- Føler meg som en dårlig mamma

De var i grunnen helt på randen da hun tok kontakt med familievernkontoret.

- Vi var kommet dit hvor jeg var på jakt etter leilighet. Vi sto overfor et mulig samlivsbrudd på grunn av konflikter i heimen, hovedsakelig knyttet til sønnen vår, som har ADHD. De daglige diskusjonene, om alt fra leggetid til lekser, ble uhåndterlige for oss. Vi var utslitte, forteller «Lene».

Hun vil være anonym av hensyn til barna, men stiller til intervju i KK fordi hun vil fortelle om det som reddet familien hennes fra å potensielt gå i oppløsning.

Og alt startet altså med en e-post til familievernkontoret.

Maktesløshet og skam

Lene er 45 år og har to barn, begge tidlig i tenårene.

Da situasjonen hjemme var på sitt mest krevende, var hun ansatt i helsevesenet og jobbet mye overtid. Hun kjente samvittigheten gnage overfor barna.

Var hun for lite hjemme? Var det derfor konfliktnivået eskalerte?

- I ettertid innser jeg at jeg var utslitt. Og situasjonen hjemme, med gjentatte konflikter med sønnen vår, gjorde at jeg følte meg helt maktesløs. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det, innrømmer hun.

Utgangspunktet for konflikt, kunne være mye forskjellig. Ofte handlet det om de rent hverdagslige tingene, som å stå opp om morran for å rekke frokost før skolen. Noen dager bare det å stå opp i det hele tatt. På ettermiddagen handlet det om lekser, kanskje spørsmål om å hjelpe til litt hjemme. Så kom kvelden, med den evige «nå må du legge deg»-kampen.

- Jeg vet jo at det er klassisk for ADHD, dette med utfordringer rundt å ta beskjeder. Men du blir likevel frustrert, når du gjentar det samme - igjen og igjen - og så skjer det ingenting, forteller hun.

Hun beskriver seg selv som en strikk som langsomt strekkes. Irritasjonen øker for hver beskjed som går for døve ører eller som blir møtt med innsigelser og protest.

- Til slutt kunne jeg bli veldig sint. Jeg har aldri slått eller gjort noe fysisk, men jeg har sagt ting jeg ikke burde si.

- Husker du noen konkrete episoder hvor du følte du mistet kontroll over situasjonen?

- Jeg husker ikke detaljene, men vi kunne ende opp i en situasjon hvor jeg bannet og ropte til sønnen min og han bannet og skrek tilbake.

Etterpå, når hun fikk roet seg ned, kom klumpen i magen.

- Etter sinnet kom skammen. Og tanken om at «jeg er en dårlig mor, jeg fikser ikke dette». For hvorfor ville han ikke høre på meg? Det måtte jo være min feil, noe jeg ikke fikk til.

- Til slutt ble jeg bare sittende igjen med en følelse av at «uansett hva jeg sier, så nytter det ikke».

Greide ikke å stå sammen i det

Mens Lene tok mange kamper, hadde mannen hennes et litt annet syn på ting. «Javel, så spiser han ikke frokost, samma det», sa han. Og var det så nøye med de leksene?

- Jeg skulle ønske jeg også kunne se sånn på det, men jeg greide ikke helt slippe den tanken om at det var viktig at han hadde gode rutiner og at han måtte komme seg opp i tide til skolen begynte.

Noen ganger ble riktig nok pappa også sint på sønnen sin. Men i motsetning til Lene, som trakk seg sakte opp, kunne han gå fra 0 til 100 på få sekunder.

- Da kunne jeg se at sønnen vår så litt skremt ut, når pappaen ble plutselig rasende. Ikke at det var noe verre enn de situasjonene jeg havnet i med ham, men poenget er at han uansett ikke hørte etter meg. Jeg opplevde i grunnen at han hadde mer respekt for faren sin, noe som også fikk frem tanker i meg om at jeg ikke hadde lykkes som mor.

«Hvorfor er han så uoppdragen? Hvorfor greier jeg ikke å få ham til å høre etter?» Alt dette var spørsmål som kvernet rundt i Lenes hode.

- Til slutt sa det stopp. Mannen min og jeg ville løse ting på ulike måter og vi var begge fortvilte. Jeg følte jeg sto alene i det hele, at jeg ikke fikk støtte fra mannen min, og til slutt ble situasjonen såpass krevende at jeg tok kontakt med familievernkontoret.

Vendepunktet

Paret ble tilbudt terapi med en familieterapeut.

- Vi gikk i flere samtaler der, med en veldig hyggelig terapeut som for all del var dyktig. Men vi kom liksom ikke helt i mål.

Så ble de introdusert for psykologspesialist Steinar Sunde og programmet «Littsint».

- Og det var da alt virkelig snudde. Han ga oss helt konkrete måter og håndtere konflikten på, og vi så umiddelbar effekt, sier Lene.

- Hva vil du si var det aller viktigste du lærte, altså øyeblikket hvor du kjente en form for gjennombrudd?

