Eiendommer og grunneiere på Svalbard

Artikkel 6 i Svalbardtraktaten bestemte at alle krav på eiendomsrett til landområder på Svalbard som var gjort gjeldende for en regjering før undertegnelsen av traktaten, skulle innmeldes til en kommissær.

Kommissæren skulle undersøke gyldigheten av kravene og godkjenne eller forkaste dem. Hvis det var tvist om et landområde, skulle tvisten løses av en voldgiftsdomstol med ett medlem utpekt fra hvert av landene som tvisten angikk. Kommissæren skulle være formann i domstolen og ha avgjørende stemme ved stemmelikhet. Videre var det bestemt at kommissæren skulle være en dansk jurist.

Den danske regjeringen utnevnte professor Kristian Sindballe til Svalbardkommissær 13. juli 1925. Han fikk Adolf Hoel som sekretær og hadde dessuten dansken Gustav Rasmussen som medarbeider. Arnold Ræstad («Svalbardadvokaten») forhandlet med Svalbardkommissæren på vegne av den norske stat.

Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Ifølge traktaten måtte da eventuelle krav på eiendomsrett innleveres til Svalbardkommissæren innen tre måneder. Ved fristens utløp var det kommet inn 74 krav, hvorav 20 var norske. I tillegg var det levert inn 24 krav på rett til å ha fangsthytter.

Den norske regjering etablerte i 1923 en komité ledet av styreformann Carl Lundh i Store Norske Kulkompani til å samordne de norske kravene, mens Utenriksdepartementet arbeidet for å innløse og redusere antall utenlandske krav. Svalbardkommissæren begynte deretter forhandlinger med partene som hadde tvister. På denne måten lyktes han med å bilegge tvistene. Kommissæren avla rapport 10. september 1927 under tittelen Report of the Svalbard Commissioner concerning The Claims to Land In Svalbard. Her ble de tildelte grunnstykkene beskrevet og kartlagt, og det var resultatet av dette arbeidet som gav 41 eiendommer på Svalbard.

De fleste av de 41 eiendommene er i dag eid av staten eller statlig eide aksjeselskap (Kings Bay ⅍ og datterselskapet Bjørnøen ⅍). Staten har helt fra 1930-tallet systematisk kjøpt opp all eiendom som tidligere var privat.

Områdene som i dag ikke er eid av den norske stat er i hovedsak russiske. Det statseide russiske selskapet Trust Arktikugol eier til sammen 0,4 prosent av øygruppa.

Det er også én privat eiendom, Søre Fagerfjord, som er eid av selskapet ⅍ Kulspids med russiskfødte Lioudmila Mikhajlovna Årnes som hovedeier. Det private området utgjør 0,1 prosent av øygruppa.

Statsgrunnen på Svalbard har gårdsnummer 1 og omfatter all grunn som ikke ble tilkjent private ved Svalbardtraktatens ikrafttredelse i 1925. Alle øyene på Svalbard er statsgrunn, med unntak for hele Bjørnøya og deler av Spitsbergen. Statsgrunnen har aldri hatt private eiere, men har hele tiden vært eid av den norske stat. Gårdsnummer 1 omfatter 93,2 prosent av øygruppa.

Eiendommen Bjørnøya har gårdsnummer 2, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er Bjørnøen ⅍. Eiendommen omfatter hele Bjørnøya og er på 178 km² (0,29 prosent av landarealet på Svalbard).

Bjørnøen ⅍ ble stiftet i 1918 og er en fortsettelse av Bjørnøen Kulkompani, som ble stiftet i 1915. Selskapet var privat eid fram til 1932, da staten overtok alle aksjene. Fra 1967 er selskapet et datterselskap av statseide Kings Bay ⅍ i Ny-Ålesund.

Eiendommen Storfjord har gårdsnummer 3, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger langt sør på østsida av Spitsbergen ved Storfjorden og er på 60,0 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på i 1919 av The Northern Exploration Company for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Calypsostrand har gårdsnummer 4, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden i Bellsund på Spitsbergen og er på 6,6 km² (0,01 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på i 1912 av The Northern Exploration Company for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Vestre Fagerfjord har gårdsnummer 5, tinglyst eier fra 15. august 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 2,5 km² (0,004 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company og ble overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Søre Fagerfjord har gårdsnummer 6, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er ⅍ Kulspids. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 60,9 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble annektert av det norske gruveselskapet ⅍ Kulspids rundt 1909, for planlagt utvinning av asbest (prøvedrift 1917–1921).

Søre Fagerfjord er den eneste gjenværende private eiendommen på Svalbard. I 2019 tilbød den norske staten 20 millioner kroner for eiendommen, men eierne avslo budet. I 2024 ble eiendommen på nytt forsøkt solgt, denne gangen med en prisantydning på rundt 3,5 milliarder kroner og med opplysninger om mulig interesse fra utenlandske kjøpere. Regjeringen grep da inn med hjemmel i sikkerhetsloven og fastsatte at alle forhandlinger og salg av eiendommen, eller aksjer i selskapet ⅍ Kulspids, krever statlig samtykke. Formålet var å beskytte norske sikkerhetsinteresser og sikre fortsatt nasjonal kontroll over Svalbard. I 2025 presiserte Regjeringsadvokaten at eventuelle forhandlinger uten slikt samtykke ville være ulovlige.

Eiendommen Austre Fagerfjord har gårdsnummer 7, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Recherchefjorden sør på Spitsbergen og er på 29,7 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av The Northern Exploration Company for å utvinne hematitt og magnetitt. Eiendommen ble overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Midterfjord har gårdsnummer 8, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Keulenfjorden sør på Spitsbergen og er på 30,3 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Midterhuk har gårdsnummer 9, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved innløpet til Van Keulenfjorden sør på Spitsbergen og er på 13,6 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av The Northern Exploration Company, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Søre Lågfjord har gårdsnummer 10, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 30,9 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield en gang mellom 1904 og 1910, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Ingvaldsbukta har gårdsnummer 11, tinglyst eier fra 8. januar 1942 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 13,5 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av ⅍ Stavanger Spitsbergen for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1942.

Eiendommen Indre Lågfjord har gårdsnummer 12, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 680 km² (1,1 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen etablerte Sveagruva her rundt 1917. Ved Svalbardtraktatens ikrafttreden i 1925 ble området anerkjent som privat (svensk) eiendom. Stenkolsaktiebolaget drev kullgruva fram til den ble solgt til Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 1934. Eiendommen ble overført til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen Nordre Lågfjord har gårdsnummer 13, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 118 km² (0,19 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Kolfjellet har gårdsnummer 14, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Van Mijenfjorden på Spitsbergen og er på 44,9 km² (0,07 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Lågnes har gårdsnummer 15, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ytterst på Nordenskiöld Land på Spitsbergen og er på 194 km² (0,32 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne sinkblende, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Russekeila har gårdsnummer 16, tinglyst eier fra 29. juni 1933 er den norske stat. Eiendommen ligger ved innløpet til Isfjorden på Spitsbergen og er på 67,3 km² (0,11 prosent av landarealet på Svalbard).

Russekeila ble tatt som utmål av bergingeniøren Arthur S. Lewin i 1904 for å utvinne kull og sinkblende, og overdratt til staten i 1933.

Eiendommen Grønfjordbotn har gårdsnummer 17, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger innerst i Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 84,4 km² (0,14 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig annektert av ⅍ Svalbard Kulgruber i 1916 for å utvinne kull, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Grøndal har gårdsnummer 18, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger på østsida av Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 364 km² (0,59 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916 for å utvinne kull. Eiendommen ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen Barentsburg har gårdsnummer 19, tinglyst eier fra 28. juli 1932 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger på østsida av Grønfjorden (ytterst i Isfjorden) på Spitsbergen og er på 57,0 km² (0,09 prosent av landarealet på Svalbard).

Det var tidlig flere krav i dette området. I 1900 gjorde et norsk selskap krav på området, senere også flere amerikanske selskaper, norske selskaper og privatpersoner. Alle disse kravene ble i 1914/1915 solgt til et russisk selskap, som så solgte dem til nederlandske Nederlandsche Spitsbergen Compagnie i 1920. Området ble solgt videre til det sovjetiske statsforetaket Trust Arktikugol 25. juli 1932. Arktikugol er nå eid av den russiske stat.

