sandlo

Med en kroppslengde på 18 til 20 centimeter er sandlo en liten vadefugl. Kroppsbygningen er imidlertid kompakt, og brystet virker derfor bredt og kraftig. Oversiden er brungrå, buken hvit, beina oransje og nebbet oransje med en svart spiss. Den har i tillegg et karakteristisk bredt svart brystbånd, en hvit halsring og svarte fargetegninger på hodet.

Sandlo kan forveksles med sin nære slektning dverglo, som også har svarte fargetegninger på hode og bryst, men dvergloen er noe mindre og spinklere. I flukt har sandloen tydelige hvite vingebånd. Slike vingebånd mangler hos dverglo, og dette kjennetegnet kan benyttes for å skille de to artene i flukt.

Om vinteren blir fargetegningene til sandloen mattere og mindre markerte, og nebbet blir ofte helt mørkt. Det kan da være mer utfordrende å skille sandlo fra dverglo.

Sandlo er inndelt i to underarter som samlet hekker rundt det meste av Arktis, fra de nordøstligste delene av Canada til Beringstredet. I Europa finnes den også i Storbritannia og Mellom-Europa. Det antas at en betydelig andel av de sandloene som hekker i Fastlands-Norge, tilhører underarten tundrae, som har en utbredelse som strekker seg fra Nord-Skandinavia og gjennom de arktiske delene av Russland helt øst til Beringstredet. Fuglene som hekker på Svalbard og Jan Mayen, og langs kysten av Sør-Norge, tilhører underarten hiaticula.

Sandlo er utbredt over det meste av Norge, men den er mest tallrik fra Trøndelag og nordover. Den hekker hovedsakelig i områder med karrig vegetasjon slik som grus- og sandstrender langs kysten og langs breddene av vassdrag og innsjøer. I tillegg hekker den på snaufjellet, og i Sør-Norge kan den påtreffes opp til 1200 meter over havet.

Norsk ornitologisk forening vurderte i 2015 hekkebestanden i Fastlands-Norge til å være mellom 10 000 og 15 000 par, mens hekkebestanden på Svalbard ble anslått til å være mellom 300 og 400 par.

Reiret er en grunn grop i bakken som er fôret med små stein eller skjellbiter. Vanligvis legger sandloen fire egg som er olivengråe med mørke flekker. Disse ruges av begge foreldrene i 23 til 25 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og blir flygedyktige når de er tre til fire uker gamle.

Ved forstyrrelser på hekkeplassen løper de voksene fuglene som regel bort fra reiret, mens de spiller skadet med vingene hengende ut fra kroppen. Formålet med dette er å lokke mulige predatorer bort fra reiret.

Sandloens diett består i hovedsak av bløtdyr, krepsdyr, børsteormer og insekter. Under vår- og høsttrekket kan sandlo opptre i store flokker når de søker næring på fjæreområder langs kysten.

Sandlo er en typisk trekkfugl. Fugler som hekker i Europa, overvintrer langs kystene av Vest-Europa, i Middelhavsområdet og langs vestkysten av Afrika. De har et såkalt «overhoppstrekk», som betyr at de sandloene som hekker lengst mot nord, overvintrer lengst mot sør.

I Sør-Norge foregår vårtrekket hovedsakelig i mars og april, og høsttrekket i august og september.

• vadefugler
• loer

• BirdID: Faktaside om sandlo