Faktaboks

Lars Pinnerud
Født
18. august 1700, Furnes (nå Ringsaker), Hedmark
Død
1762, Ringsaker
Virke
Treskjærer
Familie

Foreldre: Gårdbruker Peder Eriksen Kåtorp (Pinnerud) (ca. 1641–1701) og Marte Jonsdatter (f. ca. 1660).

Gift 14.11.1731 i Ringsaker med Kjersti Jensdatter Strammerud (20.1.1704–1766 (begr. 7.3.)), datter av gårdbruker og treskjærer Jens Strammerud (1674–1737) og hustru Anne (død 1760).

Lars Pinnerud skar ut prekestol med himling i Veldre kirke i 1738. Prekestolen er i dyp akantus. Mellomromformene er med utskårne blomster, druer og putti. Himlingen er utformet som en krone med gjennombrutt akantus og speilmonogram på toppen. Kirken med alt inventar brant ned 26. september 1996.

Lars Pinnerud var en norsk bonde og treskjærer som var den fremste fra treskjærermiljøet i Hedmark i første halvdel av 1700-tallet. Pinnerud skar en mengde kirkeinventar i en karakteristisk stil med frodig akantus, og han var ved siden av Jakob Klukstad en av folkekunstens fremste akantusmestere.

Arbeidene hans finnes for det meste i Innlandet (både tidligere Hedmark og Oppland), fortrinnsvis i Østerdalen, på Romerike og mot Dovre. Han fikk stor betydning for senere treskjærere i dette området. Ikke minst fikk han stor innflytelse på utviklingen av treskurden i Gudbrandsdalen, og hans innflytelse merkes på en av de første gudbrandsdalsmestere, Johannes Segalstad.

Pinnerud hadde stor betydning som stilspreder, var en ledende mester i tidlig norsk treskjærerkunst.

Bakgrunn

Lars Pinnerud vokste opp på Pinnerud og delvis hos sin stefar på Lundby i Furnes. Han kjøpte selv Vallum i Vang i 1735, og fra 1737 overtok han bygselen på Lundby etter halvbroren. Han var gjennom hele sitt liv gårdbruker ved siden av virket som treskjærer.

Fra annen halvdel av 1600-tallet av hadde det vært et treskjærermiljø i hedmarksbygdene, med Johannes Skråstad som den sentrale. Utover på 1700-tallet var det mange som skar akantusskurd, blant andre Jens Strammerud og Lars Pinneruds eldre bror Erik Kolstrup.

I 1731 giftet Pinnerud seg med Kjersti Strammerud, datteren til Jens Strammerud. Lars Pinnerud må ha lært mye om treskjæring fra ham, og han kan også ha lært noe av broren Erik. Pinnerud lærte også mye av arbeidene til Christiania-bilthuggeren Lars Borg, slik han kjente dem fra kirkene i Fluberg, Ringsaker, Ringebu og Sør-Fron. Sammen med broren overtok han Jens Strammeruds arbeide, og var virksom i den nye akantus-stilen flere år før Jakup Klukstad og gudbrandsdalsmestrene.

Pinnerud skar kirkeinventar med rik akantusdekor, men var åpen for nye impulser og stivnet ikke i en fast stil, selv om arbeidene hans er lett gjenkjennelige. Pinneruds akantus er flatere og ikke så plastisk som Borgs, men er velkomponert og med flittig bruk av detaljer som bladkranser og blomster og med lange, spisse nesten gotifiserende bladformer. Figurskjæringen er noe hjelpeløs og røper den manglende utdannelsesbakgrunnen som skiller bygdehåndverkere fra de bymessig utdannede håndverkere.

Kirkekunst

De eldste kjente kirkeinventaret som Pinnerud skar var til Østsinni kirke i Nordre Land fra 1725. Altertavlen har antagelig hatt en nattverdsfremstilling. Den er senere blitt erstattet med en malt kopi av en scene der Kristus blir tatt ned fra korset. Døpefonten er utformet som en engel med lendeklede og fonten på hodet.

Påvirkningen fra Lars Borg er tydelig i mange av Pinneruds arbeider. De første av hans prekestoler er polygonale, slik Borgs prekestol i Fluberg kirke er, mens prekestolen i Veldre kirke (1737) ble rund, påvirket av Borgs sylindriske prekestol i Ringsaker kirke. Dette er et av de fineste arbeider vi kjenner fra denne tiden.

Samme type, tilføyd nye detaljer, anvendte Pinnerud i Dovre kirke (ca. 1740) og i prekestolen i Rælingen kirke. I Ottestad kirke (1739) nærmet Pinnerud seg enda mer sitt forbilde, men viste samtidig sin personlige og lett kjennelige stil.

Gjennom arbeidet med prekestolen i Dovre kirke fra omkring 1736 har Pinnerud fått stor betydning for utviklingen av akantusskurden i Gudbrandsdalens folkekunst. Prekestolen er av samme hovedtype som Lars Borgs prekestol i Sør-Fron kirke fra 1703, men med et noe forenklet, mer oversiktlig bladverk.

Ett av Pinneruds beste arbeider er korskille-utsmykningen fra Fet kirke, nå i gravkapellet. Pinneruds døpefont i Nes kirke (Innlandet) er inspirert av broren Erik Kolstrups arbeide. Akantusdekorasjonen på den eiendommelige baldakinstolen i kirken er antagelig skåret av Pinnerud flere år senere.

Hof kirke

Utsmykningen av prekestol, himling og altertavle til Hof kirke i Østerdalen markerer delvis et skifte i Pinneruds kunstnerskap.

