Grunneiere på Svalbard. Grått er områder som har vært statsgrunn siden Svalbardtraktaten fra 1925. Grønt er tidligere private eiendommer som nå er eid av den norske stat. Rødt er russiske eiendommer. Blått er den ene private eiendommen som gjenstår på Svalbard.
Grunneiere på Svalbard
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Den norske stat er den klart største grunneierenSvalbard, og eier 99,5 prosent av øygruppa (2025). 0,1 prosent er privat eid av et norsk selskap. 0,4 prosent er eid av Russland.

Svalbard ble norsk territorium gjennom Svalbardtraktaten, inngått i 1920. Traktaten trådte i kraft 14. august 1925, og fra samme dato regulerte Svalbardloven eiendommer på Svalbard. Staten ble da absolutt største eier. Alle områder som ikke ble tilkjent private ved Svalbardtraktatens ikrafttredelse i 1925 ble ansett som statsgrunn. Statsgrunnen er registrert med gårdsnummer 1, og omfatter over 93 prosent av øygruppa.

Det er til sammen 41 eiendommer på Svalbard. De fleste er i dag eid av staten, Nærings- og fiskeridepartementet eller statlig eide aksjeselskap. Staten har helt fra 1930-tallet systematisk kjøpt opp alle eiendommer som tidligere var private. Områdene som i dag ikke er eid av den norske stat er i hovedsak russiske. Det statseide russiske selskapet Trust Arktikugol eier til sammen 0,4 prosent av øygruppa. Det er også én privat eiendom, Søre Fagerfjord, som er eid av selskapet ⅍ Kulspids i Oslo.

Grunneiere på Svalbard

Det statseide russiske selskapet Trust Arktikugol eier fire eiendommer på Svalbard. Alle ligger rundt Isfjorden og er samlet på 257 km² (0,4 prosent av Svalbard). Det er bosetting og drift i Barentsburg. I Pyramiden er det noe turisttrafikk. Driften i Grumantbyen ble avviklet i 1967. Resten av Svalbard er norskeid.
De russiske eiendommene på Svalbard
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Øverste eier Antall eiendommer Totalt areal i km² Andel av Svalbard
Den norske stat 36 60 945 km² 99,5 %
Den russiske stat 4 257 km² 0,4 %
Privat 1 61 km² 0,1 %

Eiendommer på Svalbard

Eiendommer på Spitsbergen og Prins Karls Forland.
Spitsbergen og omkringliggende øyer
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Gårdsnummer (matrikkelnummer) på Svalbard
Gårdsnummer (matrikkelnummer) på Svalbard
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det ble innført matrikkelnummer på Svalbard i forbindelse med implementeringen av Svalbardtraktaten og Svalbardloven. Statsgrunn fikk nummer 1, og de 40 anerkjente okkupasjonene (anneksjonene) fikk deretter matrikkelnummer 2 og oppover. Numrene er sortert fra sør mot nord.

Fra 2022 trådte matrikkellova i kraft for Svalbard, og det betyr at eiendomsregistrering skjer på omtrent samme måte som i Hovedlandet. Matrikkelnummer ble fra da kalt gårdsnummer, slik som i resten av Norge. Prinsippene i matrikkellova hadde blitt fulgt i lang tid før 2022, men det var først i 2022 at det fikk et formelt grunnlag.

