Magisk urkraft

TV: Tom Stræte Lagergren (32), bedre kjent som Matoma, var hovedpersonen da den 14. sesongen av «Hver gang vi møtes» ble innledet i kveld. Han er første DJ i serien, som vanligvis er forbeholdt låtskrivere og ikke minst vokalister. Matoma synger ikke. Hvordan vil han løse det når han skal tolke de andre?

Solungen Matoma, fra Flisa i Hedmark, har spilt eller turnert i over 60 land, og har passert tre milliarder avspillinger på Spotify. Han er også kjent som mentor i «The Voice» på TV 2, der han gjorde seg bemerket gjennom å vise mye følelser. Det måtte forventes en del grining i kveld også, da gjengen satte seg til bords på Kjerringøy i Nordland. De øvrige deltakerne i årets «Hver gang vi møtes» er Mari Boine, Ramón, Emelie Hollow, Odin Staveland, William Kristoffersen (Ole Ivars) og Ingrid Helele Håvik (Highasakite).

Vi anmeldte låtene fortløpende.

Emelie Hollow: «False Alarm»

Emelie har valgt en av Matomas mest populære låter fra debutalbumet «One In A Million», med 210 millioner lyttinger på Spotify. Og Tom er allerede på griner’n!

Det var et enkelt valg, for hun kunne hele teksten da hun hørte ham og vokalist Becky Hill framføre den på Slottsfjell i 2017. Men- Emelie har, som de fleste andre i kveld, valgt å oversette eller bearbeide til morsmålet. Låten bygger seg sakte opp på tradisjonelt vis. Det er ingen «dyp» tekst, men med et mer organisk komp får Emelie «Falsk alarm» til å framstå bade mykere og mer følsom - og kanskje - i overkant søt. Emelie mente at det ville være ille å synge falskt på akkurat denne låten, men det var visst ingen grunn til frykt. En fin start, med full konfettidryss.

Ingrid Helene Håvik: «Never Surrender»

Tom har akkurat fortalt om mobbing på barneskolen. Da passer det veldig godt at Ingrid tar nettopp denne. «Never Surrender» er en låt som har betydd mye for Tom, med en personlig tekst om å møte motstand – og bli sterkere av det. Den har også en i overkant klisjepreget tekst.

Highasakite-vokalisten «dekker» på mange måter over det. Hun gjør ikke mye ut av låten, og den blir litt statisk og «slapp»– uten den store framdriften. Jeg føler at hun ikke utnytter til fulle mulighetene som ligger i den. Samtidig synger Ingrid så fint med sin særegne stemme og med en sånn innlevelse at det trumfer irske Steve Garrigan fra originalen.

William Kristoffersen: «Summer Feeling»

William har skrevet de fleste låtene til Ole Ivars gjennom sine 40 år i bandet, og jeg har vel aldri hørt ham framføre noe på engelsk. Det skjer ikke nå heller. Han har skrevet en norsk tekst til den første låten Matoma ga ut sjøl.

William er også førstereis. Han er den første deltakeren i «Hver gang vi møtes» fra dansebandsjangeren, og for å «gjøre det ordentlig» har han hentet opp resten av Ole Ivars til Kjerringøy. Noen stor vokalist er bassist Kristoffersen ikke, og han synger da også bare sporadisk i bandet – mens den fortsatt ganske ferske vokalisten her er satt på «sidelinja» som akustisk gitarist. Men - han har draget på å skrive for danseband, og særlig for sitt eget. Denne Matoma-låten høres nå ut som en, eh, typisk, fengende Ole Ivars-låt - med høy saksofonfaktor. Han kunne skrevet den. Dommen fra Matoma er uansett grei nok: Det var full fræs!

Ramón: «Wow»

Sånn kan det gjøres! Også Ramón Torres Andresen, eller bare Ramón, har oversatt Matomas låt til norsk. Det er godt å høre at en så formelbasert låt kan bli så annerledes – og så mye bedre og mer interessant – når den får en annen innpakning.

I Ramóns transformasjon blir den nærere og mer følelsesladet og mer «dramatisk» - sammenliknet med forhold til den mer pålessede originalen med Emma Steinbakken på vokal. All honnør til det nye, mer organiske arrangementet, som tar oss med på en musikalsk reise som starter forsiktig, øker på til det storslåtte og legges forsiktig ned igjen. Ramón tolker låten med innlevelse og respekt, og Tom griner igjen!

Odin Staveland: «All Night»

Odin har valgt Matomas største låt, opprinnelig med den britiske gruppa The Vamps (!), med astronomiske 646 millioner avspillinger. Og her snakker vi om «ekstrem oppussing». Også den har fått norsk språkdrakt og blitt til «Ei long natt».

Odin er soloartist og produsent, men er nok mest kjent som trommeslager og tidvis vokalist i Haugesund-gruppa Vamp (treffende nok). Alle har vel hørt «Liten fuggel»? Uansett føles det ganske naturlig at akkurat han setter seg ned bak et trommesett. Husbandets Tor Egil Kreken har byttet ut bassen med en banjo, og vi aner at noe stort vil skje. Odin starter riktignok litt prøvende, men låten bygger seg fint opp og tar mer og mer form. Han har en meget uttrykksfull stemme som kler hans alternative tolkning av låten. Odin er også den eneste som ikke har fått Matoma til å grine, men hovedpersonen svarer med følgende kraftsalve: Det var seriøst full fræs!

Mari Boine: «Easy To Love»

For en stigning i programmet! Dramaturgien kunne ikke vært bedre, og det er neppe tilfeldig. Mari får avslutte med en fantastisk versjon av «Easy To Love» på samisk, med innlagt dans. Barføtt.

Matoma skrev sangen til kjæresten Maren, og den ble gitt ut rett etter at de forlovet seg. Mari vil synge den som en feiring av kjærligheten – på sitt eget morsmål. Hun benytter en musikalsk formel som er velkjent for henne, men det er jo bare hun som kan synge (og delvis hviske) og joike med en sånn autoritet. Ikke bare går hun inn i følelsen hun skal uttrykke, men gjennom joiken er hun den følelsen, som hun sier. Hun har beholdt litt av synth-feelingen fra originalen, likevel oppleves den som helt annerledes. Mari leverer en magisk, suggererende og nærmest hypnotisk versjon. For en urkraft hun besitter som artist og menneske! Hun er vanligvis svært seriøs og alvorlig. Jeg har aldri sett henne smile så bredt. Det lover bra for resten av sesongen!

Program nummer to kommer allerede førstkommende lørdag, som også er fast sendedag resten av sesongen. Hovedgjest er Odin Staveland.