Kristoffer Columbus

Columbus var sønn av en vever i Genova, der faren i tillegg til å være håndverker også var kjøpmann og deltaker i det politiske liv i byen. Columbus’ mor tilhørte en velstående godseierfamilie.

Columbus’ tilknytning til kjøpmannskap kom til å spille en rolle både i hans syn på og framferd overfor de urfolkssamfunnene han møtte i Den nye verden. At slavehold var en kjent institusjon i Genova, kom også til å få betydning for Columbus’ syn på og måte å forholde seg til de amerikanske urfolkene på.

Av Columbus’ fire søsken kom særlig den ti år yngre broren Bartolommeo til å få en viktig rolle som støttespiller. Den yngste sønnen, Ferdinand, fulgte faren på hans fjerde reise og skrev også en biografi om ham.

Som 14-åring dro Columbus til sjøs, og i 1476 slo han seg ned i Portugal, der broren Bartolommeo allerede oppholdt seg og jobbet som karttegner. Når det gjaldt navigasjon, kom Columbus imidlertid i stor grad til å basere seg på erfaring og intuisjon. Det var den yngre broren som hadde mest teoretisk kunnskap på feltet.

Columbus ble åtte år i Portugal. Han giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz (1455–1484), som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Ekteskapet representerte en fordel for Columbus fordi det ga ham innpass i den portugisiske adelen og samtidig den delen av den portugisiske eliten som drev med sjøfart og oppdagelser. Så lenge han var gift med Felipa, var han også beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham. Da Felipa døde, bare 29 år gammel, hadde han ikke denne beskyttelsen lenger, og han flyktet til Spania med sønnen. I Spania møtte han senere Beatriz Enríquez de Arana (1465–1521), som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.

Fra Portugal gikk det ut en mengde oppdagelsesekspedisjoner mot sør langs Afrikas kyst. Columbus var med på flere av disse. Samtidig studerte han flittig reisebeskrivelser og kart. Han ble også kjent med ideene til den italienske astrologen Paolo Toscanelli (1397–1482), som mente at den europeisk-asiatiske landmassen opptok to tredjedeler av jordklodens omkrets. Denne oppfatningen ga han uttrykk for på et kart hvor han inntegnet alt hva man da trodde å vite. På dette kartet er den vestlige veien til India bare halvparten så lang som den østlige. Columbus og den ti år yngre broren diskuterte blant annet med utgangspunkt i Toscanellis teori mulighetene for å nå Kina ved å seile vestover, men uten å ta i betraktning de feiloppfatningene som lå til grunn for Toscanellis beregninger.

Hovedutfordringen var i første omgang å finne støtte for prosjektet. Columbus la i 1484 planen fram for kong Johan (João) 2. av Portugal, men ble avvist. Han reiste deretter til Spania for å søke støtte hos dobbeltmonarkene Isabella og Ferdinand av Castilla og Aragon, men også der ble han avvist. Han sendte også broren Bartolommeo for å legge fram planene for Henrik 7. i England, men også her uten å få støtte. Han vurderte også selv å dra til Frankrike for å søke støtte ved hoffet der. Men i 1491 traff han ved et tilfelle innflytelsesrike folk som hadde tro på planene hans, og han fikk støtte fra de «katolske monarkene», dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand av Aragón. I 1492 inngikk Columbus og de to monarkene en avtale der han ble utnevnt til admiral og visekonge over alt land han måtte oppdage på sin reise. Dessuten ble han tildelt en rekke andre privilegier. Han fikk tre små skip; det største, Santa Maria, tjente som flaggskip. De to andre het Pinta og Niña.

Hvis vi ser på Isabellas og Ferdinands «ja» til å støtte Columbus’ prosjekt, er dateringen ikke uvesentlig. De to monarkene igangsatte beleiringen av det siste muslimske riket på Den iberiske halvøya, Granada, våren 1491, og mot slutten av året overga Muhammed 12. (Boabdil på spansk) av Granada seg. Den 2. januar 1492 red Isabella og Ferdinand inn i byen og mottok byens nøkler. Med erobringen av Granada var den kristne gjenerobringen fra muslimene (maurerne) på Den iberiske halvøya fullført. Den fremste moskéen ble symbolsk omgjort til en kirke.

