slaveri på 1900- og 2000-tallet

Under tsardømmet i Russland (før 1917) ble kriminelle og motstandere av eneveldet forvist til straffekolonier i Sibir og andre utkanter av imperiet.

Dette systemet ble videreført og utvidet etter revolusjonen i 1917. Under fellesnavnet Gulag omfattet dette både fanger i det vanlige straffesystemet og politisk opposisjonelle. Selv om forholdene kunne variere, var streng overvåking, hardt arbeidspress og høy dødelighet felles for alle leirene. De fleste ble satt til tømmerhogst, jordbruk, utvinning av mineraler og bygging av infrastruktur, inkludert graving av lange kanaler.

Gulag-systemet var på sitt mest omfattende under statslederen Josef Stalin. Da Stalin døde i 1953, oppholdt rundt 2,5 millioner mennesker seg i leirer og arbeidskolonier. Det er omstridt hvor mange som alt i alt var en del av Gulag-systemet. Mens offisielle tall går ut på 7–8 millioner, er det vestlige historikere som anslår at det kan være tale om over 20 millioner.

Det tok ikke lang tid fra Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 før motstandere av nazi-regimet ble sendt til fangeleirer. Deretter fulgte arbeids- og dødsleirer for jøder både fra Tyskland og områder som ble okkupert etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939.

Fra 1941 ble krigsfanger fra flere land, i første rekke Belarus, Polen og Sovjetunionen, hentet til Tyskland for å erstatte alle dem som ble sendt til fronten eller ble drept i kamp. De ble satt inn i pliktarbeid i jordbruk, industri, våpenproduksjon, gruvedrift og byggevirksomhet.

Ved slutten av krigen var tallet på utenlandsarbeidere i Tyskland mer enn ti millioner. Også innad i enkelte konsentrasjonsleirer ble jøder og andre satt til å utføre arbeid både for staten og private selskaper. I Auschwitz startet kjemigiganten I. G. Farben med forsøk på å lage syntetisk gummi og olje.

Sovjetiske, jugoslaviske og polske krigsfanger ble også sendt til det okkuperte Norge. Her ble de satt til både industriarbeid og bygging av jernbane- og veianlegg – et kjent eksempel er den såkalte Blodveien i Saltdal. Særlig var samarbeidet nært mellom den tyske arbeidstjenesten og statsselskapene Norges Statsbaner og Statens vegvesen. Mer enn 100 000 fanger arbeidet i Norge under brutale vilkår, lange dager, dårlig ernæring og uhygieniske forhold. Dødeligheten var ekstremt høy, og så mange som 20 000 endte sine dager i en norsk grav, de fleste i Nord-Norge. Det var det dobbelte av antall nordmenn som mistet livet under krigen.

Aldri har sex-slaveri og menneskehandel forekommet i så stort omfang som i asiatiske områder under japansk okkupasjon (1930-tallet–1945). Statlige bordeller for soldater ble opprettet i en rekke land, de fleste i Korea og Kina.

Det er vanlig å regne med at rundt 200 000 ble tvunget inn i dette systemet, men tallene spriker mellom 50 000 til 400 000. Dette kommer i tillegg til de hundretusener av krigsfanger som ble tvangsarbeidere i jordbruk, industri og jernbanebygging i okkuperte land i Sørøst-Asia.

I Menneskerettighetserklæringen fra 1948 heter det at «Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt». Dette er fulgt opp med egne konvensjoner om politiske, sivile, sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter fra 1966. I tillegg kommer konvensjoner om barns rettigheter, grenseoverskridende kriminalitet og menneskehandel («trafficking»). Også Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har flere konvensjoner og folkerettslige normer rettet mot arbeid med begrenset frihet og de alvorligste formene for barnearbeid. Eksempler på dette er arbeidere som er innelåst i fabrikklokalene eller er bundet til samme arbeidsgiver gjennom kontrakter inngått under tvang.

Innenfor FN-systemet brukes betegnelsen «Forskjellige former for slaveri i vår tid (Contemporary forms of slavery). Ut fra en vid definisjon fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner er flere berørt av tvangsarbeid og menneskehandel enn noen gang tidligere i historien. Dette omfatter også gjeldsslaveri med høye renter, pliktarbeid og vilkår som gjør det vanskelig, eller umulig, å bli fri. Iblant går slik gjeld i arv gjennom flere generasjoner. De fleste eksemplene finnes på landsbygda i Sør-Asia, der det særlig er folk fra lavkaster og etniske minoriteter som rammes. Det omfatter også tvangsrekruttering av barn til opprørsgrupper eller statlig krigstjeneste.

I internasjonale oversikter er det også vanlig å regne inn migrantarbeidere som lokkes med falske løfter, men som lever i ufrihet i påvente av at de høye rekrutterings- og transportutgiftene blir dekket. Ofte utsettes de i tillegg for trusler om straff og deportasjon om ikke alle papirene er i orden. Mange blir også tvunget til prostitusjon. Ufritt arbeid er særlig utbredt blant migranter i Midtøsten, slik som før VM i fotball i Qatar i 2022.

