statsobligasjon

I de fleste land må staten (statskassen) stadig låne penger for å dekke utgifter. Dette gjelder også i Norge, selv om Norge har et stort statlig fond, Statens pensjonsfond utland, SPU, populært kalt Oljefondet. I lovverket for Statens pensjonsfond står det at staten ikke skal lånefinansiere utgifter til drift, investeringer og overføringer til fylkeskommuner og kommuner. Men staten har andre utgifter som gjerne lånefinansieres. Dette er for eksempel å finansiere nye utlån, refinansiere tidligere lån, finansiere aksjekjøp, stabilisere finansmarkedene, bygge opp valutareserver eller finansiere andre aktiviteter som regjeringen dekker. Staten låner altså penger for å finansiere utlån fra statlige låneinstitusjoner, for eksempel Lånekassen.

Ved at staten står bak disse lånene, bidrar den til velfungerende og effektive finansmarkeder. I tillegg til å utstede statsobligasjoner kan staten også kjøpe statsobligasjoner.

Pengene som staten låner, har ulik løpetid. Vi skiller gjerne mellom lån med løpetid på under og over ett år. Lån med løpetid på under ett år tas opp i form av statskasseveksler. Dette er gjeldsbrev der staten plikter å betale et pålydende beløp ved forfall, og det er en fast rente i løpetiden. Disse lånene skal dekke statens kortsiktige behov for midler.

Lån med løpetid på over ett år tas opp i obligasjonsmarkedet. Typiske løpetider for statsobligasjoner er to til ti år. Ved utstedelse av statsobligasjoner forplikter staten seg til å betale pålydende beløp ved forfall. Obligasjonene har også en fast rente som gir en rentebetaling (kupongutbetaling) på en bestemt dato én gang i året gjennom hele løpetiden. Statsobligasjonene er avdragsfrie, så staten betaler tilbake hele gjelden den dagen papiret forfaller.

Markedet for statsobligasjoner spiller en viktig rolle i finansmarkedene. Fordi staten står bak disse lånene, regnes de som så sikre at rentene her regnes som risikofrie renter. I Norge er det sentralbanken som kjøper og selger statsobligasjoner på vegne av staten.

Det er Norges Bank som forvalter statsgjelden etter mandat gitt av Finansdepartementet. Den gjennomfører opptak av statsgjeld for departementet og har oversikt over statens finansieringsbehov. Norges Bank er med andre ord statens bank eller sentralbank.

Norges Bank selger statsobligasjoner til både norske og utenlandske investorer. Sistnevnte gruppe er den største kjøperen med rundt 60–70 prosent. Salget skjer i det som kalles førstehåndsmarkedet. De som kjøper i dette markedet, kan selge obligasjonene videre i annenhåndsmarkedet. Norges Bank har avtaler med ulike finansinstitusjoner (som DNB og Nordea) som er såkalte primærhandlere. Primærhandlerne selger så disse obligasjonene videre til investorer.

I førstehåndsmarkedet skjer salget av statsobligasjoner gjennom auksjonering eller syndikering. Ved auksjoner betaler budgiverne den laveste aksepterte kursen blant budene som får tildeling. Det er kun gjennom primærhandlerne at investorene kan legge inn bud i førstehåndsmarkedet. Syndikering innebærer at Norges Bank inviterer flere banker, det såkalte syndikatet, til å samarbeide om å skaffe penger til lånet. Syndikatet tar kontakt med investorer for å kartlegge interessen for å kjøpe statsobligasjoner. Prisen på disse avtales mellom utsteder og investor. Alle nye obligasjonslån blir utelukkende solgt ved syndikeringer, mens utvidelse av etablerte lån som oftest skjer gjennom auksjoner.

I annenhåndsmarkedet handler investorer obligasjoner fra primærhandlerne. I dette tilfellet har altså først primærhandlerne, for eksempel Nordea eller DNB, kjøpt statsobligasjoner som de på et senere tidspunkt selger til andre investorer. Normalt vil opp mot 80 prosent av disse kjøpene være fra utenlandske investorer. Dette kan være fondsforvaltere, andre sentralbanker eller offentlige institusjoner.

Ved å selge statsobligasjoner overføres kjøpekraft fra investorer til staten. Staten kan så overføre denne kjøpekraften til for eksempel bankene i landet. Dette er et aktuelt virkemiddel ved en økonomisk krise. Dersom bankene trenger å låne penger, er dette en måte sentralbanken kan bistå norske banker på. Ettersom statsobligasjoner anses som sikre, kan sentralbanken tilby statsobligasjoner i bytte mot andre obligasjoner som er mer usikre. På den måten motvirker sentralbanken usikkerhet omkring bankenes likviditet som kan oppstå i en krise.

Sentralbanken kan også kjøpe statsobligasjoner. Den gir da publikum penger for obligasjonene deres. På denne måten øker sentralbanken pengetilbudet i privat sektor. Dette kan være ønskelig ved en økonomisk nedgangskonjunktur der sentralbanken ønsker å stimulere økonomien. Økningen i pengetilbudet skjer da ved at sentralbanken kjøper obligasjoner og utsteder en sjekk på seg selv. Når selgeren av obligasjonen, for eksempel en privat bank, hever sjekken, så godskriver sentralbanken en konto som banken har i sentralbanken. På den måten får den private banken mer penger å låne ut til kundene sine.

• statsgjeld
• obligasjoner
• obligasjon (jus)