Eirik Ivarsson

Striden kom til å dreie seg om det kirkelige reformverket fra 1152/1153 (da det norske erkebispedømmet i Nidaros ble opprettet) og de ytterligere rettighetene kirken hadde oppnådd i de følgende årtiene. Sverre ville ikke respektere det avkall tidligere konger hadde gitt når det gjaldt kallsrett og råderett over kirker som kongene hadde bygd på egen kostnad på gårdene sine. Han forlangte videre at kongen skulle ha avgjørende innflytelse ved bispevalg. Sverre nektet også å anerkjenne kirkens domsmyndighet så langt den selv mente denne myndigheten gikk.

Ifølge Sverres saga brukte Sverre landskapslovene slik de forelå før 1152/1153 som rettsgrunnlag i konflikten. I sin propaganda hevdet Sverre at landskapslovene representerte «Hellig-Olavs lov». Erkebiskop Eirik stod fast på sin tolkning av de rettighetene kirken hadde oppnådd fra og med erkebispestolen ble opprettet, og satte til dels frem ytterligere krav. Hans rettsgrunnlag var erkebiskop Øysteins «Gullfjær» (Øysteins revisjon av Frostatingslova og trolig også den kirkelige lovsamlingen Canones Nidrosienses), kanonisk rett og pavebrev.

Omkring 1190 utstedte Eirik et forbud mot prestevigsel av godordsmenn på Island. Hensikten var å fremme og hevde geistlighetens identitet.

I 1190 forlot erkebiskop Eirik Nidaros og søkte tilflukt hos den danske erkebiskop Absalon i Lund i Skåne (som den gang var en del av Danmark). Også Absalon var victoriner, det vil si tidligere student ved St. Victor-klosteret. Ifølge sagaen dro Eirik fra Norge fordi Sverre forsøkte å redusere Eiriks hird til angivelig lovlig størrelse. En utløsende årsak til bruddet kan ha vært at Eirik sa nei til å krone Sverre uten samtykke fra paven. Selv forklarte Eirik overfor paven landflyktigheten med at Sverre hadde beslaglagt erkestolens gods og inntekter. Begge parter appellerte til paven, men blant annet på grunn av pavevakanse gikk det fire år før kurien tok stilling i striden mellom de to. I mellomtiden lot Sverre seg krone av biskopene med biskop Nikolas Arnesson av Oslo som hovedmann ved seremonien.

I en stor privilegiebulle datert 15. juni 1194 stilte pave Celestin 3. seg klart og utvetydig på erkebiskop Eiriks side i striden. Han tok erkebiskopen og Nidaros-kirken under apostolisk vern og stadfestet fullt ut den rettsstillingen den norske kirke hadde oppnådd da den norske kirkeprovinsen og erkebispestolen ble opprettet, og senere reformer og innrømmelser. Bullen endte med trussel om ekskommunikasjon av dem som trosset dens bestemmelser. I henhold til dette kunne Eirik lyse Sverre i bann fra Lund. Biskopene som hadde kronet Sverre, ble lyst i bann av paven personlig i november samme år.

Erkebiskop Eirik stevnet alle de norske biskopene til seg i Lund, og en etter en etterkom de stevningen, slik at Norge var uten erkebiskop og biskoper. Det var i denne perioden at flere av biskopene, med Nikolas Arnesson i spissen, var med på å grunnlegge baglerne, en gruppe med motstandere av kong Sverre og hans birkebeinere. Konflikten mellom baglere og birkebeinere var en del av den såkalte borgerkrigstiden i Norge.

Eirik ble i landflyktighet så lenge Sverre levde (til 1202), og i denne perioden mistet han synet. Sverre hevdet at det bann som Eirik hadde lyst hadde drevet i øynene på ham selv. Men hver søndag lyste Eirik bannet i koret i Lunds domkirke. I Lund traff han også den franske victorineren abbed Vilhelm av Ebelholt, som hjalp den blinde erkebiskopen med hans korrespondanse. I 1198 befalte den nye paven, Innocens 3., biskopene å lyse interdikt over de delene av Norge der folk sluttet opp om kong Sverre.

Etter Sverres død i 1202 inngikk hans sønn og etterfølger Håkon Sverresson et forlik med kirken. Erkebiskopen og biskopene vendte hjem igjen og løste kongen og hans menn fra bannet og de enkelte landsdelene av interdiktet. I et pavebrev fra 1204 bebreidet paven erkebiskop Eirik for på egen hånd å ha løst kongen og andre fra det bannet de hadde pådratt seg ved å følge Sverre.

Håkon døde allerede i 1204, og birkebeinerhirden utpekte Guttorm, sønnesønn av Sverre, til konge. Han døde allerede samme år. Til ny konge drev erkebiskopen og trønderbøndene igjennom valget av Inge Bårdsson, sønn av Sverres halvsøster Cecilia og den trøndske lendmannen Bård Guttormsson. Dette til tross for at birkebeinerhirden hadde foretrukket Inges halvbror Håkon Galen.

På grunn av sin blindhet var Eirik lite skikket til å bestyre erkebispeembetet. I 1203 maktet han likevel selv å vigsle Guðmundr Arason til biskop på Hólar, men i 1205 resignerte Eirik fra sitt embete. I 1212 var han imidlertid med og beseglet det brevet kong Inge og Håkon Galen utstedte om arvefølgen etter dem. Året etter døde han.