Gnr Eiendomsnavn Tinglyst eier Øverste eier Fra år Areal km²
1 Statsgrunn ★ Staten Norge 1925 57 099
2 Bjørnøya Bjørnøen ⅍ Norge 1927 178
3 Storfjord Staten Norge 1932 60
4 Calypsostrand Staten Norge 1932 7
5 Vestre Fagerfjord Staten Norge 1932 3
6 Søre Fagerfjord ⅍ Kulspids Privat 1927 61
7 Austre Fagerfjord Staten Norge 1932 30
8 Midterfjord Staten Norge 1932 30
9 Midterhuk Staten Norge 1932 14
10 Søre Lågfjord Staten Norge 1932 31
11 Ingvaldsbukta Staten Norge 1942 13
12 Indre Lågfjord (med Sveagruva) Næringsdept.* Norge 2015 680
13 Nordre Lågfjord Staten Norge 1932 118
14 Kolfjellet Staten Norge 1932 45
15 Lågnes Staten Norge 1932 194
16 Russekeila Staten Norge 1933 67
17 Grønfjordbotn Næringsdept.* Norge 2015 84
18 Grøndal Næringsdept.* Norge 2015 364
19 Barentsburg Trust Arktikugol Russland 1932 57
20 Colesbukta Næringsdept.* Norge 2015 42
21 Grumant Trust Arktikugol Russland 1931 79
22 Longyeardal (med Longyearbyen) ★ Næringsdept.* Norge 2015 284
23 Adventdal Næringsdept.* Norge 2015 231
24 Austre Adventfjord Næringsdept.* Norge 2017 217
25 Saksedal Næringsdept.* Norge 2015 227
26 Tempelfjella Staten Norge 1952 14
27 Gipsdal Staten Norge 1952 250
28 Indre Billefjord Næringsdept.* Norge 2015 75
29 De Geerfjellet Staten Norge 1952 28
30 Pyramiden Russkij Grumant** Russland 1927 52
31 Nordfjord Staten Norge 1947 49
32 Bohemanflya Trust Arktikugol Russland 1932 69
33 Daudmannsøyra Staten Norge 1932 63
34 Vestre St. Johnsfjord Staten Norge 1932 16
35 Austre St. Johnsfjord Staten Norge 1932 20
36 Øyrane Staten Norge 1947 97
37 Forlandet Staten Norge 1952 5
38 Kongsfjord (med Ny-Ålesund) ★ Kings Bay ⅍ Norge 1927 271
39 Kongsfjordøyane Staten Norge 1932 1
40 Blomstrandhalvøya Staten Norge 1932 16
41 Austre Krossfjord Staten Norge 1932 22

Kilde for tabellen og arealene i oversikten er Matrikkelen for Svalbard (2025), Statens kartverk. Arealene kan variere noe fra andre kilder, blant annet fordi kartgrunnlaget er oppdatert de siste årene. Totalarealet for eiendommene på Svalbard i Matrikkelen er 61 263 kvadratkilometer (km²).

★ Eiendommer med bosettinger eller fast bemannede stasjoner.

* Eiendommene ble overdratt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani til Nærings- og fiskeridepartementet 12. juni 2015 i forbindelse med den svært vanskelige økonomiske situasjonen og restruktureringen av selskapet.

** Selskapet Russkij Grumant opphørte i 1931 og driften ble overtatt av Trust Arktikugol . Russkij Grumant (feilaktig stavet Ryssky Grumants) står fortsatt oppført i den norske grunnboka.

Hvordan eiendommene på Svalbard ble til

Før Svalbardtraktaten fantes det ikke noen enhetlig prosedyre for å okkupere landområder for gruvedrift. Praksis var å sette opp slike skilt, bekreftet av vitner, og så melde okkupasjon til utenriksdepartementet i okkupantens hjemland. Ikke sjelden gjorde flere krav på samme område.
Okkupasjon av Kapp Thordsen i Isfjorden
Av /Norsk Polarinstitutt.
Adolf Hoel i 1920 på det som da het «Svalbardkontoret» i Kristiania (Oslo). Anneksjonsskiltene på veggen var blitt samlet inn fra rundt omkring på Svalbard, hovedsakelig på vestsiden av Spitsbergen. De fleste skiltene befinner seg nå på Svalbard museum i Longyearbyen

Fram til slutten av 1800-tallet var Svalbard i praksis terra nullius (ingenmannsland): fangstfolk, gruvepionerer og andre satte opp varder og enkle skilt og hevdet eierskap til så store arealer de orket. Utgangspunktet var at de skulle kunne vise til en viss aktivitet på området så lenge kravet sto.

Kullforekomster på Svalbard var kjent og brukt av mange besøkende gjennom årene, men den første ekspedisjonen til å ha kullbryting for eksport som mål ble ledet av Søren Zachariassen ved Isfjorden i 1899. Det ble raskt en «Klondike-lignende» bølge av krav på områder med forekomster av kull, men også av andre mineraler, fra norske, britiske, russiske, amerikanske og svenske interesser. På bare få år oppsto et lappeteppe av mer enn 50 dels overlappende krav, ofte markert med primitive plaketter i steinurene.