Anti-Slavery International, som har vært i virksomhet siden 1839, regner også ekteskap som inngås uten samtykke (tvangsekteskap) som slaveri. Det samme gjelder der én eller begge parter er under 18 år, slik tilfellet er i mange land i Sør-Asia og Afrika.

Både FN og organisasjoner som bekjemper slaveri legger fram grundige og oppdaterte rapporter som avdekker omfang og økonomisk betydning. Ettersom det ofte er snakk om kriminalitet, uregistrerte migranter og fortjenester som holdes skjult, er tallene høyst usikre.

En oversikt fra ILO i 2023 anslo at 28 millioner mennesker er utsatt for tvangsarbeid og ulike former for ufrihet. Av dem er 70 prosent kvinner eller unge jenter, som særlig utfører husarbeid eller blir ofre for prostitusjon. De siste hentes særlig fra Øst-Europa og Sørøst-Asia. I dette tallet inngår også rundt fem millioner i statlig tvangsarbeid, ikke minst i Nord-Korea. Det er også vel dokumentert at det er mange tvangsleirer i Xinjiang-provinsen i Kina, der det produseres eksportvarer som klær, elektronikk og utstyr til solcellepaneler. Rundt 2,5 millioner sitter i fengsler i USA, der særlig afro-amerikanere leies ut til jordbruk og industri for å dekke fengselsdriften. Dersom tvangsekteskap regnes innunder slaveri, blir samlet tall på 50 millioner mennesker.

De nyeste oversiktene viser også at både inntekter og omfang av ufritt arbeid blir stadig høyere. I en egen rapport fra 2024 anslår ILO at profitten av tvangsarbeid i privat regi ligger på rundt 1500 milliarder norske kroner. Av dette er to tredeler knyttet til menneskehandel og prostitusjon, men også arbeid innenfor jordbruk, mineralutvinning, produksjon av klær og tepper for eksport forekommer ofte.

Økningen har mange årsaker, blant annet et mer brutalt og utrygt arbeidsliv, økt ulikhet og fattigdom, tyngende gjeldsbyrde, grenseoverskridende kriminalitet, flere konflikter med barnesoldater og kriser i kjølvannet av global oppvarming og epidemier. Det pekes også på at internett og sosiale medier gjør det lettere å rekruttere gjennom falske løfter og svindel.

Kravet om erstatninger og oppreisning fikk fornyet styrke etter at Tyskland betalte et betydelig beløp til ofrene for holocaust etter andre verdenskrig. Japan har også gitt kompensasjon for slavearbeidet under okkupasjonen av Korea og andre asiatiske land.

Den internasjonale kampanjen for erstatninger har særlig vært ført av samarbeidsorganisasjonen for karibiske stater, Caribbean Community (CARICOM), som i 2014 la fram en tipunktsplan rettet mot Frankrike, Storbritannia, Nederland og Danmark. I 2023 sluttet de 55 statene i Den afrikanske unionen (AU) seg til denne planen. Flere afrikanske kongedømmer som fortsatt eksisterer i nye stater har også bedt om unnskyldning for deltakelse i slavehandelen. I Storbritannia ble dette spørsmålet aktuelt på nytt i 2015. Da ble det offentligjort et register over alle erstatninger som ble gitt til de 37 000 som eide slaver i 1834, som inkluderte familien til mange framstående politikere, godseiere og banker.

Den internasjonale kampanjen «Black Lives Matter» har sitt utspring i USA og retter seg mot rasisme, politivold og sosial urettferdighet. Den ga støtet til krav om å fjerne statuer over historiske personer med tilknytning til slavehandel, og erstatte dem med minnesmerker over ofre og afrikanere som gjorde motstand. Både i USA og Storbritannia har dette ført til at banker og forsikringsselskaper, universiteter, presseorganer, kirkesamfunn og museer har gransket sin fortid og avdekket røtter til slavehandelen. Noen av dem har gitt beløp for forskningssamarbeid med karibiske stater og til utviklingsformål.

Sammenliknet med museer og minnesmerker for ofre etter krig og holocaust, har det vært gjort lite for å minnes slaveriet og dets virkninger fram til i dag. Også dette er nå i ferd med å endre seg. Accra i Ghana har et museum i et slavefort som årlig besøkes av over en halv million afroamerikanere. International Slavery Museum i Liverpool holder til på det stedet der slaveskipene startet sin ferd i trekanthandelen. Et større museum ble i 2023 åpnet i Mauritius, og både i Brasil og i USA har minnesmerker blitt reist ved utskipingshavner. Ved museet i Arendal, «Kuben», er det en permanent utstilling om slaveskipet Fredensborg som sank i nærheten i 1756.

I USA har New York Times startet et stort prosjekt for å gi slaveriet en mer sentral plass i landets historie. Det bærer navnet «1619» som er det året de første slavene ble ført i land i Virginia. Men dette har også skapt strid. Bøker om slaveri fjernes fra skoler og biblioteker, og sørstatsflagget heises mange steder (som symbol på konflikten under borgerkrigen, da sørstatene ønsket å fortsette slaveriet). Selv i vår tid er derfor slavehandel og slavearbeid et tema som enkelte ønsker å fortrenge fra historien.