I tillegg til Columbus’ løfter om gull og økt prestisje for Isabella og Ferdinand, og det at foretaket kunne gi et fortrinn i den maritime rivaliseringen med Portugal, er det klart at et ønske om å vinne nye sjeler for kristendommen var et vesentlig motiv for de katolske monarkene. Isabellas misjonsmotiv kommer også til uttrykk i hennes stadige formaninger om at misjonering var et overordnet mål og i hennes understrekninger av at spanjolene måtte opptre hensynsfullt overfor urfolkene.

Sammenholdt med Isabellas motiv framstår Columbus’ motiver som langt mer verdslige. Var Isabella drevet av ønsker om å oppnå framgang og prestisje på vegne av kongeriket og religionen, var Columbus i langt større grad drevet av motiv som egen ære og personlig materiell vinning. Forskjellen i motiv kom til å vise seg i oppfatning og behandling av urfolkene, der Columbus på en helt annen måte enn Isabella så dem som midler til å fremme egen rikdom og makt, mens Isabella hadde en idealistisk frelsesmisjon. Columbus’ planer inneholdt ikke den samme graden av omsorg overfor urfolkene som Isabella ga uttrykk for.

Med sine tre skip seilte Columbus 3. august 1492 ut fra Sør-Spania. 12. oktober nådde de land på en øy som Columbus kalte San Salvador, mens den av de innfødte ble kalt Guanahaní. Det er generelt antatt at dette var Watling Island i Bahamas, men det finnes ulike oppfatninger av nøyaktig hvor Columbus landet.

Columbus tok øya i besittelse for Castillas regning. Han trodde han var kommet til en øy ved India og kalte derfor de innfødte for indianere. Han hørte snakk om en stor øy som de innfødte kalte Cuba; dette trodde han måtte være Zipangu (Japan). Han kom til denne øya, og her ble blant annet spanjolene kjent med bruken av tobakk. Senere nådde han Haiti, som han kalte Española (senere på latin Hispaniola).

I januar 1493 begynte han hjemreisen, og 15. mars var han tilbake i Spania. Han dro til Barcelona, hvor hoffet var. Reisen gjennom Spania artet seg som et triumftog, og mottagelsen i Barcelona var glimrende, fyrstelig, men man trodde jo også at han hadde vært i India og Japan. Alle rettighetene hans ble stadfestet, og han ble adlet.

I 1494 seilte Columbus ut på en ny reise. Nå hadde han 17 skip, og en mengde adelsmenn, prester og håndverkere fulgte med, totalt 1500 mennesker. Med Columbus’ andre reise begynte koloniseringen av Amerika. Han nådde nå fram til flere av de små Antillene og anla på Española den første spanske byen, som han kalte Ciudad Isabella. Ved avreisen i 1497 innsatte Columbus broren Bartolommeo som sin stedfortreder og en av sine kommandanter, Francisco Roldán (1462–1502), som lokal guvernør.

Tilbake i Spania ble Columbus også nå nådig mottatt, men ikke med begeistring, da det viste seg at rikdommen ikke straks veltet inn over Spania. Etter den andre reisen kom monarkene også til å uttrykke skepsis til Columbus’ lederskap og tvil om hvorvidt prosjektet ville innfri det han hadde lovet. Like fullt ble han innvilget å foreta en tredje reise.

Først i 1498 kunne Columbus dra ut på sin tredje reise. Under denne kom han til kysten av Sør-Amerika (Orinocodeltaet), nærmere bestemt mellom dagens Venezuela og Brasil. Columbus fulgte imidlertid ikke elven vestover videre inn i Venezuela; han ville til Española, der han imidlertid fant kolonien i fullt opprør.

Columbus la ut på sin fjerde reise i 1502, en reise som kan betraktes som en «familiereise» i den forstand at han tok med seg sin yngste sønn Ferdinand (muligens etter inspirasjon fra Marco Polo). Under den fjerde reisen nådde Columbus Mellom-Amerika, plaget av gikt, sviktende syn og perioder med sinnsforvirring. Han landet på kysten av Nicaragua og flere andre steder og traff her mer «siviliserte» innfødte, noe som styrket ham i troen på at han hadde funnet det østlige Asia.

Etter mange uhell og forfølgelse av fiender i Den nye verden kom han i 1504 tilbake til Spania. Columbus døde i Valladolid 20. mai 1506. Før sin død testamenterte han rettighetene sine og admiraltittelen til sin eldste sønn, Diego, som ble visekonge over Haiti. Hans sønnesønn oppga rettighetene, men fikk til gjengjeld tittelen hertug av Veragua og marki av Jamaica. Disse titlene har etterkommerne senere beholdt.

Columbus’ fortolkning av møtet med Orinocodeltaet under den tredje reisen bærer tydelig preg av idéverdenen hans, med klare religiøse eller mytologiske trekk. I utgangspunktet opplevde Columbus sitt prosjekt som del av en guddommelig plan, der han så seg selv som utvalgt av Gud for å virkeliggjøre denne planen. Et eksempel på denne måten å oppfatte virkeligheten på er når Columbus ved synet av Orinocos utløp under den tredje reisen tolket det slik at Guds forsyn hadde ledet ham til paradisets forporter. Som Columbus-biografen Laurence Bergreen uttrykker det: I Columbus verdensbilde fantes paradiset, men ikke Stillehavet.

Opprøret på Española som møtte Columbus på den tredje reisen, samt behandlingen av ham og broren i kjølvannet av dette, peker på ulike underliggende konflikter som hele Columbus’ prosjekt var preget av. Kolonistenes opprør i 1498 var kanskje det voldsomste og mest omfattende, men var ikke det første i sitt slag og representerte heller ikke den eneste typen konflikt som skapte spenninger i Columbus’ foretak. Allerede under den første reisen var det en konflikt mellom Columbus og elementer i ekspedisjonen som utfordret lederskapet hans. Også under den andre ekspedisjonen var det samme type misnøye med Columbus’ lederskap og dessuten planer om mytteri og opprør.

Går vi bak begivenhetene, oppdager vi andre ulike konfliktlinjer. For det første lå det i utgangspunktet en mistenksomhet mot Columbus som ikke-spanjol og genoveser. For det andre lå det en konflikt mellom Columbus’ forventninger til kolonistene og kolonistenes forventninger til ham. Dette kommer stadig til uttrykk gjennom Columbus’ klager over kolonistenes mentalitet og manglende arbeidsmoral, og omvendt gjennom kolonistenes klager over Columbus’ autoritære lederstil og favorisering.

Mens konfliktene ovenfor var latente, men blusset opp med jevne mellomrom, kom Columbus’ forhold til Isabella og Ferdinand til å ha en nedadgående tendens, selv om det også var preget av oppturer.

I utgangspunktet falt Columbus’ prosjekt om å seile vestover for å finne veien til India og Asia sammen med de katolske monarkenes kristne misjons- og imperieprosjekt. Ved tilbakekomsten fra den første reisen ble da også Columbus, som nevnt, mottatt som en helt. En medvirkende årsak kan ha vært at Columbus selv ga et misvisende bilde av resultatene, både ved å gi uriktige opplysninger om hvor han hadde vært og ved å overdrive rikdommene han hadde funnet. Blant annet hevdet han at han hadde oppdaget gullgruver som tilhørte den kinesiske keiseren.

Allerede under og etter den andre reisen begynte monarkene å tvile på holdbarheten i de beretningene Columbus hadde kommet med. Etter hjemkomsten fra den andre reisen var Columbus’ posisjon overfor monarkene dermed allerede svekket, men han fikk likevel tillatelse til å foreta en tredje ekspedisjon.

De første urfolkene Columbus møtte, var tainoer, og selv om Columbus opplevde dem som vennlige, kan vi spore en klar skuffelse i dagboken hans. Der han hadde ventet en høykultur i tråd med oppfatningen av at han var kommet til Asia, møtte han tvert om nakne mennesker som var nærmest «fattige i alt». Når han senere skulle høre rykter om og støte på kariber som var kannibaler på de mindre vestindiske øyene, kom dette til å skape et ytterligere negativt inntrykk. Viktigst i vår sammenheng er imidlertid at mangelen på den forventede rikdommen som kunne hentes ut, var et trekk som kom til å gjenta seg i samtlige av Columbus’ reiser. Hans forventning om å finne elver av gull ble aldri oppfylt.

Mangelen på rikdom som kunne hentes ut, medførte etter hvert også at de amerikanske urfolkene ble underlagt et undertrykkende arbeidsregime for å produsere det gullet og andre produkter de spanske kolonistene ettertraktet. Et annet trekk i de brutte forventningene om gull og rikdom var at Columbus kom til å gjøre sitt beste for å skjule eller minimalisere dette for oppdragsgiverne sine, Isabella og Ferdinand.

Vi har ovenfor sett et eksempel på en magisk-religiøs livsfortolkning hos Columbus. Dette kunne manifestere seg i en selvoppfatning der han så seg selv som Guds redskap i et korstog i gjenerobringen av Jerusalem eller i en forståelse av at når man unngikk forlis, var det et resultat av Guds styrende hånd.

Når det gjelder Columbus’ personlige egenskaper, synes hans overordnede verdensbilde å sammenfalle med en steil personlighet, med anstrøk av stormannsgalskap. Med unntak av de modifikasjonene som er nevnt av sønnen Ferdinand i hans biografi om faren, er det for eksempel klart at Columbus til sin dødsdag trodde og hevdet at han hadde kommet til Asia.

Det har også vært hevdet at Columbus hadde en «mørk side» der han ikke viste medfølelse med sine medmennesker, men tvert om en evne til å se bort fra etikk og moral for å kunne nå sine egne mål. Columbus’ oppfatning av og handlemåte overfor de amerikanske urfolkene kan tjene som et avsluttende eksempel på dette. Mens urfolkene så på Columbus og de fremmede som kommet fra himmelen, og dermed som en mulighet til å oppnå noe godt, så Columbus urfolkene først og fremst, og kanskje utelukkende, i et nytteperspektiv. Han oppfattet dem som et instrument for å skaffe seg egen rikdom og ære, samme hvor mye realiseringen av dette målet skulle innebære av utbytting, slaveri og befolkningsmessig desimering.

• oppdagelsesreiser
• kolonialisme
• Nord-Amerikas historie
• Mellom-Amerikas historie
• Sør-Amerikas historie

• Abulafia, David (2008). The Discovery of Mankind : Atlantic Encounters in the Age of Columbus. New Haven: Yale University Press
• Bergreen, Laurence. (2011). Columbus : The Four Voyages 1492–1504. New York: Viking Press
• Colón, Fernando (2004). The History of the life and Deeds of the Admiral Don Christopher Columbus, Attributed to His Son Fernando Colón. Ilaria Caraci Luzana (red.), Geoffrey Symcox and Blair Sullivan (overs.). Turnhout i Belgia: Brepols
• Fernández-Armesto, Felipe (1991). Columbus. Oxford: Oxford University Press
• Fernández-Armesto, Felipe (2009). 1492: The Year the World Began. New York: HarperOne
• Braarvig, Jens & Finn Fuglestad, red. (1993). En ny verden : Omkring Columbus : Humanioradagene 1992. Oslo: Universitetet i Oslo
• Lindqvist, Herman (2006). Columbus. Oslo: Schibsted Forlag
• Morison, Samuel Eliot (1942). Admiral of the Ocean Sea : A Life Of Christopher Columbus, to bind. Boston: Little, Brown and Company
• Phillips, William D., Jr. & Carla Rahn Phillips (1992). The worlds of Christopher Columbus. Cambridge: Cambridge University Press