- Da jeg forsto at det ikke er min skyld. Aha-opplevelsen kom da jeg forsto at jeg blir ekstra fortvilet fordi jeg føler meg som en dårlig mor. Da jeg greide å jobbe med den følelsen, var det som om alt lettet.

En av fem barn

Så er spørsmålet: Hvordan kom Lene og mannen dit?

Vi tar kontakt med psykologspesialist Steinar Sunde, som jobber ved familievernkontoret i Molde og har utviklet «Littsint» med støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Littsint er en tjeneste med gratis materiell for foreldre som ønsker å jobbe med sinnemestring. Her finner du et nettkurs som inneholder videosnutter som viser metoden ved bruk av øvelser, og som skal gjøre foreldre bedre rustet til å beholde kontrollen i krevende konfliktsituasjoner med barnet.

- Undersøkelser viser at 20 prosent av norske barn har opplevd situasjoner hvor de har vært redde for foreldrene sine, forteller Sunde.

- Det er hvert femte barn, er ikke det et høyt tall?

- Ja, det er det. Men det betyr ikke at 20 prosent av alle barn går rundt og er redde for foreldrene sine hele tiden, men at de har vært i situasjoner hvor de har blitt redde, understreker psykologen.

Sunde har 20 års erfaring i familievernet og vet at det finnes langt flere «sinte foreldre» enn man kanskje skulle tro. Forskningen viser dessuten ingen tydelige kjønnsforskjeller. Mor utøver eksempelvis like mye vold som far.

- Hva er typisk for de foreldrene som får hjelp med mesting av sinne mot barn?

- Sinne er en normal følelse, men det sinnet vi snakker om her er når foreldrene opplever å miste kontrollen over seg selv. For du merker det i magen, når du har hatt en situasjon med barnet hvor du gikk for langt. Da kjenner du at dette ble ugreit, at dette er en situasjon du ville vært flau hvis noen så, sier Sunde, og fortsetter:

- Noen av foreldrene forteller at de merker barnet heller oppsøker den andre forelderen og skjønner at de må gjøre noe. Først og fremst ønsker de hjelp til å bli mer forutsigbare overfor barnet.

Barnets måte å ta kontroll på

Forutsigbarhet er nemlig en av de tingene som gjør at barn føler seg trygge, forklarer psykologen.

- Jeg snakket en gang med et barn om hva lykke er, og da sa barnet at «lykke er å kunne si det jeg tenker uten å måtte tenke på hva jeg sier». Mange blir frarøvet denne friheten, sier Sunde, og fortsetter:

- Selv om du ikke slår et barn og skremmer det fysisk, så kan du skremme det til å ikke tro på seg selv.

- Hvor skadelig er det for barn å leve med foreldre som ofte blir sinte og uforutsigbare overfor barnet?

- Barn er ulike, noen finner seg lettere andre mennesker å knytte seg til, slik at konsekvensene ikke blir like alvorlige for dem. Men redsel gjør helt klart noe med barn, forklarer Sunde, og utdyper:

- Barn har ikke mulighet til å kontrollere omgivelsene sine på samme måte som vi voksne har. De er avhengig av foreldrene sine - og hvis foreldre reagerer med kjefting, kritikk, irettesettelse og ironi, lar de barn få følelsen av at de ikke gjør noe riktig og at de ikke strekker til.

For barnet legger det ofte på seg selv når foreldrene blir sinte, forklarer psykologen.

- Det er barnets måte å ta kontroll i situasjonen, å tenke at det er de som gjør noe galt. «Hvis jeg bare blir litt flinkere så blir det god stemning», tenker barnet gjerne.

- På sikt påvirker dette tankene du har om deg selv, og dette kan igjen få konsekvenser slik at man vokser opp og i verste fall tenker at «hvis folk blir kjent med meg vil de se at jeg ikke er en god person og da vil de ikke ha noe med meg å gjøre». Ingen foreldre ønsker at barna skal plages med slike tanker om seg selv.

Grepene som hjalp

Tilbake til Lene og hjelpen hun fikk av Steinar Sunde og Littsint-programmet.

Lene hadde spesielt godt utbytte av den delen av programmet som fokuserer på selvkritikk.

For det var først da hun greide å se at det kunne finnes alternative årsaker til konfliktene hjemme, ikke bare at hun gjorde en dårlig jobb eller var en dårlig mor, at ting begynte å løsne.

Et annet viktig grep Lene gjorde, var å bytte stilling. Med en mindre hektisk jobbhverdag har hun også mer overskudd og energi.

- Og så forsøker jeg å snakke til barna på samme måte som jeg vil bli snakket til. I stedet for å si «du må gjøre lekser» til sønnen min, så kan jeg heller spørre: «Har du lekser i dag?»

I tillegg har hun øvd seg på å legge lista litt lavere.

- Det er bra nok hvis vi får til litt. Så jeg stresser mindre over detaljer og det gjør jo også at jeg får mer overskudd i hverdagen.

Frasene som røper utro kvinner

Noen ganger kan hun naturligvis fortsatt kjenne at det koker litt, men greier å stoppe konflikten før det eskalerer ved å «ta seg et fem-minutt», som hun sier.

