eventyr

Eventyr er som oftest verken sted- eller tidfestet. Likevel er det mulig å finne igjen spor av enkelte historiske hendelser. Og til tross for at de ikke er stedfestet, kan man likevel kjenne igjen både naturbeskrivelser og sosiale forhold fra fortellermiljøet. Et eksempel på et norsk eventyr som er stedfestet også i tittelen, er Trollet på Hedalskogen.

Et karakteristisk trekk ved eventyr er bruk av formler og stilfigurer. For eksempel innledes eventyr ofte med standardiserte formler, slik som «Det var en gang ...», og avsluttes for eksempel med «Så levde de lykkelig alle sine dager». Et annet kjennetegn ved eventyrsjangeren er gjentakelser. Hendelser blir gjerne gjentatt tre ganger. Mange kjente norske eventyr handler for eksempel om tre brødre som går gjennom de samme prøvene, men bare den siste (yngste) lykkes.

På bakgrunn av slike stiltrekk utledet den danske folkloristen Axel Olrik noen episke lover som eventyr og ballader er bygget opp etter. Det at fortellingene ofte gjentar handlingssekvenser tre ganger, kalte Olrik den episke tretallsloven, mens det at bare den siste broren lykkes, er et eksempel på det han har kalt bakvektsloven. En tredje av Olriks lover er den sceniske totallsloven, det vil si at det aldri er mer enn to av karakterene som opptrer samtidig. I artikkelen «Episke Love i Folkedigtningen» utledet Olrik i alt 18 slike episke lover som han mente var allmenngyldige for eventyr og annen episk folkediktning.

Også karakterene i eventyret er gjerne standardiserte typer, ofte med beskrivende personnavn som Askeladden eller Rødhette. Persongalleriet for øvrig kan bestå av mennesker, vetter, trollfolk og personer som har blitt omskapt til dyr eller andre vesener.

Hovedpersonen blir satt på prøvelser og må løse oppgaver. Som helt(inne) fører hen en kamp mot motstandere, ofte ved hjelp av magiske medhjelpere. Folkeeventyret har sin egen logikk, hvor de gode får sin lønn og de onde straffes.

Den russiske folkloristen Vladimir Jakovlevitsj Propp mente at strukturen i slike fortellinger er konstant. Ifølge ham er alle undereventyr bygget opp rundt de samme typene handlende aktører (7 karakterfunksjoner, som for eksempel skurken, helten og hjelperen) og handlingssekvenser (31 sekvensfunksjoner, for eksempel 1: Et familiemedlem drar hjemmefra, 2: Helten blir stilt overfor en vanskelig oppgave, 30: Skurken blir straffet).

Sekvensfunksjonene kommer alltid i samme rekkefølge, men alle 31 er ikke nødvendigvis med i alle eventyr. Navnet på de ulike eventyrkarakterene i en fortelling vil endres, men aldri funksjonen de har. Ifølge Propp er det altså dette som driver handlingen fremover.

Først med brødrene Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen i 1812 begynte en mer vitenskapelig utgivelse av eventyr. Også de var omarbeidet etter tidens smak, men med et uttalt ideal om å være tro mot en folkelig fortellermåte. Ringvirkningene av arbeidet til brødrene Grimm var store også i norsk sammenheng når det gjaldt å vitenskapeliggjøre folkeminnearbeid.

I Norge regner man at eventyrforskningen ble innledet med Jørgen Moes vitenskapelige fortale til Asbjørnsen og Moes 1852-utgave av Norske folkeeventyr.

Asbjørnsen og Moes eventyrutgivelser har i Norge fått status som nasjonal litteratur. Forfatteren Sigurd Hoel understreket i essayet «Eventyrene våre» sjangerens betydning som litterært verk: «La oss tenke oss at én kom og spurte oss. Hvilket norsk litterært verk fra de siste hundre år har alt i alt størst betydning for hele det norske folk? Svaret gir seg ikke av seg selv, det er heldigvis nokså mange å velge mellom. […] Allikevel tror jeg at alle disse verkene må finne seg i å komme i annen rekke, sammenlignet med Asbjørnsens og Moes eventyrsamlinger. […] Dette er det norske litterære verk fra de siste hundre år som har hatt den mangfoldigste og den største samlede betydning – for norsk diktning og forskning, for norsk nasjonal følelse og selverkjennelse, ja, til og med for norsk praktisk dagligliv.»

Samiske eventyr er i likhet med norske folkeeventyr muntlig overleverte fortellinger som har blitt overført fra generasjon til generasjon. Et særtrekk ved samiske eventyr er den nære tilknytningen til sted og person. Der norske folkeeventyr gjerne foregår «utenfor tid og sted», er slektskap og tilhørighet sentralt i samiske eventyr og fortellinger. De fortelles gjerne med utgangspunkt i bestemte steder i naturen, for eksempel landemerker, slik som fremtredende fjellformasjoner. Eventyr og andre fortellinger kan også brukes for å huske reiseruter.

Det er variasjoner i eventyrtradisjonen mellom de ulike samiske språkområdene og mellom innlandskultur og kystkultur. Mange av de samme skikkelsene går likevel igjen. Noen typiske samiske eventyrskikkelser er stalloen, draugen og dyrenes urmor.

Den samiske eventyrtradisjonen kan deles inn i to hovedkategorier: eventyr med samisk opphav og eventyr som er varianter av norske eller europeiske eventyr, som fortellinger om gutten og trollet, Askepott og den lure reven. Noen kjente eventyr med samisk opphav er Jenta som ble til en gulland, Gutten som lurte Stallo (begge fra nordsamisk tradisjon) og Reinen med gylne horn (østsamisk tradisjon).

Nedtegnelsen av samiske eventyr var lenge preget av at de som samlet dem inn, var prester og misjonærer som på ulike måter ønsket å kristne samene. De så på historiene med kristent blikk. Av disse er Jens Andreas Friis (1821–1896) sentral. Utover 1800- og 1900-tallet ble det også samlet inn og publisert samiske eventyr som en del av kulturforskningen. Av de mest kjente innsamlerne er Just Knud Qvigstad (1853–1957), som ga ut storverket Lappiske eventyr og sagn I–IV, i perioden 1927–1929.

I senere tid er det også samlet inn og utgitt eventyr på samiske forlag, både på norsk, svensk og flere samiske språk. Et eksempel er Sølvbrura. Grenseoverskridande forteljingar fra 2013, en samling med sørsamiske eventyr utgitt av Saemien Sijte, som er et sørsamisk museum og kultursenter.

• Les mer om samiske eventyr

Eventyr er en internasjonal tilpasningsdyktig sjanger. Det er en sjanger som er blitt forstått som for eksempel nasjonal litteratur, som barnelitteratur, folkediktning, muntlig tradisjon og som kulturarv. Alle folk skaper sine eventyr, og de er uttrykk for undring og fortellerglede.

Eventyr er, i motsetning til sagn, ikke uttrykk for tro. Ifølge folkloristen Moltke Moe (1887) er eventyret en «bevidst diktning, som alene kræver poetisk tro».

Eventyrene har i ulike skriftlige utgaver gjennomgått en rekke oversettelser, ikke bare fra et språk til annet, men fra muntlig til skriftlig tradisjon, og har endret og tilpasset seg ulike tiders behov og publikum. I dag lever eventyrmotivene videre, i litteratur, film og musikk, eller også i nye sjangre som memer, tilpasset vår digitale tidsalder.

Sett fra vår samtid kan de aller eldste utgavene av eventyr kanskje virke mer rå og til og med skumle. Men mange av dagens gjenfortellinger i nye sjangre tar i bruk nettopp de uhyggelige elementene fra gamle eventyr. Gode eksempler på det er filmatiske gjenfortellinger som Tale of Tales (2025) og Den stygge stesøsteren (2025).

For å få oversikt over den mangfoldige eventyrtradisjonen er det utarbeidet en rekke typekataloger. Den mest kjente internasjonale katalogen ble laget av den finske folkloristen Antti Aarne (1910) og den amerikanske folkloristen Stith Thompson (1961) og kalles AT-katalogen, etter de to folkloristenes etternavn. De ulike eventyrene er inndelt etter hovedkategorier der hver underkategori (eventyrtype) har fått sitt eget eventyrnummer. For eksempel har eventyret om pannekaka nummer AT 2025, det vil si en eventyrtype som i dette tilfellet klassifiseres under hovedkategorien formeleventyr. AT-katalogen har dannet mønster for en rekke andre lignende oversikter, blant annet den norske katalogen, folkloristen Ørnulf Hodnes The types of the Norwegian folktale (1984).

• folkediktning
• Asbjørnsen og Moe
• Brødrene Grimm
• askeladden
• samiske eventyr

• Eventyr på Bokselskap.no
• Digital samling av eventyr og sagn – Norsk folkeminnesamling
• Digitaliserte eventyr: samla.no

• Aarne, Antti og Stith Thompson: The types of the folktale. A classification and bibliography, FF Communication no 184, Helsinki, 1961.

• Bacchilega, Cristina: Fairy Tales transformed? Twenty-First-Century Adaptions & the politics of Wonder. Wayne State University Press, 2013.

• Berge, Rikard: Norsk sogukunst : sogusegjarar og sogur. Aschehoug, Kristiania, 1924.

• Bottigheimer, Ruth B: Fairy Godfather. Straparola, Venice and the Fairy Tale Tradition. Penn, 2002.

• Bø, Olav: Utsyn over norsk folkedikting. Samlaget, 1972.

• Christiansen, Reidar Th [1928]: Et irsk eventyr i Norge. I: Folkloristiske klassikere 1800-1930.

• Cocq, Coppélie: Revoicing Sámi narratives : North Sámi storytelling at the turn of the 20th century. Umeå universitet, 2007.

• Dégh, Linda: Folktales and Society. Story-telling in a Hungarian Peasant Community. Indiana University Press, 1969.

• Dégh, Linda: How do storytellers interpret the snakeprince tale? I: Narratives in society, 1995.

• Esborg, Line: Optegnelser. Isak Sabas folkeminnesamling/ Čállosat. Scandinavian Academic Press, 2019.

• Hodne, Bjarne: Tradisjonslinje og Tradisjonstroskap. Et eksempel fra Telemark. I: Norveg 20, 1977.

• Hodne, Bjarne: Eventyret og tradisjonsbærerne. Eventyrfortellere i en Telemarksbygd. Universitetsforlaget, 1979.

• Hodne, Ørnulf: Det norske folkeeventyret: fra folkediktning til nasjonalkultur. Cappelen, 1998.

• Hodne, Ørnulf: Eventyrfortellerne som forskningsfelt. I: Kunnskap om kultur, 1999.

• Hodne, Ørnulf: The types of the Norwegian folktale. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 1984.

• Holbek, Bengt: Tolkning af trylleeventyr. Nyt Nordisk Forlag, 1989.

• Lüthi, Max: The European Folktale. Form and Nature. Indiana University Press, 1982.

• Lüthi, Max: Det var en gång. Om folksagans väsen. Gedins, 1994.

• Moe, Jørgen (1852): Indledning: Norske Folkeeventyr Samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe.

• Moe, Moltke (1908): Eventyrvandring og eventyrforvandling.

• Olrik, Axel (1908): Episke love i folkedigtningen.

• Pentikäinen, Juha: Oral repertoire and world view. FF communications nr 219, Helsinki, 1978.

• Propp, Vladimir: Morphology of the Folktale. University of Texas Press, 1968.

• Propp, Vladimir: Theory and History of Folklore. Manchester University Press, 1984.

• Qvigstad, Just og G. Sandberg: Lappiske eventyr og folkesagn. Alb. Cammermeyers forlag, 1887.

• Solberg, Olav: Inn i eventyret: norsk og europeisk forteljekunst. Cappelen, 2007.

• Sundland, Egil: Det var en gang et menneske. Cappelen, 1995.

• Teverson, Andrew: Fairy tale. Routledge, 2013.

• Uther, Hans-Jörg: The Types of international Folktale. Academiia Scientiarium Fennica, 2004.

• Zipes, Jack: Breaking the Magic Spell: Radical Theories of Folk and Fairy Tales. The University Press of Kentucky, 2002 (1979).