Eiendommen Colesbukta har gårdsnummer 20, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Colesbukta i Isfjorden på Spitsbergen og er på 41,7 km² (0,07 prosent av landarealet på Svalbard).

Det opprinnelige kravet på dette landområdet var fra ⅍ Stavanger Spitsbergen for å utvinne kull, det ble så kjøpt av bergingeniøren Arthur S. Lewin. Eierskapet gikk videre til Store Norske Spitsbergen Kulkompani, før det ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen Grumant har gårdsnummer 21, tinglyst eier fra 17. desember 1931 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger ved Colesbukta i Isfjorden på Spitsbergen og er på 79,3 km² (0,13 prosent av landarealet på Svalbard).

Russiske interesser startet gruvedrift her før første verdenskrig; i 1912 anla Rusanov en gruve og i 1920 ble Anglo-Russian Grumant Company Ltd. etablert for å drive videre. Etter at Sovjetunionen sluttet seg til Svalbardtraktaten, overtok det nystiftede Trust Arktikugol alle russiske gruver. Arktikugol kjøpte Grumant-området og har eid det siden. Gruva ble nedlagt i 1961.

Eiendommen Longyeardal har gårdsnummer 22, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen omfatter blant annet Longyearbyen og ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 284 km² (0,46 prosent av landarealet på Svalbard).

Opprinnelig ble eiendommen annektert av amerikanske John M. Longyear i 1904, og så overført til Arctic Coal Company i 1906. Arctic Coal Company drev gruvedrift i «Longyear City» til 1916. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916 og de kjøpte Arctic Coal Companys eiendommer. Eiendommen ble overdratt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen Adventdal har gårdsnummer 23, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 231 km² (0,38 prosent av landarealet på Svalbard).

Også dette var en del av American Arctic Coal Companys opprinnelige kullfelt (de drev gruver i Adventdalen parallelt med Longyeardalen). Adventdal ble solgt til norske interesser og Adventdalens Kullfelt ⅍ ble etablert i 1927. Norges siste kullgruve på Svalbard, Gruve 7, ble etablert her midt på 1960-tallet (Gruve 5 og 6 lå på Store Norskes område). I 1977 ble selskapets eiendommer og utmål overdratt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani og selskapet oppløst.

Eiendommen Austre Adventfjord har gårdsnummer 24, tinglyst eier fra 27. mars 2017 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 217 km² (0,35 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble i 1901 annektert av Bergen Spitsbergen Kulgrubekompagni som i 1903 solgte det videre til The Spitzbergen Coal and Trading Company, Ltd. (Sheffield, England). I 1916 ble det solgt videre til ⅍ De Norske Kullfelter. Eiendommen endte hos Horn-familien (arvinger etter gründer Johan H. Andresen Horn). Austre Adventfjord var lenge en av svært få privateide områder på Svalbard. I 2016 solgte Horn-familien Austre Adventfjord til den norske stat.

Eiendommen Saksedal har gårdsnummer 25, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 227 km² (0,37 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble opprinnelig annektert av Ayer og Longyear i 1905, overdratt til amerikansk Arctic Coal Company i 1906, og ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Eiendommen ble overdratt til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen Tempelfjella har gårdsnummer 26, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Tempelfjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 14,2 km² (0,02 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

Eiendommen Gipsdal har gårdsnummer 27, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 250 km² (0,41 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

Eiendommen Indre Billefjord har gårdsnummer 28, tinglyst eier fra 12. juni 2015 er Nærings- og fiskeridepartementet. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 74,8 km² (0,12 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenske prospektører og geologer (blant andre Gerhard De Geer) undersøkte indre Billefjord tidlig på 1900-tallet. I 1928 var det eid av Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Eiendommen ble overdratt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani til Nærings- og fiskeridepartementet i 2015.

Eiendommen De Geerfjellet har gårdsnummer 29, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 27,9 km² (0,05 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

Eiendommen Pyramiden har gårdsnummer 30, tinglyst eier fra 29. august 1927 er russiske Russkij Grumant. Eiendommen ligger ved Billefjorden (del av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 52,0 km² (0,08 prosent av landarealet på Svalbard).

Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen kjøpte Pyramiden i 1910 og drev prøvegruver. I 1927 solgte svenskene Pyramiden til det sovjetiske selskapet Russkij Grumant (Акционерное общество «Русский Грумант»). Dette selskapet ble nedlagt i 1931 og virksomheten overdratt til Trust Arktikugol, men Russkij Grumant står fortsatt oppført som eier.

Eiendommen Nordfjord har gårdsnummer 31, tinglyst eier fra 17. juli 1947 er den norske stat. Eiendommen ligger ved Nordfjorden (den nordligste delen av Isfjorden) på Spitsbergen og er på 49,2 km² (0,08 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen var eid av bergingeniør Arthur S. Lewin i 1928. Den ble overdratt til staten i 1947.

Eiendommen Bohemanflya har gårdsnummer 32, tinglyst eier fra 28. juli 1932 er russiske Trust Arktikugol. Eiendommen ligger ved Isfjorden på Spitsbergen og er på 69,1 km² (0,11 prosent av landarealet på Svalbard).

Området ble gjort krav på av Søren Zachariassen fra Tromsø i 1899, og overført til Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen ⅍ i 1900. Samme år gjorde også ⅍ Trondhjem Spitsbergen Kulkompagnie krav på området. Dette kravet ble overtatt og utvidet av Ayer og Longyear i 1905. I 1920 ble området kjøpt av nederlandske ⅍ Isefjord Kulkompani, deretter overført til Nederlandsche Spitsbergen Compagnie i 1924 og så solgt videre til sovjetiske Trust Arktikugol i 1932.

Eiendommen Daudmannsøyra har gårdsnummer 33, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger sørøst ved innløpet til Isfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 63,1 km² (0,10 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkis, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Vestre St. Johnsfjord har gårdsnummer 34, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved St. Johnsfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 16,3 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Austre St. Johnsfjord har gårdsnummer 35, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger ved St. Johnsfjorden i Oscar II Land på Spitsbergen og er på 19,6 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble opprinnelig gjort krav på av The Northern Exploration Company i 1913 for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Øyrane har gårdsnummer 36, tinglyst eier fra 12. august 1947 er den norske stat. Eiendommen ligger øst for Forlandsundet, i Oscar II Land på Spitsbergen, og er på 97,4 km² (0,16 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av den norske geologen Rolf Marstrander i 1928, og ble overdratt til staten i 1947.

Eiendommen Forlandet har gårdsnummer 37, tinglyst eier fra 24. juli 1952 er den norske stat. Eiendommen ligger nord på Prins Karls Forland og er på 5,0 km² (0,01 prosent av landarealet på Svalbard).

Området var eid av The Scottish Spitsbergen Syndicate i 1928. Det ble overdratt til staten i 1952.

Eiendommen Kongsfjord har gårdsnummer 38, tinglyst eier fra 3. oktober 1927 er Kings Bay ⅍. Eiendommen ligger på Brøggerhalvøya sør for Kongsfjorden på Spitsbergen og er på 271 km² (0,44 prosent av landarealet på Svalbard).

I 1916 etablerte ishavsrederen Peter S. Brandal kulldrift i Ny-Ålesund gjennom selskapet Kings Bay Kull Compani ⅍ for å trygge kulleveranser til sin flåte under første verdenskrig. Kings Bay-selskapet var privat fram til staten overtok i 1933. Kings Bay ⅍ er i dag et statlig aksjeselskap som forvalter all grunn og infrastruktur i Ny-Ålesund.

Eiendommen Kongsfjordøyane har gårdsnummer 39, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen omfatter Lovénøyane i Kongsfjorden og er på 1,2 km² (0,002 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne marmor, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Blomstrandhalvøya har gårdsnummer 40, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Blomstrandhalvøya er en øy (ikke en halvøy) i Kongsfjorden utenfor Ny-Ålesund. Eiendommen er på 15,6 km² (0,03 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne marmor, og overdratt til staten i 1932.

Eiendommen Austre Krossfjord har gårdsnummer 41, tinglyst eier fra 15. september 1932 er den norske stat. Eiendommen ligger øst for Krossfjorden i Haakon VII Land på Spitsbergen og er på 22,1 km² (0,04 prosent av landarealet på Svalbard).

Eiendommen ble gjort krav på av Ernest Mansfield i 1906, solgt i 1911 til The Northern Exploration Company for å utvinne kobberkisholdig svovelkis, og overdratt til staten i 1932.