Anmeldelse: Nina Witoszek og Eva Joly «Det blåøyde riket»
Sykt naive nordmenn
Vi nordmenn stoler for mye på våre politikere, som stoler altfor mye på våre direktører og frilans fredsmeklere. Det hevder Nina Witoszek og Eva Joly. Men kan vi stole på dem?
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
BOK: Nina Witoszek og Eva Joly er den typen offentlige motstemmer det norske samfunn bør få på blå resept. Men er deres hovedtese i «Det blåøyde riket» korrekt? Er vi i Norge så sykelig tillitsfulle at tillitsmåleren snarest bør skrus tilbake til skepsis, for ikke å si aktiv mistillit? De to ser Norge med blikk som er trenet i å se andre kulturer. Men det finnes medisin som er mer skadelig enn sykdommen. Og som Arne Næss siteres på i boka: Vi nordmenn har råd til å være naive.
Joly og Witoszek hamrer inn poenget: I Norge har vi så stor tillit at vi ikke sjekker og passer på hverandre. Det gir rom for glatte, sleipe eller direkte uærlige mennesker til å kare til seg slikt de ikke skulle fått. Ikke bare det: Det gir rom for at de får gjøre det på nytt og på nytt: Noen åler seg fra stilling til stilling når de burde bli stoppet for lenge siden.
Dette er utvilsomt sant. Råtne egg finnes. Spørsmålet er om man kan importere sunn skepsis uten å få usunn mistillit med på kjøpet. Personlig vil jeg heller av og til bli lurt enn å tvinge meg til å ikke stole på noen. Men jeg er jo norsk.
Argumentasjonen spriker
Joly og Witoszek har forskjellige retoriske arenaer, som ikke smelter helt vellykket sammen. Der Joly argumenterer ut ifra jus og moral, findyrker Witoszek den retoriske ironi i en miks av antropologisk fascinasjon og politisk desillusjon. Deres grundig fotnoterte bok refererer seg vesentlig til saker som er publisert og kjent fra før. Og eksemplene de bruker gjør problemstillingen mer diffus:
Gjennom oljefondet eier vi en stadig større andel av en stadig sykere klode, og gjennom oljefondet eier vi andeler i selskaper som tjener penger på å kjøpe billig, lønne lavt og selge dyrt. Alt dette er sant, men det har lite med sykelig norsk tillit å gjøre. For hvor skulle man gjort av femten tusen milliarder oljekroner om man ikke investerte dem i kapitalismen? I praksis er moral vanskelig. Selv søylehelgener skiter på dem under seg.
Store ord
Oljefondssjef Nicolai Tangen blir i boka et eksempel på en mann som har retorisk sjarm – og økonomiske midler til å smøre hjulene og skape nettverk. Han har brukt skattebekvemme jurisdiksjoner til å senke sin skatt. Slikt skaper grenseland der skarpslepne jurister kan diskutere hva som er lovlig. Men kampen mot skatteparadisene er ikke en spesifikk norsk tillitssykdom. Det er en kamp som bare kan vinnes ved avtaler mellom nasjoner.
Ordene som brukes i boka er store: Det norske samfunnets tillit til statens kompetanse og effektivitet er «ubegrenset». Virkelig? Og denne tilliten kan være «like farlig for demokratiet som komplett mangel på tillit». Er Witoszek og Joly helt sikre på det? Til tider lyder deres dom drakonisk: Det er en skandale at dyktige folk som gjør alvorlige feil får nye sjanser. Og etter svikten under terroraksjonen på Utøya og regjeringskvartalet burde ikke bare justisministeren, men også statsministeren tatt ansvar ved å gå, ikke ved å bli sittende. Mulig det, men da hadde definitivt terroristen oppnådd et av sine mål. Den eneste måten å gjøre moralske valg enkle på er ved å forenkle problemet.
Varmt i fjøset
Langt sterkere er boka der den observerer det forfatterne kaller «kosefjøset» - dette lune stedet der makten har det godt og varmt. Det er middelmådighetenes tumleplass, der ingen stiller for høye krav til hverandre. I det fjøset er den eneste risikoen varslere - og de straffes med sanksjoner eller utfrysing av fjøset. I Polen sørget sikkerhetspolitiet for at fjøset var trygt. I Norge sørger befolkningens tillit til at ingen plager fjøsnissene der de har seg i høyet.
Kapitlet med kritikken av den tidligere norske fredsmekleren Terje Rød-Larsen er ramsalt, men sliter med å dokumentere de sterke ordene forfatterne bruker. I substans er den mer «Vi bare spør» enn et «J'áccuse»! Den historien skriker etter en gransking, men dette er ikke en slik gransking. Og mens forfatterne tidligere i boka hevder at synderne i det norske systemet bare kan rusle videre til neste bås i kosefjøset, slår de her fast at Rød-Larsen er utstøtt av samfunnet, helt etter oppskrift fra «Hamsuns dissekering av tillit i det norske samfunnet».
Boka analyserer godt vårt merkelige forhold til et slags tohodet Russland før den siste invasjonen: En hyggelig og god bamsenabo i nord, en aggressiv bølle lenger sør. Våre tillitsinstinkter bruker like lang tid på å skifte kurs som våre tankskip, men det norske samfunn har lært mer om Russland det siste året. Det er sunt.
Moralsk øks
I sum blir boka en krevende blanding: Den er skarp i argumentasjonen, men taper retorisk kraft når den svinger for vilt med den moralske øksa. Den er skarp i analysen, mer uklar i resepten. Den har rett i at norsk tillit svekkes når verden blir stadig mer brutal. Men i forhold til hva boka lover blir jeg som leser litt skuffet. Men det er sikkert fordi jeg er norsk og har altfor stor tillit til løfter.
En tidligere versjon av denne saken, ble lagt ut med feil terningkast. Feilen ble rettet kl. 22.19. Les mer i Dagbladets rettelogg her.
