magnetitt

Magnetitt er et toverdig (Fe²⁺) og treverdig (Fe³⁺) jernoksid med magnetiske egenskaper, oftest svak men iblant svært magnetisk. Magnetitt er relativt hardt (5½ – 6½), tungt med egenvekt på 5,18 g/cm³, sprø og mangler kløv. Når den sprekker er det ofte opp i oktaederform. Magnetitt er svart og opak med metallglans, og kan iblant ha blålige iridesensfarger. Streken er svart, noe som skiller den fra hematitt som har blodrød strek. Den mest karakteristiske egenskapen er at den påvirker kompassnåler som er i umiddelbar nærhet.

Magnetitt tilhører det kubiske krystallsystemet og utvikler oktaedriske krystaller, og sjeldnere dodekaedre. Mineralet opptrer som både korn, klumper og granulære masser.

Mineralet magnetitt trekker til seg jern, og om en bit får henge fritt, vil den stille seg inn i nord-sør retning. Magnetjernstein med sterk magnetisme ble på gammelnorsk kalt «leidarstein» (på engelsk loadstone eller ledstein). Den kjemiske sammensetningen av magnetitt kan variere en del, og mineralet kan inneholde en god del titan (Ti) og mindre mengder Mg, Mn og Cr.

Magnetitt dannes som små krystaller (aksessorisk) i magmatiske bergarter, blant annet pegmatitter, i metamorfe bergarter ved kontakt- eller regionalmetamorfose, som krystaller på sprekker og som primære anrikninger eller diagenetiske utfellinger i sedimentære lag, spesielt sandsteiner. Man kan ofte finne flotte krystallar i klorittskifer i randsonen av større dunittintrusjoner.

Lund: I Naturhistorisk Museum i Bergen var det stilt ut en magnetittstuff med krystaller på 23 cm.

Kristiansand: Gode, litt avrunda krystaller med kantlengde opp til 8 cm kunne prepareres ut fra feltspat fra en pegmatitt ved Stray.

Austre Moland: Skarpe magnetittkrystaller opp til 15 mm finst i en skarnbergart på en gammel gruvetipp sammen med skapolitt, hornblende, titanitt, zirkon og stilbitt.

Kragerø: En rekke gruver og skjerp på Langøy ble drevet på jern. Ved siden av hematitt var det også gode magnetittkrystaller, for eksempel sammen med skapolitt i Høymyrås gruve. Fra Sannidal kommer gode magnetittkrystaller på aduler, noen ganger sammen med epidot i druser i amfibolitt.

Langesundsområdet: Magnetitt er svært vanlig i pegmatittane til nefelinsyenitten og har krystallisert i to stadier. Første generasjon finnes helst som masser og i grove krystaller i feltspat. I en senere hydrotermal fase ble det dannet mindre, velformede krystaller i druser og med omvandla mikroklin og analcim. Mange grove krystaller på 5–10 cm ble funnet i ein hydrotermalt omdannet gang i Auenbrotet i Mørje.

Drammen: Goldschmidt skrev i 1911 om magnetittkrystaller på opp til 2 cm fra Narverud gruve. Fra Gjellebekk i Lier kommer magnetitt i en annen krystallform.

Nittedal, Bjønndalen pukkverk: I fleire driftsperioder har det kome fram mye porfyrmateriale med små, skarpe magnetittkrystaller, ofte sammen med albitt, fluoritt og kalsitt.

Sel: Skarpe magnetittkrystaller opp til 20 mm sammen med pyrittkrystallar finnes i klorittskiferen i randsonen av det gamle klebersteinsbrotet på Åsårberget på Tolstadåsen. Liknende forekomster rundt dunittar/kleberberg er kjent fra hele landet, for eksempel ved Furusjøen i Nord Fron, Netoseter i Lom, Storlidalen og Ørnehammaren på Oppdal, i Vefsn og i Tysfjord.

Hattfjelldal: I serpentinittfjellet Røddiken finnes det slepper med små glinsende, svarte magnetittkrystaller av dodekaederform og andre krystallkombinasjoner.

Hattfjelldal: Fra klorittskiferen rundt en større dunitt har Harald Kvarsvik preparert ut magnetittkrystaller opp til 25 mm store.

Mo i Rana: Fra det nedlagde kleberbrotet på Altemark kom magnesittlinser med skarpe, blanke magnetittkrystaller opp til 5 mm, stundom sammen med klare, blekgrønne apatittkrystaller.

Selvmagnetisk magnetittmalm er kjent fra Åserud i Nittedal og fra Hammersmark i Sirdal.

• mineraler
• jernoksider

• mindat.org: Magnetite