Denne juridiske villmarka ble bakteppet for forhandlingene som kulminerte i Svalbardtraktaten 9. februar 1920. I en oppsummering fra 1928 beskriver Adolf Hoel møtet i Paris som «en broket og merkelig samling av mennesker, representerende 9–10 forskjellige nasjoner (...). Dels var det organiserte selskaper og dels var det privatpersoner som foretok anneksjonene. Noen av disse folk var rene eventyrere (...) ofte uten geologiske eller mineralogiske kunnskaper, så anneksjonene blev gjort rent på slump.» Denne gruppa samlet seg rundt et stort kart over øygruppa i Quai d’Orsay-palasset i Paris. Representanter fra stormaktene Storbritannia, Frankrike, USA, Italia og Japan satt side om side med delegater fra mindre europeiske stater – alle med egne kartbunker og motstridende krav. Det var første gang en så mangfoldig gruppe måtte finne en felles løsning på eiendomsforhold i Arktis.

Traktaten gav Norge suverenitet over øygruppa, men slo fast at «adkomstrettigheter som på lovlig vis var opparbeidet» skulle bestå.

Svalbardkommissæren

Den danske juristen Kristian Sindballe ble utnevnt til Svalbardkommissær, med oppgave å skulle registrere krav på eiendomsrett etter Svalbardtraktatens artikkel 6. Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Ifølge traktaten måtte krav på eiendomsrett innleveres til Svalbardkommissæren innen tre måneder. Ved fristens utløp var det kommet inn 74 krav, hvorav 20 var norske. Arbeidet med å kartlegge de godkjente kravene og utarbeide forslag til løsning av tvistene ble utført av Adolf Hoel. Svalbardkommissæren begynte deretter forhandlinger med de partene som hadde tvister. Arbeidet ble avsluttet i september 1927.
Kristian Sindballe (1884-1953)
Av /Det Kongelige Bibliotek.

Artikkel 6 i Svalbardtraktaten bestemte at alle krav på eiendomsrett til landområder på Svalbard som var gjort gjeldende for en regjering før undertegnelsen av traktaten, skulle innmeldes til en kommissær.

Kommissæren skulle undersøke gyldigheten av kravene og godkjenne eller forkaste dem. Hvis det var tvist om et landområde, skulle tvisten løses av en voldgiftsdomstol med ett medlem utpekt fra hvert av landene som tvisten angikk. Kommissæren skulle være formann i domstolen og ha avgjørende stemme ved stemmelikhet. Videre var det bestemt at kommissæren skulle være en dansk jurist.

Den danske regjeringen utnevnte professor Kristian Sindballe til Svalbardkommissær 13. juli 1925. Han fikk Adolf Hoel som sekretær og hadde dessuten dansken Gustav Rasmussen som medarbeider. Arnold Ræstad («Svalbardadvokaten») forhandlet med Svalbardkommissæren på vegne av den norske stat.

Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Ifølge traktaten måtte da eventuelle krav på eiendomsrett innleveres til Svalbardkommissæren innen tre måneder. Ved fristens utløp var det kommet inn 74 krav, hvorav 20 var norske. I tillegg var det levert inn 24 krav på rett til å ha fangsthytter.

Den norske regjering etablerte i 1923 en komité ledet av styreformann Carl Lundh i Store Norske Kulkompani til å samordne de norske kravene, mens Utenriksdepartementet arbeidet for å innløse og redusere antall utenlandske krav. Svalbardkommissæren begynte deretter forhandlinger med partene som hadde tvister. På denne måten lyktes han med å bilegge tvistene. Kommissæren avla rapport 10. september 1927 under tittelen Report of the Svalbard Commissioner concerning The Claims to Land In Svalbard. Her ble de tildelte grunnstykkene beskrevet og kartlagt, og det var resultatet av dette arbeidet som gav 41 eiendommer på Svalbard.

Dagens eiendomsstruktur

De fleste av de 41 eiendommene er i dag eid av staten eller statlig eide aksjeselskap (Kings Bay ⅍ og datterselskapet Bjørnøen ⅍). Staten har helt fra 1930-tallet systematisk kjøpt opp all eiendom som tidligere var privat.

Områdene som i dag ikke er eid av den norske stat er i hovedsak russiske. Det statseide russiske selskapet Trust Arktikugol eier til sammen 0,4 prosent av øygruppa.

Det er også én privat eiendom, Søre Fagerfjord, som er eid av selskapet ⅍ Kulspids med russiskfødte Lioudmila Mikhajlovna Årnes som hovedeier. Det private området utgjør 0,1 prosent av øygruppa.

Eiendomshistorie for de enkelte eiendommene

Det at Svalbardtraktaten ble inngått i 1920, men ikke trådte i kraft før 14. august 1925 hadde blant annet sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 kvadratkilometer, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Dagens 41 eiendommer består av disse 40 godkjente kravene, samt statsgrunnen (gårdsnummer 1).

Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge og det daværende Sovjetunionen.

1. Statsgrunn

Det aller meste av Svalbard – for eksempel øya Hopen med den meteorologiske stasjonen – har vært statsgrunn siden 1925.

Den meteorologiske stasjonen på Hopen
Av .

Statsgrunnen på Svalbard har gårdsnummer 1 og omfatter all grunn som ikke ble tilkjent private ved Svalbardtraktatens ikrafttredelse i 1925. Alle øyene på Svalbard er statsgrunn, med unntak for hele Bjørnøya og deler av Spitsbergen. Statsgrunnen har aldri hatt private eiere, men har hele tiden vært eid av den norske stat. Gårdsnummer 1 omfatter 93,2 prosent av øygruppa.

2. Bjørnøya

Bjørnøya på en uvanlig klar dag. Øya er vanligvis dekket av skyer og tåke.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Eiendommen Bjørnøya har gårdsnummer 2, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er Bjørnøen ⅍. Eiendommen omfatter hele Bjørnøya og er på 178 km² (0,29 prosent av landarealet på Svalbard).

Bjørnøen ⅍ ble stiftet i 1918 og er en fortsettelse av Bjørnøen Kulkompani, som ble stiftet i 1915. Selskapet var privat eid fram til 1932, da staten overtok alle aksjene. Fra 1967 er selskapet et datterselskap av statseide Kings Bay ⅍ i Ny-Ålesund.

3. Storfjord

Eiendommen Storfjord har gårdsnummer 3, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger langt sør på østsida av Spitsbergen ved Storfjorden og er på 60,0 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på i 1919 av The Northern Exploration Company for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

4. Calypsostrand

På Calypsostranda like nordvest for Recherchefjorden ligger det største av Norhern Exploration Companys kullanlegg i Bellsund.
Calypsobyen
Av .

Eiendommen Calypsostrand har gårdsnummer 4, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden i BellsundSpitsbergen og er på 6,6 km² (0,01 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på i 1912 av The Northern Exploration Company for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

5. Vestre Fagerfjord

Eiendommen Vestre Fagerfjord har gårdsnummer 5, tinglyst eier fra 15. august 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 2,5 km² (0,004 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company og ble overdratt til staten i 1932.

6. Søre Fagerfjord

Eiendommen Søre Fagerfjord har gårdsnummer 6, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er ⅍ Kulspids. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 60,9 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble annektert av det norske gruveselskapet ⅍ Kulspids rundt 1909, for planlagt utvinning av asbest (prøvedrift 1917–1921).

Søre Fagerfjord er den eneste gjenværende private eiendommen på Svalbard. I 2019 tilbød den norske staten 20 millioner kroner for eiendommen, men eierne avslo budet. I 2024 ble eiendommen på nytt forsøkt solgt, denne gangen med en prisantydning på rundt 3,5 milliarder kroner og med opplysninger om mulig interesse fra utenlandske kjøpere. Regjeringen grep da inn med hjemmel i sikkerhetsloven og fastsatte at alle forhandlinger og salg av eiendommen, eller aksjer i selskapet ⅍ Kulspids, krever statlig samtykke. Formålet var å beskytte norske sikkerhetsinteresser og sikre fortsatt nasjonal kontroll over Svalbard. I 2025 presiserte Regjeringsadvokaten at eventuelle forhandlinger uten slikt samtykke ville være ulovlige.