På kirkeloftet fant man i 1941 deler av inventar som hadde vært på plass i kirken i 1739. Inventaret har Pinneruds karakteristiske akantuskant langs prekestolens underkant. Altertavlen (antagelig fra 1737) bygger på altertavlen i Oslo domkirke, med enkle søyler. Nattverden er som en scenisk oppstilling med draperi, og på toppen av buen «det franske Løff». De naivt utformede figurene minner om arbeidene i Østsinni og om de dokumenterte arbeidene i Veldre og Nes.

Senere arbeider

Altertavlen i Fluberg kirke er fra 1756, og er skjært av Lars Pinnerud. Maleriet i storfeltet har nedtakelsen fra korset som motiv.

Fluberg kirke
Av /Arfo forlag.

Ytre Rendal kirke har altertavle og døpefont av Pinnerud, utført i 1744–1752. Her fremstår han som en av de første bondekunstnere som tok opp en portal-formet altertavletype som var kommet på mote i Danmark. Pinnerud har trolig sett altertavlen i Elverum kirke, som var laget etter tegning sendt fra København. For å mildne overgangen til disse strengere formidealene, har Pinnerud plassert akantuser i svikkelfeltene, og blomsterfylte urner på toppen.

Pinnerud avsluttet sin karriere som kunstner i det området hvor han begynte. Altertavlen i Fluberg kirke i Søndre Land (antagelig fra 1751) viser Pinneruds åpenhet for nye impulser. Han fulgte han opp den klassiske arkitekturen med et nytt «altare alla romana», denne gangen med forbilde i altertavlen fra 1730-årene i Vor Frue Kirke i København, laget av Johannes Friederich Ehbischs. Proporsjonene ble noe forskjøvet, men komposisjonen er den samme. Pinnerud, som til vanlig hadde en frodig bruk av akantus, har i Fluberg laget en altertavle der akantusen kun finnes i søylenes korintiske kapiteler.

Tavlen er en portaltavle (arkitektonisk oppbygd ramme for et maleri), og ikke et etasjedelt rent treskjærerarbeid slik Pinneruds vanlige altertavletype var. Pinnerud hadde antagelig hos presten Dorph hatt tilgang til Lauritz de Thurahs illustrasjonsverk Den danske Vitruvius (1746–1749). Altertavlen i Fluberg har hatt avgjørende betydning for den senere billedhuggerskole i Land og Valdres.

Pinneruds siste arbeid antas å ha vært i Nordsinni, der han igjen lot akantusen slippe til. Englehodene stikker fram i løvverket, akantus- og laurbærranker slynger seg rundt prekestoloppgang og dørrammer, blomsterkvaster stikker opp, og engler holder skjold med Frederik 5.s monogram.

Resten av sitt liv livnærte Pinnerud seg som bonde. Opp gjennom årene har flere av Lars Pinneruds arbeider gått tapt, forsvunnet eller fått andre funksjoner. For eksempel har en del av prekestolen til Stor-Elvdal kirke (1743) blitt montert på kirkens altervegg.

Profane arbeider

Kiste fra Storlien, med treskurd av Lars Pinnerud. Kisten har lyse lister, og lysmalte beeslag av jern, med gjennombrutte hjerter som dekor. Innenfor listene er det rødmalte partier, med grønnalt treskjæring med motiv av akantusblader og blomster. På lokkets nederste list er det skåret et sikksakk-mønster. På framsiden er det to runde partier med innskrift (året 1735) og monogram.
Kiste fra Storlien
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Pinneruds viktigste profane arbeid er en kiste fra Storlien i Veldre, nå på Maihaugen. Den viser en sikker hånd og flytende eleganse både i detaljer og i helheten, og er et fint motstykke til Lars Strammeruds praktstykke fra samme sted. Pinnerud manglet kanskje Klukstads frodige skaperevne, og hans arbeider er mindre plastiske enn Lars Borgs.

På Maihaugen finnes også en akantusdekorasjon med Frederik 4.s monogram, (to snodde akantusprydede søyler).

Arbeider

  • Prekestol, døpefont og altertavle (deler bevart i bygda), Østsinni kirke, Nordre Land (1725)
  • Døpefont (1728) og prekestol (1737), Veldre kirke. Tapt under brann i 1996.
  • Prekestol, Ottestad kirke, Stange (1730)
  • Døpefont, Nes kirke, Ringsaker (1732)
  • Prekestol, Dovre kirke (1736)
  • Prekestol, himling og altertavle, Hof kirke (ca. 1740)
  • Prekestol, korskille og altertavle, Stor-Elvdal kirke, (1743, prekestolfelter gjenbrukt i kirken fra 1809, altertavlen nå i Evenstad kapell)
  • Korskille, altertavle, Åsnes kirke (1744, deler i Norsk Folkemuseum)
  • Altertavle og døpefont, Ytre Rendal kirke (1747–1752)
  • Baldakin, Nes kirke, Ringsaker (1748)
  • Altertavle, Fluberg kirke, Søndre Land (antagelig 1751)
  • Altertavle, Nordsinni kirke, Nordre Land (uten år)
  • Akantusdekorasjoner koråpning, Fet kirke
  • Prekestol (rester bevart), Rælingen kirke
  • Rester etter større treskjærerarbeider, Vinger kirke

Det finnes bevarte arbeider fra Lars Pinnerud på Norsk Folkemuseum i Oslo (et hjørneskap fra Løten) og på Maihaugen på Lillehammer (en kiste fra Storlien i Veldre, datert 1735, og et ferdaskrin fra Øyer).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Amrud, Johan (1983). Treskjæring, Universitetsforlaget
  • Hauglid, Roar (1950). Akantus, Riksantikvariatet/Mittet & Co.
  • Svendsen, R. (1926), Veldre kirke, Hamar

Faktaboks

Lars Pinnerud

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg