Hvorfor jeg ikke vil bli en «langsom professor»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en kronikk i Khrono erklærer Birgitta Haga Gripsrud at hun ønsker å bli en «langsom professor». Jeg ønsker ikke å gå i dybden på hennes historie — jeg tror hun har gode grunner til å redusere arbeidsmengden sin, det er ingen tvil om at hun har hatt en uheldig periode og har måttet håndtere svært uheldige personlige utfordringer. 

Jeg ønsker absolutt ikke å kritisere henne eller andre som sliter med å kombinere kravene i jobben med personlige eller helsemessige utfordringer. Men siden Gripsruds artikkel bare er det siste eksemplet på det som ser ut til å være et mye mer utbredt ønske om å «slå ned på farten» — i hvert fall har jeg hørt det ganske ofte i norsk akademia — følte jeg at det var på tide å uttrykke min voksende uro over debatten. 

Debatt ● Birgitta Haga Gripsrud

Jeg vil være en langsom professor. Vil du?

Først var jeg bare litt overrasket. Dette behovet for å senke tempoet hørte jeg ikke fra doktorgradsstudenter som sto midt i den stressende siste fasen før innlevering av avhandlingen, og heller ikke fra midlertidig ansatte som var bekymret for sin profesjonelle fremtid. 

Nei, dette kom fra professorer og førsteamanuenser som hadde en komfortabel og trygg stilling i det fortsatt velfinansierte akademiske systemet i Norge.

Først ble jeg fascinert, og så, må jeg innrømme, forvirret av «den langsomme bevegelsen» her i Norge. Som en god forsker konsulterte jeg først «kildematerialet» og leste høflig Maggie Berg og Barabra Seeber's The Slow Professor, den grunnleggende teksten i hele debatten om «slowness» i akademia. Kanskje, tenkte jeg, ville argumentene være så overbevisende og teksten så fengslende at jeg endelig ville «get it».

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard

Er akademia i ferd med å miste sin sjel?

Jeg leste boken. To ganger, faktisk. Men til tross for en konstant følelse av déjà lue — Benjamin Ginsberg (sitert), Stanislav Andreski (usitert) og mange andre har tidligere påpekt farene ved nye ideer om offentlig ledelse i universitetene og risikoen ved en rent instrumentell forståelse av forskning og kunnskap — synes jeg ikke boken har mye å tilby som en skrift for en internasjonal bevegelse. 

Forfatterne beskriver mange problemer og patologier ved reformen av høyere utdanning som plager angelsaksiske og til en viss grad kontinentale europeiske land.

Det kan være fokus på kvantifiserbare forskningsresultater, prioritering av «relevant» og anvendt forskning, utkonkurrering av kulturstudier og humaniora, økning i midlertidige og «usikre» stillinger (inkludert svekkelse av «fast ansettelse»), kraftig økning i undervisningsbelastningen og økende press for å «skaffe penger».

Tenk på at mange av landene som forfatterne trekker frem, mangler det omfattende sosiale sikkerhetsnettet som finnes i de skandinaviske velferdsstatene, så kan du forstå hvorfor amerikanske kolleger som trues med å miste «tenure», ønsker at de kunne ta det litt roligere.

Jeg skriver ikke denne teksten for å fremstille meg selv i et godt lys eller for å presentere meg selv som den mest flittige professoren. Jeg bryr meg ærlig talt ikke om hvor mye den enkelte akademiker jobber, og jeg har personlig vært kritisk til ideen om at forsknings-«produksjon» kan kvantifiseres og måles. Dessuten mener jeg det er prisverdig å verne om sin fritid og prioritere en sunn balanse mellom arbeid og fritid. 

Det jeg er bekymret for, er fremstillingen av akademisk praksis i Norge som en endeløs slitasje, en konstant kamp mot ytre press og gledesløst, fremmedgjørende arbeid.

Danmark

Sier opp og tar et kraftig oppgjør: «En giftig fryktkultur gjennomsyrer universitetene»

Det er ikke slik jeg opplever å jobbe ved et norsk universitet. Eller, med andre ord, jeg tror ikke forholdene som beskrives i The Slow Professor gjelder i norsk sammenheng. Boken ble skrevet for å utfordre «the culture of speed» — en kultur jeg ikke kan se her. 

Jeg kom til Norge og Universitetet i Agder i 2018, etter å ha jobbet hovedsakelig i Tyskland med forskningsopphold i Storbritannia, Sør-Korea og India. Det jeg opplevde i Norge var en reduksjon i undervisningsbelastningen (det er ganske normalt å undervise ni kurs i året ved tyske universiteter), og mindre press for å skaffe ekstern finansiering. 

Jeg møtte avslappede forventninger til forskningsproduksjonen og — kanskje viktigst av alt — en mye bedre infrastruktur, forskningsstøtte og intern finansiering for å organisere workshops eller reise til internasjonale konferanser. Sammenlignet med tidligere arbeidsgivere (inkludert selvutnevnte «elite»-universiteter i Tyskland og Storbritannia) var arbeidsforholdene nesten ideelle og arbeidskulturen idyllisk.

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

Kjærlighetsrevolusjon og frie forskere i akademia? Ja, takk!

Så hvorfor all denne praten om å senke tempoet i et akademisk miljø som ikke akkurat er kjent for å være spesielt raskt? Hvorfor dette ønsket om å «stå imot» et press som, etter min erfaring, knapt eksisterer?

Jeg er bekymret for at noen av kollegene mine ikke ser hva akademisk arbeid er, eller i det minste kan være. 

«Longish» publikasjonslister er ikke alltid bare en indikator på kvantifisering av forskning — det kan også bare vise at noen liker å være en aktiv del av et forskningsmiljø. Å delta hyppig på konferanser og konferanser kan være mer enn et forsøk på å tilpasse seg en «internasjonaliseringsstrategi» — det kan være en stimulerende og berikende opplevelse. 

I Norge kan vi (fremdeles) gjøre disse tingene. Og takket være omfattende arbeidsrettigheter og en velferdsstat som fremdeles er intakt, kan vi også ta en pause hvis vi trenger det.

Det viktigste er at vi kan fortelle oss selv, og spesielt unge forskere, at forskning og undervisning kan være spennende og givende. 

Hvorfor skulle man ønske å senke tempoet til nesten stillstand, når man kan leve livet i «the fast lane»? Ikke fordi man må, men fordi man velger det og omgivelsene tillater det.

Jeg ønsker ikke å bli en langsom professor. Det er mange spennende ting å oppdage og enda viktigere ting å diskutere. Gear up, let’s go!

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor