Mot slutten av 1700-tallet oppstod det en dyptgående reaksjon mot de kontrollerende, allmennmenneskelige og vitenskapelige sidene ved tenkning og kultur. En av de første til å vende seg mot ensidige dyrking av fornuften var filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau. Hos ham kan man spore mye av det som senere skulle bli romantikkens hovedanliggender: vektleggingen av individet, følelsene, fantasien, naturen, genialiteten, det særegne, underlige, originale og visjonære.
Rousseaus tragiske kjærlighetsroman Julie ou la nouvelle Héloïse peker fremover mot Johann Wolfgang von Goethes ungdomsverk Den unge Werthers lidelser (1774), men også tilbake til Samuel Richardsons massive roman Clarissa (1748/1749). Samlet utgjør disse tre brevromanene et grunnlag for den senere romantiske følsomheten eller sensibiliteten. For øvrig var romantikken lyrikkens og musikkens epoke fremfor noen.
Romantikken vokste fram av det kaoset som den franske revolusjonen etterlot seg. Det gjaldt å definere mennesket og verden på ny. Det selvstendige og skapende individet satte seg selv i sentrum av diktningen og søkte nå å uttrykke sin særegne originalitet. Denne originaliteten ble søkt i lidenskaper, i sosial interaksjon og i den høy, visjonær fantasi og forestillingsevne. Skillet mellom det høye og det lave – det tragiske og det komiske – ble brutt ned. Det typiske romantiske individet er mangfoldig og alltid i bevegelse og tilblivelse. Det streber etter å realisere nye og intense former for kjærlighet, rettferdighet, frihet og sannhet, uten forankring i regler og lover og konvensjoner.
Det åpne og ufullendte og pluralistiske er derfor en side ved det romantiske prosjektets etterliv; det samme er den stående konflikten mellom individ og samfunn. Det romantiske individet kunne per definisjon ikke innrette seg etter eller underkaste seg samfunnets mer allmenne krav, fordi behovet for autentisitet og ekthet var for stort.
I romantikken satte den opposisjonelle kunstneren seg opp mot sivilisasjonens krav og folkemeningens konvensjoner. Det romantiske individet er ofte en outlaw og kan også gli over mot det demoniske, den som bryter absolutt alle regler. John Miltons Satan ble dyrket av romantikerne, det samme ble opprørere som den greske sagnhelten Promethevs, som stjal ilden fra gudene, og bibelens Kain, som slo i hjel broren sin Abel.
Et typisk trekk for romantikken var å beundre den geniale kunstner, og å legge vekt på karisma, originalitet og sjelelige dybder. Det skjedde en endring fra å fokusere på gleden og nytten publikum hadde av diktverkene til å fokusere mer på forfatteren som skapte verket.
Kommentarer (1)
skrev Elin Nesje Vestli
Når artikkelen skal revideres, kan det kanskje være en idé å vurdere tidfestingen av den tyske romantikken (jf. artikkelen om "Tysklands litteratur").
I artikkelen er Goethes Werther er ført opp som en av "romantikkens fremste litterære helter". Ut fra tysk litteraturhistorieskriving er dette problematisk. "Werther" hører med til Goethes Sturm-und-Drang-fase.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.