7. Austre Fagerfjord

Eiendommen Austre Fagerfjord har gårdsnummer 7, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 29,7 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av The Northern Exploration Company for å utvinne hematitt og magnetitt. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

8. Midterfjord

Eiendommen Midterfjord har gårdsnummer 8, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Keulenfjorden sør på Spitsbergen og er på 30,3 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

9. Midterhuk

Eiendommen Midterhuk har gårdsnummer 9, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved innløpet til Van Keulenfjorden sør på Spitsbergen og er på 13,6 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av The Northern Exploration Company, og overdratt til staten i 1932.

10. Søre Lågfjord

Eiendommen Søre Lågfjord har gårdsnummer 10, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van MijenfjordenSpitsbergen og er på 30,9 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield en gang mellom 1904 og 1910, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

11. Ingvaldsbukta

Eiendommen Ingvaldsbukta har gårdsnummer 11, tinglyst eier fra 8. januar 1942 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van MijenfjordenSpitsbergen og er på 13,5 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av ⅍ Stavanger Spitsbergen for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1942.

12. Indre Lågfjord

Svenske arbeidere foran gruveinngangen, ett år etter åpningen i 1917. Gruven var da en del av AB Spetsbergens svenska kolfält.
Av /Digitaltmuseum.se.

Eiendommen Indre Lågfjord har gårdsnummer 12, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Van MijenfjordenSpitsbergen og er på 680 km² (1,1 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen etablerte Sveagruva her rundt 1917. Ved Svalbardtraktatens ikrafttreden i 1925 ble området anerkjent som privat (svensk) eiendom. Stenkolsaktiebolaget drev kullgruva fram til den ble solgt til Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 1934. Eiendommen ble overført til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

13. Nordre Lågfjord

Eiendommen Nordre Lågfjord har gårdsnummer 13, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 118 km² (0,19 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

14. Kolfjellet

Eiendommen Kolfjellet har gårdsnummer 14, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 44,9 km² (0,07 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

15. Lågnes

Eiendommen Lågnes har gårdsnummer 15, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ytterst på Nordenskiöld Land på Spitsbergen og er på 194 km² (0,32 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne sinkblende, og overdratt til staten i 1932.

16. Russekeila

Eiendommen Russekeila har gårdsnummer 16, tinglyst eier fra 29. juni 1933 er den norske stat. Eiendommen ligger ved innløpet til Isfjorden på Spitsbergen og er på 67,3 km² (0,11 prosent av landarealet på Svalbard).

Russekeila ble tatt som utmål av bergingeniøren Arthur S. Lewin i 1904 for å utvinne kull og sinkblende, og overdratt til staten i 1933.

17. Grønfjordbotn

Eiendommen Grønfjordbotn har gårdsnummer 17, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger innerst i Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 84,4 km² (0,14 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av ⅍ Svalbard Kulgruber i 1916 for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

18. Grøndal

Eiendommen Grøndal har gårdsnummer 18, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger på østsida av Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 364 km² (0,59 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916 for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

19. Barentsburg

Barentsburg
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Eiendommen Barentsburg har gårdsnummer 19, tinglyst eier fra 28. juli 1932 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger på østsida av Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 57,0 km² (0,09 prosent av landarealet på Svalbard).

Det var tidlig flere krav i dette området. I 1900 gjorde et norsk selskap krav på området, senere også flere amerikanske selskaper, norske selskaper og privatpersoner. Alle disse kravene ble i 1914/1915 solgt til et russisk selskap, som så solgte dem til nederlandske Nederlandsche Spitsbergen Compagnie i 1920. Området ble solgt videre til det sovjetiske statsforetaket Trust Arktikugol 25. juli 1932. Arktikugol er nå eid av den russiske stat.

20. Colesbukta

Colesbukta i 2006
Colesbukta 2006

Eiendommen Colesbukta har gårdsnummer 20, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Colesbukta i Isfjorden på Spitsbergen og er på 41,7 km² (0,07 prosent av landarealet på Svalbard).

Det opprinnelige kravet på dette landområdet var fra ⅍ Stavanger Spitsbergen for å utvinne kull, det ble så kjøpt av bergingeniøren Arthur S. Lewin. Eierskapet gikk videre til Store Norske Spitsbergen Kulkompani, før det ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

21. Grumant

Grumantbyen, juni 2017
Grumantbyen
Lisens: CC BY SA 3.0

Eiendommen Grumant har gårdsnummer 21, tinglyst eier fra 17. desember 1931 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger ved Colesbukta i Isfjorden på Spitsbergen og er på 79,3 km² (0,13 prosent av landarealet på Svalbard).

