paleomagnetisme

Slike polreverseringer har foregått gjentatte ganger i Jordens historie. Årsaken til reverseringene er ikke kjent, men må ligge i den ytterste del av den flytende ytre jordkjernen, hvor hoveddelen av magnetfeltet antas å oppstå. Jordens kjerne er noe tregere og roterer langsommere enn den utenforliggende mantelen og jordskorpen. På overgangen mellom mantel og kjerne oppstår derfor turbulente bevegelser og strømmer. Disse strømmene, som induserer det magnetiske hovedfeltet, vil kunne endres med uregelmessige mellomrom.

Ved dannelse av sedimentære bergarter vil magnetiske mineralkorn, særlig magnetitt, forsøke å stille seg som små kompassnåler med de magnetiske aksene parallelt med jordfeltets retning på det tidspunktet. Også i magmatiske bergarter vil det bli en magnetisk ensretting. Når temperaturen under avkjølingen faller til det såkalte Curie-punktet, vil de magnetiske områdene i mineralkornene orientere seg parallelt med jordfeltet og deretter forbli i denne stillingen. Når først sedimentet er herdet til en fast bergart, eller smeltemassen avkjølt, vil mineralkornene ligge igjen som vitner om jordfeltets retning i gammel tid, upåvirket av jordfeltets senere variasjoner.

Systematiske målinger av paleomagnetisme i bergarter over hele Jorden har vist at de magnetiske polene tilsynelatende har flyttet seg gjennom tidene (se polvandring). I virkeligheten er det kontinentene som har forskjøvet seg relativt til hverandre som en følge av platetektonikken.

Paleomagnetisme finner man også i brente leirvarer, fordi disse ofte inneholder jernoksider som er blitt permanent magnetisert under brenningen. Leirvarene viser først og fremst magnetfeltets helning (inklinasjon) fordi gjenstandene ikke lenger står der de er blitt brent. Paleomagnetiske målinger kan likevel brukes til datering av arkeologiske funn.

• magnetisme
• jordmagnetisme
• geologi
• Jorden