Totalt sett har disse grepene gjort at Lene føler på mer overskudd og energi, som igjen gjør at hun er bedre rustet til å takle utfordringene hjemme.

- For vi har jo fortsatt konflikter! Sønnen min har fortsatt ADHD og er periodevis veldig krevende, men jeg takler ham mye bedre. Hverdagen vår er blitt veldig mye bedre, fordi vi har senket skuldrene og er snillere mot oss selv, sier Lene, og fortsetter:

- Jeg har rett og slett mye mindre stress i kroppen min.

Altfor mange beskjeder

Psykolog Sunde har hatt mange tenåringsforeldre i terapi som, i likhet med Lene og mannen, er frustrerte over at barna ikke «hører etter».

- Da spør jeg dem gjerne: Hvor mange beskjeder om dagen gir du? «Kanskje femti,» svarer de. Hver dag i årevis. «Har det fungert?» «Nei,» svarer de. «Skal vi prøve noe annet,» sier jeg. «Ja, gjerne,» svarer de. Og så begynner vi å jobbe med «littsint»-materiellet.

Dette sier han ikke fordi han mener foreldrene har gjort en dårlig jobb, men for å gjøre dem bevisste på at det er fort gjort å bli stående fast i et negativt mønster hvor man i grunnen glemmer å se etter andre løsninger.

- Ofte gir foreldre for mange beskjeder til ungene sine. «Ta av tallerkenen din» og «nå må du stå opp» og «du får ikke spille mer nå» - alt er velment, men veien til helvete kan som kjent være brolagt med gode intensjoner. Hvis beskjedene ikke blir tatt, ville jeg fulgt opp på en annen måte. Prøv å tenk etter hvordan du ville reagert om partneren din gav deg 50 beskjeder hver dag? Ville det skapt god stemning og godt samarbeid? Prøv så å snakke til barnet slik du ønsker at barnet skal snakke til deg.

Hans erfaring er at ungdom ofte ønsker å bidra inn i familien, men at de kanskje opplever at de ikke blir hørt.

- Det er naturligvis lov å gi beskjeder til ungene sine, men i en situasjon hvor stemningen er dårlig og din femtende beskjed den morgenen gjør at alt går i vranglås, så er det kanskje ikke noen særlig vits? spør Sunde retorisk.

Han minner om at barn først og fremst lærer av å se hva foreldrene gjør.

- Noen foreldre har katastrofetanker om hva som kan bli konsekvensen av at barna ikke tar av bordet etter ser eller spiller for mye dataspill. Sannheten er at det som regel går bra, og det viktigste du som forelder kan gjøre er å være en god rollemodell på hvordan en snakker til hverandre i hjemmet.

Spar energi

Hvis situasjonen hjemme oppleves fastlåst og du føler du bruker enormt med kapasitet på konflikt, har Sunde følgende råd:

- Merker du at dere kjører dere fast og ting du sier eller gjør ikke hjelper, så vit at det er mange veier til Rom. Og det aller første steget er å jobbe med at kommunikasjonen skal være hyggelig.

Hyppige konflikter stjeler veldig mye energi.

- Sinne mot barn handler i overaskende liten grad om hva barnet gjør. Det handler om hvordan vi fortolker situasjonene med barnet. Minn deg selv på at barnet gjør helt normale handlinger for alderen. Det handler sjelden om at barnet er respektløst og at du ikke strekker til.

Tidligpensjon: Katrines (61) vinner-oppskrift

Det første Sunde ville gjort er å jobbe med seg selv for å regulere egne følelser i konfliktsituasjoner.

- Sterke følelser av avmakt og sinne gjør at vi tror på de tulletankene vi er redde for skal være sanne og ikke tankene som sannsynligvis er sanne. For å klare dette er det du som forelder som skal ta en timeout, ikke barna, sier Sunde, og fortsetter:

- Det er barnas jobb å utfordre grenser for å bli mer selvstendig og det er din jobb å sette grenser uten å skremme barnet.

- Hvis det oppstår konflikt er det din jobb å forholde deg rolig. Pust med magen og tenk de store linjene. Det går bra om ikke alle leseleksene blir gjort. På sikt er det leselysten som avgjør hvor god en blir til å lese.

Greier du å spare på energien din på denne måten, tror Sunde du vil merke effekten ganske fort.

- Når du greier å bruke mindre energi i konflikter vil hele familiesystemet få mer overskudd: Konfliktnivået går ned og familien får det hyggeligere sammen, sier Sunde.

Og når det gjelder tenåringsbarn, har psykologen ett avsluttende råd:

- Det var en spørreundersøkelser hvor folk ble spurt om hvilke år av livet de ville gjenoppleve, og absolutt ingen sa tenårene. Så prøv å se på tenåringen din med det blikket: At han eller hun er i en livsfase ingen vil gjenoppleve, og din jobb er å ha det mest mulig fint sammen slik at du øker sannsynligheten for at ungen kommer til deg hvis noe faktisk er galt.

Denne artikkelen sto først i KK Pluss, som - på lik linje med Dagbladet - er eid av Aller Media.