Russiske interesser startet gruvedrift her før første verdenskrig; i 1912 anla Rusanov en gruve og i 1920 ble Anglo-Russian Grumant Company Ltd. etablert for å drive videre. Etter at Sovjetunionen sluttet seg til Svalbardtraktaten, overtok det nystiftede Trust Arktikugol alle russiske gruver. Arktikugol kjøpte Grumant-området og har eid det siden. Gruva ble nedlagt i 1961.

22. Longyeardal

Longyearbyen, luftfoto fra 2005.
Longyearbyen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Eiendommen Longyeardal har gårdsnummer 22, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen omfatter blant annet Longyearbyen og ligger ved IsfjordenSpitsbergen og er på 284 km² (0,46 prosent av landarealet på Svalbard).

Opprinnelig ble eiendommen annektert av amerikanske John M. Longyear i 1904, og så overført til Arctic Coal Company i 1906. Arctic Coal Company drev gruvedrift i «Longyear City» til 1916. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916 og de kjøpte Arctic Coal Companys eiendommer. Eiendommen ble overdratt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

23. Adventdal

Eiendommen Adventdal har gårdsnummer 23, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 231 km² (0,38 prosent av landarealet på Svalbard).

Også dette var en del av American Arctic Coal Companys opprinnelige kullfelt (de drev gruver i Adventdalen parallelt med Longyeardalen). Adventdal ble solgt til norske interesser og Adventdalens Kullfelt ⅍ ble etablert i 1927. Norges siste kullgruve på Svalbard, Gruve 7, ble etablert her midt på 1960-tallet (Gruve 5 og 6 lå på Store Norskes område). I 1977 ble selskapets eiendommer og utmål overdratt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani og selskapet oppløst.

24. Austre Adventfjord

Eiendommen Austre Adventfjord har gårdsnummer 24, tinglyst eier fra 27. mars 2017 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 217 km² (0,35 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble i 1901 annektert av Bergen Spitsbergen Kulgrubekompagni som i 1903 solgte det videre til The Spitzbergen Coal and Trading Company, Ltd. (Sheffield, England). I 1916 ble det solgt videre til ⅍ De Norske Kullfelter. Eiendommen endte hos Horn-familien (arvinger etter gründer Johan H. Andresen Horn). Austre Adventfjord var lenge en av svært få privateide områder på Svalbard. I 2016 solgte Horn-familien Austre Adventfjord til den norske stat.

25. Saksedal

Eiendommen Saksedal har gårdsnummer 25, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 227 km² (0,37 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble opprinnelig annektert av Ayer og Longyear i 1905, overdratt til amerikansk Arctic Coal Company i 1906, og ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Eiendommen ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

26. Tempelfjella

Eiendommen Tempelfjella har gårdsnummer 26, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Tempelfjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 14,2 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

27. Gipsdal

Eiendommen Gipsdal har gårdsnummer 27, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 250 km² (0,41 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

28. Indre Billefjord

Eiendommen Indre Billefjord har gårdsnummer 28, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 74,8 km² (0,12 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenske prospektører og geologer (blant andre Gerhard De Geer) undersøkte indre Billefjord tidlig på 1900-tallet. I 1928 var det eid av Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Eiendommen ble overdratt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

29. De Geerfjellet

Eiendommen De Geerfjellet har gårdsnummer 29, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 27,9 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

30. Pyramiden

Innseilingen til Pyramiden.

Eiendommen Pyramiden har gårdsnummer 30, tinglyst eier fra 29. august 1927 er russiske Russkij Grumant. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 52,0 km² (0,08 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen kjøpte Pyramiden i 1910 og drev prøvegruver. I 1927 solgte svenskene Pyramiden til det sovjetiske selskapet Russkij Grumant (Акционерное общество «Русский Грумант»). Dette selskapet ble nedlagt i 1931 og virksomheten overdratt til Trust Arktikugol, men Russkij Grumant står fortsatt oppført som eier.

31. Nordfjord

Eiendommen Nordfjord har gårdsnummer 31, tinglyst eier fra 17. juli 1947 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Nordfjorden (den nordligste delen av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 49,2 km² (0,08 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen var eid av bergingeniør Arthur S. Lewin i 1928. Den ble overdratt til staten i 1947.

