isdrift (produksjon av naturis)

Allerede i antikken ble is brukt til kjøling i høykulturene rundt Middelhavet, i Midtøsten og Asia. I tidlig nytid (1500–1800 evt.) oppstod det en regional handel med is i Sør-Europa, mellom fjellområdene rundt Middelhavet og byene langs kysten. Ishus eller iskjellere til oppbevaring av is eller pakket snø kjennes også nord for Alpene fra slutten av middelalderen, både på kontinentet og på De britiske øyer. Isen ble imidlertid lenge mest brukt til fremstilling og oppbevaring av iskrem, desserter, sjokolade, kalde drikker og annen luksus for overklassene, og behovet for is kunne her stort sett dekkes ved lagring av snø og is som ble høstet lokalt om vinteren og oppbevart i iskjellere til den varme årstid.

Den første kjente iskjelleren i Norge er dokumentert på herregården i Larvik i 1688. Fra 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet kjennes iskjellere på flere herregårder og andre storgårder også i Norge. Noen handel med is kan likevel ikke spores i Norge før våren og sommeren 1822, da flere britiske skip ifølge avisnotiser hentet is på Vestlandet og nord for Trondheim. I ett tilfelle nevnes det at isen ble pakket i tønner. Det gjaldt nok i andre tilfeller også. I hvert fall på Vestlandet ble den hentet fra isbreer av lokale folk som bar den på ryggen ned til sjøen. Det ble meldt at mottagerne var konditorer i London og laksehandlere i Skottland. Bakgrunnen var at den foregående vinteren hadde vært ekstremt mild, slik at den lokale snø- og ishøstingen hadde sviktet totalt.

Begivenhetene i 1822 var en engangshendelse. I de følgende tiårene ble det bare sporadisk hentet is i Norge til havner på De britiske øyer. Men fra 1830-årene hendte det at også norske skip deltok i handelen med is, og fra midten av 1800-tallet ble is tatt i bruk for nye formål både i Storbritannia og andre steder. Iseksporten fra Norge ble større og mer regelmessig, og norske aktører i kystbygdene østafjells tok over det meste av denne handelen. Ny teknologi ble tatt i bruk etter amerikansk mønster, og det ble investert i en betydelig infrastruktur.

Fra tidlig på 1800-tallet vokste det gradvis frem en betydelig produksjon av naturis i USA. Pioneren Frederic Tudor (1783–1864) startet langdistansehandel med is fra New England. Isen ble skåret på innsjøer i store blokker og fraktet som bulklast. Tudor og hans etterfølgere utviklet ulike spesialiserte redskaper til å håndtere isen med.

Dette ble starten på en mer fast organisert «masseproduksjon» av naturis. Først var den for tradisjonell luksuspreget bruk hos en tallrik slaveeiende overklasse i Sørstatene og Karibia, men ble gradvis også tatt i bruk innen bryggeri-, meieri-, kjøtt- og fiskeindustrien. Etter hvert ble også den raskt voksende storbyen New York et viktig marked, men det ble også sendt is til Sør-Amerika, Australia og Asia, og fra 1840-årene til Storbritannia og Frankrike. Her og ellers i Nord- og Vest-Europa ble imidlertid Norge snart den dominerende iseksportøren, med teknologi importert fra USA.

Også etter 1822 ble det ved noen anledninger hentet breis fra Vestlandet for eksport. Men eksporten av naturis fra midten av 1800-tallet foregikk i all hovedsak fra områdene rundt Indre og Ytre Oslofjord til og med Telemark og Aust-Agder. De viktigste eksportområdene ble kystbygdene i Kragerø, Brevik, Larvik, Drammen, Drøbak og Kristiania (Oslo) tolldistrikter. Her var det på den tiden stabilt vintervær også i lavlandet, normalt med tykk is selv på vann nær sjøen. Det lå godt til rette for å drive iseksport på amerikansk vis. Dette gjorde produksjonen og transporten enklere og billigere. Eksport fra andre landsdeler foregikk mest i enkeltår med spesielt stor etterspørsel.

