem.

Kong Karl hadde holdt hugenottlederne Condé og Henrik (nå konge av Navarra) som gisler ved hoffet siden hendelsene i Paris to år tidligere. I februar 1574 ble det gjort et forgjeves forsøk på å få dem frigitt, mens lokale hugenottopprør andre steder i Frankrike nøret opp under den gamle fiendtligheten mellom katolikker og protestanter. Men Karl døde i mai samme år uten livsarvinger, og broren Henrik måtte komme tilbake fra Polen for å overta tronen. I mellomtiden skulle moren være regent, men da Henrik kom i november 1574 og ble kronet i Reims tre måneder senere, viste det seg raskt at den nye kongen ikke var spesielt interessert i statsaffærer. Han foretrakk religiøse sysler og overlot styringen av riket til moren og hennes rådgivere.

Samtidig begynte Katarinas yngste sønn og favoritt, hertug Francis av Anjou og Alençon, å skape intriger mot kongen. Francis, som opprinnelig het Hercule men skiftet navn for å ære sin avdøde eldstebror Frans 2., forlot hoffet og allierte seg med Johan Casimir, den nye pfalzgreven av Zweibrücken, som invaderte Champagne. Kongen ble etter hvert nødt til å forhandle om våpenhvile, men krigshandlingene fortsatte inntil han i mai 1576 med ediktet i Beaulieu gikk med på alle brorens krav, deriblant at denne skulle bli offisiell tronarving for den foreløpig barnløse kongen.

Lederen for det katolske partiet, den nye hertugen av Guise, var sterkt imot fredsoppgjøret i Beaulieu. Sammen med flere andre katolske ledere grunnla han samme år den katolske liga, som hadde som formål å knekke hugenottene for godt og deretter erstatte den viljesvake kongen med hertugen av Anjou. Ligaen spilte ikke noen avgjørende rolle i kamphandlingene som fulgte etter at generalstendene i desember 1576 hadde forsøkt å presse kongen til å åpne en generell krig mot hugenottene, men nektet ham den nødvendige finansieringen. I september 1577 trakk kongen tilbake de fleste av innrømmelsene han hadde gjort til hugenottene året før.

Enkedronning Katarinas makt over kongen hadde etter hvert begynt å vakle, og i årene 1578–1579 var hun – på oppdrag fra kongen – primært opptatt med å dempe konflikten med hugenottene gjennom å møte deres ledere personlig under en mer enn ett år lang rundreise i landet. Til tross for hennes diplomatiske innsats fortsatte uroen, og etter at Condé i november 1579 hadde inntatt landsbyen La Fère nordvest for Laon brøt krigen ut på nytt. Den ble først avsluttet ett år senere med freden i Fleix, som ble fremforhandlet av hertugen av Anjou. Hertugen hadde imidlertid gjort seg upopulær ved hoffet gjennom å gi sin offisielle støtte til den spanske kong Filip 2. i den nederlandske frihetskampen.

I de neste fire årene var det tilsynelatende fred mellom katolikker og hugenotter i Frankrike, men i juni 1584 døde tronarvingen hertugen av Anjou. Kongen var fremdeles barnløs, og ettersom bare menn kunne arve tronen ifølge den saliske lov, var den nærmeste arvingen nå hugenotten Henrik av Navarra. Han nedstammet i direkte linje fra kong Ludvig 11. Men Henrik ville ikke avsverge sin kalvinistiske tro, og hertugen av Guise presset i juli 1585 kongen til å annullere hugenottens arverett og totalforby protestantisk religionsutøvelse i hele riket.

Konfliktlinjene hardnet til mot slutten av Henrik 3.s regjeringstid, og kongen fikk etter hvert både den katolske liga og «de 16s komité» (representanter for de 16 kvarterene i Paris) mot seg. I mai 1588 grep pariserne til våpen for å forsvare hertugen av Guise mot det de oppfattet som kongens maktmisbruk, og kong Henrik måtte flykte fra byen. Dermed fikk dronning Katarina for siste gang en rolle å spille. Hun meglet frem en avtale mellom kongen og ligaen, som bekreftet avtalen fra 1585, utnevnte hertugen av Guise til øverstkommanderende for kongens hær og utpekte den 65 år gamle erkebiskopen av Rouen, Charles de Bourbon, til ligaens tronkandidat når kongen døde.

Hertugen av Guise var ikke fornøyd. Da kongen innkalte generalstendene til møte i Blois for å få dem til å forkaste avtalen mellom kronen og ligaen, ville Guise komme ham i forkjøpet. Rett før jul i 1588 ble Guise og hans bror lurt til et møte med kongen, men ble isteden møtt av hans garde som arresterte og drepte dem begge.

Kongen valgte nå å alliere seg med sin egen tidligere tronkandidat Henrik av Navarra og erklærte krig mot den katolske liga. Katolikkene svarte med å erklære kongen som fritt vilt, og i juli 1589 ble han myrdet av en katolsk prest. På dødsleiet bekreftet den siste kongen av huset Valois bourbonætlingen og hugenotten Henrik av Navarra som sin rette arving, men bønnfalt ham samtidig om å konvertere til den katolske kirken.

Henrik av Navarra besteg tronen ved Henrik 3.s død og tok navnet Henrik 4. Senere samme år utropte den katolske liga sin kandidat Charles de Bourbon, som var fengslet siden mordet på Guise, til konge med navnet Karl 10. Men katolikkenes glede ble kortvarig. Deres «konge» døde etter bare et halvt år, og da hadde Henrik allerede vunnet en viktig seier mot ligaens styrker i slaget ved Arques i september 1589. Ligaen hadde behersket omtrent halve landet, mens Henrik foreløpig styrte i sør og vest. De følgende årene gjorde han flere forsøk på å innta Paris, som han mente var nøkkelen til hele Frankrike. Han lyktes ikke og måtte nøye seg med seirer i flere andre slag, og med hjelp fra engelske tropper slo han effektivt ned et opprør fra guvernøren i Bretagne i 1594.

I mellomtiden hadde Henrik innsett at det ikke fantes noen annen måte å vinne Paris på enn å oppgi sin kalvinistiske tro. Folketradisjonen vil ha det til at han skal ha kommentert tørt: «Paris er vel verd en messe». Den formelle avsvergelsen fant sted i Saint-Denis i juli 1593. Senere samme år ble han opptatt i den katolske kirken og kronet til konge over hele Frankrike i katedralen i Chartres i februar 1594. Den egentlige kroningskirken i Reims var fortsatt kontrollert av den katolske liga.

Henrik visste den strengt katolske og generelt franskfiendtlige kong Filip 2. av Spania aldri ville godta ham som fransk konge. I januar 1595 erklærte han krig mot Filip, men konsentrerte seg foreløpig om å nedkjempe spanskstøttede ligastyrker i Nord-Frankrike. Filip svarte med angrep mot franske havnebyer i 1595 og 1596, og våren 1597 erobret hans styrker Amiens. Henrik klarte å gjenerobre byen senere samme år og vendte deretter blikket mot Bretagne. Han inntok byen Nantes, og utstedte der ediktet i Nantes i april 1598. I det proklamerte han full trosfrihet for alle innbyggere og fjernet flere begrensninger på hugenottenes muligheter til å oppnå offentlige embeter og andre rettigheter.

Ediktet, og den påfølgende fredsavtalen i Vervins i mai samme år, betød slutten på nesten et halvt århundres religionskrig i Frankrike. Bestemmelsene i ediktet kom til å markere den nye kongeslektens intensjoner om å styre landet i retning av mer mangfold og toleranse, inntil Ludvig 14. innførte et rigid og katolskpreget enevelde og til slutt tilbakekalte ediktet i 1685.