32. Bohemanflya

Eiendommen Bohemanflya har gårdsnummer 32, tinglyst eier fra 28. juli 1932 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 69,1 km² (0,11 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble gjort krav på av Søren Zachariassen fra Tromsø i 1899, og overført til Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen ⅍ i 1900. Samme år gjorde også ⅍ Trondhjem Spitsbergen Kulkompagnie krav på området. Dette kravet ble overtatt og utvidet av Ayer og Longyear i 1905. I 1920 ble området kjøpt av nederlandske ⅍ Isefjord Kulkompani, deretter overført til Nederlandsche Spitsbergen Compagnie i 1924 og så solgt videre til sovjetiske Trust Arktikugol i 1932.

33. Daudmannsøyra

Daudmannsodden med Daudmannsøyra og Forlandsundet i bakgrunnen. Til høyre ses Lexfjellet (997 meter over havet). I forgrunnen langs kysten ses drivis.
Daudmannsodden
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Eiendommen Daudmannsøyra har gårdsnummer 33, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger sørøst ved innløpet til Isfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 63,1 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkis, og overdratt til staten i 1932.

34. Vestre St. Johnsfjord

Eiendommen Vestre St. Johnsfjord har gårdsnummer 34, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved St. Johnsfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 16,3 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.

35. Austre St. Johnsfjord

Eiendommen Austre St. Johnsfjord har gårdsnummer 35, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved St. Johnsfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 19,6 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company i 1913 for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.

36. Øyrane

Eiendommen Øyrane har gårdsnummer 36, tinglyst eier fra 12. august 1947 er den norske stat. Eiendommen ligger øst for Forlandsundet, i Oscar II Land på Spitsbergen, og er på 97,4 km² (0,16 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av den norske geologen Rolf Marstrander i 1928, og ble overdratt til staten i 1947.

37. Forlandet

Eiendommen Forlandet har gårdsnummer 37, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger nord på Prins Karls Forland og er på 5,0 km² (0,01 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

38. Kongsfjord

Ny-Ålesund, foto fra 2013

Eiendommen Kongsfjord har gårdsnummer 38, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er Kings Bay ⅍. Eiendommen ligger på Brøggerhalvøya sør for Kongsfjorden på Spitsbergen og er på 271 km² (0,44 prosent av landarealet på Svalbard).

I 1916 etablerte ishavsrederen Peter S. Brandal kulldrift i Ny-Ålesund gjennom selskapet Kings Bay Kull Compani ⅍ for å trygge kulleveranser til sin flåte under første verdenskrig. Kings Bay-selskapet var privat fram til staten overtok i 1933. Kings Bay ⅍ er i dag et statlig aksjeselskap som forvalter all grunn og infrastruktur i Ny-Ålesund.

39. Kongsfjordøyane

Eiendommen Kongsfjordøyane har gårdsnummer 39, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen omfatter Lovénøyane i Kongsfjorden og er på 1,2 km² (0,002 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne marmor, og overdratt til staten i 1932.

40. Blomstrandhalvøya

The Northern Exploration Companys mest spektakulære satsing var marmorbruddet på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden, etablert i 1911. Anlegget ble kalt Ny-London (offisielt i dag London), og det ble anlagt jernbaneskinner, kai, kraner og boliger for opptil 70 arbeidere. Anlegget ble omtalt som «det største økonomiske foretagende igangsatt på Svalbard nest etter kulldriften». Utvinningen var mislykket – marmoren smuldret bare opp. Ny-London står i dag igjen som et av de best bevarte industrielle kulturmiljøene fra tida før første verdenskrig.
Camp Mansfield i Ny-London, foto 2013
Av /Flickr.

Eiendommen Blomstrandhalvøya har gårdsnummer 40, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Blomstrandhalvøya er en øy (ikke en halvøy) i Kongsfjorden utenfor Ny-Ålesund. Eiendommen er på 15,6 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne marmor, og overdratt til staten i 1932.

41. Austre Krossfjord

Eiendommen Austre Krossfjord har gårdsnummer 41, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger øst for Krossfjorden i Haakon VII LandSpitsbergen og er på 22,1 km² (0,04 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.

Les mer i Store norske leksikon

Kilder

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg