Palomar-observatoriet

Hovedinstrumentet, Hale-teleskopet, oppkalt etter astronomen George Ellery Hale, har en speildiameter på 5,1 meter. Under åpningen av teleskopet i 1948 ble det påpekt at man da kunne se 50 prosent lengre ut i universet enn det som var mulig med tidligere teleskop. Det forble verdens største frem til 1993. Speilet alene veier 15 tonn og instrumentets bevegelige deler utgjør 530 tonn. Kuppelens diameter er 47 meter.

Hale-teleskopet blir jevnlig oppgradert og det er teknisk fullt på høyde med nyere store teleskop. Tre forskjellige kamera dekker det synlige og det infrarøde spektralområdet og anvendes i teleskopets primære fokus. Spektroskopiske observasjoner gjøres med to forskjellige spektrografer i teleskopets cassegrain-fokus. Et nytt og velfungerende adaptivt optikk-system sikrer skarpe avbildninger i begge fokus.

I årene 1949–1958 bidro teleskopet med observasjoner til et meget omfattende fotografisk himmelkart, National Geographic Society – Palomar Observatory Sky Survey, som går ned til størrelsesklasse 21. I januar 1949 tok Edwin Hubble oppsiktsvekkende gode bilder av stjernetåken NGC 2261. Maarten Schmidt observerte de første kvasarene, 3C 275 og 3C 48, med Hale-teleskopet i 1963. Teleskopets skarpe spektroskopiske observasjoner er i de senere år også blitt benyttet for studier av eksoplaneter.

For å avlaste et økende behov for observasjonstid med Hale-teleskopet, ble et nytt 152-centimeter Ritchey–Chrétien speilteleskop bygget og satt i drift i 1970. I sitt cassegrain-fokus med 13,3 meter brennvidde er teleskopet tilknyttet et kamera og en spektrograf. Det har et moderne adaptivt optikk-system som sikrer god bildeskarphet. Teleskopet er montert i Oscar Mayer Building, og har i de senere år blitt robotstyrt. Blant viktige resultater med dette teleskopet nevnes den første observasjon av en brun dvergstjerne i 1994, Gliese 229b, som kretser rundt den røde dvergstjernen Gliese 229.

Samuel Oschin Schmidt-teleskopet var klart til bruk i 1948. Det ble opprinnelig omtalt som 48-inch Schmidt-teleskopet, men det ble i 1986 dedisert til Samuel Oschin som bidro økonomisk. Det har et hovedspeil med diameter på 122 centimeter, og som navnet antyder er det et Schmidt-Cassegrain speilteleskop. Blant de mest kjente resultater med Samuel Oschin-teleskopet er Michael E. Brown og hans kollegers observasjoner i 2002–2005 hvor de oppdaget dvergplanetene Eris, Ceres, Makemake og flere andre ute i Kuiperbeltet. Dette området i vårt solsystem utenfor Neptun var tidligere antatt å være nesten tomt. Den ekstra lyssterke supernovaen SN2005gj ble registret med det samme teleskopet i 2005.

Det første teleskopet til Palomarobservatoriet var et speilteleskop med 46 centimeter diameter hovedspeil basert på Bernhard Schmidts optiske løsning. Det var i aktivt bruk fra 1936 til slutten av 1990-årene og bidro til en rekke interessante observasjoner. I årene like etter at teleskopet ble tatt i bruk observerte astronomen Fritz Zwicky mer enn 100 supernovaer i fjerne galakser. Like før teleskopet ble tatt ut av drift, tok det en rekke bilder av kometen Shoemaker–Levy 9 som i juli 1994 kolliderte med planeten Jupiter.

Etter at det i 1995 ble påvist en gigantisk planet rundt en av de nærmeste stjernene, 51 Pegasi, ble det stor interesse for søk etter eksoplaneter. I 2004–2008 gjennomførte Palomar-observatoriet et omfattende søkeprogram i samarbeid med Lowell Observatory i Arizona og Instituto de Astrofísica de Canarias på Kanariøyene. Sleuth-teleskopet hadde 10 centimeter åpningsdiameter og dekket et synsfelt på omkring 6 grader (Månens diameter er cirka en halv grad). Teleskopet var robotstyrt og registrerte hver natt i tidsperioder fra to til tre måneder, lysstyrken til opptil 10 000 stjerner i utvalgte områder på himmelen. Det ble registrert et begrenset antall kandidater til eksoplanetsystemer som ble fulgt opp med større instrumenter.