Den viktigste drivkraften bak utviklingen av den norske iseksporten til en stor næring var veksten i den britiske trålerflåten fra 1840-årene, som begynte å ta med is ut på fiskefeltene for å kunne slakte og ise ned fisken der. Tidlig jernbaneutbygging og bruk av is gjorde det mulig å betjene et raskt voksende marked for fersk fisk, både i London og de mange nye industribyene. Fersk fisk ble tilgjengelig for bredere lag av befolkningen. Fra 1860-årene ble «fish & chips» gradvis vanlig mat for den engelske arbeiderklassen. Til dette voksende formålet kunne ikke lokal naturisproduksjon dekke behovet for is selv med normalt gode vintre. Den kraftige ekspansjonen i den britiske omsetningen av ferskfisk ville ikke vært økonomisk og teknologisk mulig så tidlig uten import av store mengder is.

Etter hvert fulgte også landene på kontinentet etter. Og i tiårene etter 1850 ble naturis tatt i bruk til stadig flere formål, som transport og oppbevaring av melk, smør og andre meieriprodukter, frukt, grønnsaker og kjøtt, både i utlandet og i Norge. Det ble utviklet nye kjølebaserte logistikk-kjeder, eller såkalte «kuldekjeder» mellom produsent og konsument. Og undergjæret øl – bayerøl – kunne produseres året rundt og bli gjenstand for langdistansehandel. Slik ble bruken av naturis en del av det moderne gjennombruddet under den industrielle revolusjon. I 1885 rapporterte den norske skribenten Fredrik Wallem slik fra en fiskerimesse som hadde blitt arrangert i London noen år tidligere:

«For fiskehandlere, slagtere, fedevarehandlere, bryggerier, konditorer, hoteller, passager-dampskibe o.s.v. er det i de fleste lande blevet nødvendigt at have en jævn forsyning av is (…). I den moderne husholdning er is blevet uundværlig».

De britiske øyer forble likevel det største markedet for norsk is. Over tid gikk omtrent halvparten av eksporten dit, men det gikk også mye is til Frankrike, Belgia, Danmark og en del til Nederland, Portugal og havner i Middelhavet. Det folkerike Tyskland var derimot for det meste selvforsynt med naturis. Men etter spesielt milde vintre, som i 1884 og 1898, kunne etterspørselen etter norsk is derfra bli svært stor og føre til kraftig prisøkning i det nord- og vesteuropeiske ismarkedet.

Mer sporadisk ble det også eksportert norsk is til Svartehavet, Afrika sør for Sahara, Færøyene og Island, og i enkelte år til og med til New York. Og med lite hell ble det gjort enkelte forsøk med iseksport til Sør-Amerika og Østen.

Fra 1880-årene til begynnelsen av 1900-tallet var naturis blant Norges største eksportartikler. Bare eksporten av fisk, trelast og tremasse var vesentlig større. Tusenvis av mennesker og hundrevis av skip hadde større eller mindre deler av inntektene sine fra iseksporten. Samtidig vokste det frem en kunstisproduksjon i importlandene, og mer moderne kjøleteknikk ble også utviklet for å møte det voksende behovet og sikre en jevn og sikker tilgang på kulde.

Men etterspørselen etter kuldeenergi økte så sterkt i Nord- og Vest-Europa at eksporten av naturis fra Norge likevel kunne øke i rykk og napp til toppårene rundt 1900. På det aller meste, i 1898, ble det eksportert 554 000 registertonn (à 2,83 kubikkmeter) is, eller rundt 1,5 millioner metriske tonn (vekttonn). Og til tross for økende konkurranse fra kunstige kuldekilder, gikk eksporten av naturis bare sakte tilbake i de påfølgende årene frem mot utbruddet av første verdenskrig. Særlig etterspørselen etter billig norsk naturis var fortsatt betydelig i den britiske og franske omsetningen av ferskfisk. Men krigen førte til lavere aktivitet i havfiskeflåtene, og økte fraktrater gjorde at naturisen fra Norge tapte konkurransen både med kunstisen og kjøleaggregatene.

Den første tiden nøyde iseksportørene seg med å høste det naturen gav på tjern og innsjøer nærmest mulig kysten. Men allerede rundt 1860 var etterspørselen etter norsk is så stor at det mange steder rundt Indre og Ytre Oslofjord ble anlagt dammer for å øke isflaten. Isdriften fikk slik mer karakter av dyrkingsbruk. Det ble også anlagt isrenner for å transportere isen mest mulig effektivt ned til sjøen og investert i annen infrastruktur.

Mange av iseksportørene tilhørte det gamle østnorske handelsborgerskapet med interesser innen skogbruk, trelasteksport og skipsfart. Andre var driftige bønder. Noen nøyde seg med å produsere isen og selge den til eksportører, andre eide både isdammer og skip, og stod selv for eksporten. Atter andre var handelsmenn som både måtte kjøpe isen og leie tonnasje til eksporten.

Selve isskjæringen foregikk i løpet av noen få måneder på nyåret. En utfordring i det voksende markedet var å kunne spre eksporten utover i vår- og sommermånedene. En av pionerene i den norske iseksporten, forretnings- og stortingsmann Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø, forsøkte øyensynlig på slutten av 1850-årene å løse dette problemet ved å hente breis på Vestlandet om sommeren, slik enkelte britiske skip hadde gjort tidligere. Han skal til og med for dette formålet ha fått anlagt en vei ned til Hardangerfjorden fra Bondhusvatnet, ved en sidearm av Folgefonna. Dette ble imidlertid ingen økonomisk suksess. Løsningen for Dahll og andre iseksportører ble i stedet å utvikle infrastrukturen ved de østnorske isbrukene videre. I de påfølgende tiårene ble det bygget et stort antall ishus der som gjorde det mulig å oppbevare isen gjennom både vår og sommer, og om nødvendig fra ett år til et annet.

Slik kunne isprodusentene både øke produksjonen og bedre tilpasse seg markedene i importlandene, også svingninger i etterspørselen fra ett år til et annet. Isbrukene ble mer kapitalintensive og fikk gradvis et mer industrielt preg, som en slags «naturens fabrikker».

I importlandene var jernbanen viktig, ikke bare for transport av iset fisk og andre ferske kjølevarer inn i landet, men også for distribusjonen av norsk is til byer i innlandet. I Norge var jernbanenettet mindre utviklet og fikk både derfor og av klimatiske årsaker mindre betydning for isindustrien. Men på 1860- og 1870-tallet ble jernbanen tatt i bruk til transport av is til Christiania (Oslo) fra bygder i det nære opplandet, både for eksport videre derfra og for et voksende lokalt marked. Behovet for jernbanetransport ser der ut til å ha forsvunnet med utvikling av en bedre infrastruktur i isindustrien. I enkeltår med milde vintre, redusert isvekst i de mest kystnære strøkene og ekstremt stor etterspørsel i importmarkedene, som i 1884 og 1898, og også i 1925, ble jernbanetransport likevel tatt i bruk flere steder på Østlandet. Og både i bergens- og trondheimsområdet ble jernbanen viktig for tilførselen av is til lokal bruk i mellomkrigstiden.

Også i Christiania og enkelte større norske byer vokste det gradvis frem et marked for is fra 1850-årene. I hovedstaden var Martin Edvard Nord en pioner. Han etablerte i 1859 Nords Ismagazin, senere kalt Christiania Is-Magazin, som produserte og solgte både selve isen og isskap og isbokser til å bruke den i, til private husholdninger så vel som til hoteller, restauranter og andre bedrifter. Senere etablerte han kiosker rundt i byen hvor det ble solgt kalde drikkevarer, og startet i tillegg en mineralvannsfabrikk.

Det ser ut til at Nord nærmest skapte sitt eget marked fra grunnen ved å levere både is og isskap. Han fikk drahjelp av blant andre Peter Christen Asbjørnsen, som i sin bok om Fødemidlernes Opbevaring i Land og By fra 1860 besværet seg over at husmødre i alminnelighet er enda mer konservative enn gamle skippere, men viste til forholdene i Amerika og argumenterte for at oppbevaring av ferske (og frosne) matvarer i iskjellere, iskasser eller isskap var både mer praktisk og økonomisk enn salting og røyking. Og han gjorde leserne oppmerksomme på at Nords Ismagazin nå ga husholdningene tilgang til både is og isskap «hvori allehaande Mad- og Drikkevarer hensiktsmæssig kunne opbevares og conserveres».

Christiania utviklet seg i tiden frem mot 1900 til en europeisk storby. I 1884 skal det ha vært over 2000 isskap, og mange flere kom trolig til i de følgende tiårene. Flere ishandlere fulgte i Nords fotspor, og ved århundreskiftet ble det skåret is for markedet i Christiania fra et stort antall vann og kunstige dammer i byens nærområde.

I firmamarkedet var bryggeriene tidlig store kunder på grunn av den nye moten med undergjæret øl. Her hadde norske bryggerier et komparativt fortrinn i form av lett tilgang på billig is til kjøling inntil moderne kjøleteknikk gradvis tok over fra slutten av 1800-tallet. I noen tiår fra 1860-årene ga det grunnlag for en betydelig norsk eksport av bayerøl til internasjonale markeder.

Også melkeprodusenter, meierier og melkebutikker tok tidlig i bruk is til kjøling. Konsumet av fersk melk økte både i Christiania og andre byer, og melken kunne nå hentes fra et større oppland rundt byene. Før midten av 1880-årene gikk det egne melkevogner på de fleste norske jernbaner.

Forbruket av naturis var nok også på hjemmemarkedet størst i fiskeriene og fiskeomsetningen. Norsk eksport av fersk fisk begynte så smått med laks og makrell rundt 1860. Senere kom fersk hvitfisk som kveite til. Men det var først med iset sild fra slutten av 1880-årene at eksporten av fersk fisk fikk noe større omfang. Og enda ved utbruddet at første verdenskrig var det klippfisk og salt sild som dominerte både i eksporten og i den innenlandske fiskeomsetningen. Til gjengjeld varte bruken av naturis mye lenger her i landet enn i de viktigste importlandene for norsk is.

Eksporten av naturis fra Norge tok seg aldri ordentlig opp igjen etter første verdenskrig. Men helt til begynnelsen av 1960-årene ble det sendt en del is fra Østlandet til Vest-Sverige. Både i Norge, Sverige og Finland var lokalt produsert naturis et godt alternativ til kunstig kulde langt inn i etterkrigstiden, ikke bare i den voksende ferskfiskhandelen. Det var etter alt å dømme et økende marked for naturisen i Norge lenge etter at briter, franskmenn, tyskere og andre hadde gjort seg uavhengige av den.

De første moderne kjøleskapene kom allerede i 1920-årene, men var dyre og ble ikke allemannseie i Norge før rundt 1960. I ferskfiskeomsetningen var man uansett avhengig av å kunne legge fisken direkte på isen. Kjøleaggregater var ikke tilstrekkelig der, og naturisen var helt inn i etterkrigstiden billigere enn kunstig produsert is når den kunne hentes lokalt. Heller ikke i norske fjøs ble kjøleaggregater vanlige før rundt 1960, og også i mange meierier, melkebutikker og kolonialforretninger ble naturis brukt til kjøling helt til 1960-tallet. Årvolldammene i Oslo leverte is både til firmakunder og husholdninger i byen helt til 1968. Det som gjorde endelig slutt på bruken av naturis i dagligvareomsetningen, var veksten i forbruket av frysemat og fremveksten av selvbetjeningsbutikker med kjøle- og frysedisker.

• isproduksjon
• Norges historie fra 1815 til 1905

• Bagle, Eyvind: Nature’s Factory: A case study of Norwegian natural ice exports in the era industrialization, 1840–1920. PhD-avhandling, Universitetet i Sørøst-Norge 2023.
• Eidhammer, Ingebjørg Kopperud: «Det ligger megen omtanke bak et glass øl». Kunnskapens rolle i etableringen av det moderne ølet i Christiania i perioden 1840–1890. Doktorgradsavhandlinger ved NTNU 2025: 497.
• Freeman, Michael: Ice Blocs from Norway. The Importation of Natural Ice to Britain, Circa 1870–1925. Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2023 (https://doi.org/10.23865/noasp.187).
• Norseng, Per G.: «Fersk fisk og kald pils i ¨den siste istid¨ – om naturisens rolle i kystøkonomien og det moderne gjennombruddet i Norge». Heimen årg. 56/3 2019: 214–237.
• Norseng, Per G. «Iskrem, kaldt øl og fish & chips – naturisen i det moderne gjennombruddet. I: Nils Erik Villstrand & Kasper Westerlund (red.): Is – på olika vis. Meddelanden från Sjöhistoriska institutet vid Åbo Akademi nr. 37 / Forum Navales skriftserie nr. 84. Åbo 2022: 151–171.
• Norseng, Per G.: «Om naturis fra Norge og Kragerø i en internasjonal logistikkrevolusjon og om prosjektet ¨Den siste istid¨». Historieglimt. Årsskrift for Kragerø og Skåtøy Historielag 2023: 86–93.
• Nygaard, Knut M.: The Norwegian Natural Ice Industry and Ice Exporter Thomas Johannes Wiborg (1870-1930). Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2023 https://doi.org/10.23865/noasp.202)
• Surland, Solfrid Klakegg: Ice as an agent of change in a colonisation project: Norwegian ice to Algeria in the 19^th century. Mastergradsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo 2022.