krisen i Ukraina 2013–2014

Helt siden Ukraina ble etablert som selvstendig stat i 1991, og ikke lenger bare en republikk i Sovjetunionen, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. De som ønsker å bli med i EU og NATO har stått på den ene siden, og de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover, på den andre.

De som har vært mest vestvendte, har også gjerne vært tilhengere av etnisk basert ukrainsk nasjonalisme med vekt på ukrainsk språk og tradisjon. Disse tradisjonene står sterkest i noen av de vestlige delene av Ukraina, det vil si i Øst-Galicja, som i mellomkrigstida var en del av Polen og før den tid Det polsk-litauiske samveldet og Habsburgerriket.

I de delene av dagens Ukraina som har ligget under Russland siden midten av 1600-tallet, snakker folk gjerne russisk i dagliglivet og har tradisjoner som ligger nærmere de russiske. Dette gjelder i de østlige og sørlige delene av landet, men har også vært tilfelle i de store byene.

På russisk side har det vært offisiell politikk å fremme samarbeid og integrasjon mellom de landene som inngikk i Sovjetunionen, blant annet gjennom Den eurasiske union og Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen. Dette skal danne en motvekt til vestlig internasjonal dominans, og sikre Russland økonomisk og geopolitisk innflytelse. Da blir det viktig å få med seg Ukraina med sine mange innbyggere og sentrale beliggenhet. Det var striden om Ukrainas tilknytning til EU som dannet bakteppet for Ukraina-krisen i 2013–2014.

Ukraina har slitt med en del grunnleggende indre problemer som har gjort landet sårbart for ytre press. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har ikke styresmaktene lyktes med å utvikle en samlende nasjonal identitet som appellerer til alle ukrainere uavhengig av hjemmespråk, hverdagstradisjoner og oppfatninger om hvordan landets historie er å forstå. Korrupsjon har gjennomsyret politikk og næringsliv, og oligarkene har spilt en dominerende rolle. Ultranasjonalistiske grupperinger gjør seg sterkt gjeldende i det offentlige liv og som paramilitære grupper, men får liten oppslutning i valg.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern strid om landets tilnærming til Den europeiske union. EU hadde tilbudt Ukraina en assosieringsavtale, som regnes for å være starten på en prosess som kan føre til fullt EU-medlemskap. Den politiske linjen til daværende president Viktor Janukovytsj gikk ut på å kombinere EU-tilnærming med samarbeid med Russland. Russland hadde allerede opprettet en økonomisk union sammen med blant annet Belarus og Kasakhstan (Den eurasiske union).

Presset mellom de to alternativene valgte Janukovytsj i siste liten å ikke undertegne assosieringsavtalen med EU, men inngikk i stedet en avtale med Russland. Dette ble møtt med kraftige protester. Demonstrasjoner i hovedstaden Kyivs gater og på den sentralt beliggende Uavhengighetsplassen (Majdan Nezalezjnosti) i 2013 ble etter hvert voldelige. Sammenstøt mellom politi og demonstranter i februar 2014 førte til tap av mer enn hundre menneskeliv.

Janukovytsj kom til enighet med vestlige politikere om reformer. Reformene ble avvist av den politiske opposisjonen og voldshandlingene fortsatte. Deretter flyktet Janukovytsj fra Kyiv 21. februar 2014 og havnet etter hvert i Russland. Arsenij Jatsenjuk overtok som statsminister etter godkjennelse fra nasjonalforsamlingen i slutten av samme måned. I mai ble det avholdt presidentvalg, der Petro Porosjenko ble vinner. I oktober ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada. Partier som vektla samarbeid med EU framfor samarbeid med Russland vant klart. Separatistene øst i Ukraina boikottet valget og holdt i stedet egne valg, men disse ble ikke anerkjent av regjeringen i Kyiv.

De nye, EU-vennlige makthaverne i Kyiv ble møtt med mistro i de russiskorienterte områdene øst og sør i Ukraina, der økonomien var tett knyttet opp mot den russiske, og mange innbyggeres kulturelle orientering og familiebånd var rettet mot Russland.

Russland hadde allerede en militærbase på Krim i henhold til en leieavtale med Ukraina. Russland tok kontroll over denne basen i begynnelsen av mars 2014 uten at det kom til trefninger. Den 16. mars 2014 ble det avholdt en folkeavstemning på Krim som endte med et massivt flertall for å slutte seg til Russland. Folkeavstemningen ble ikke anerkjent internasjonalt. Den ble gjennomført uten uhildede internasjonale observatører, og innbyggerne kunne velge mellom to alternativer der ingen av dem gikk ut på å fortsette som fullt ut integrert del av Ukraina. Løsrivelse uten å involvere staten regionen ønsker å løsrive seg fra, er heller ikke en anerkjent framgangsmåte. Men med folkeavstemningen som begrunnelse annekterte Russland Krim den 18. mars, og tre dager senere ble Krim og Sevastopol tatt opp som nye «delstater» i den russiske føderasjonen.

Ukraina-krisen bidro, sammen med fallet i prisen på råolje, til den russiske finanskrisen i 2014. Innlemmelsen av Krim i den russiske føderasjonen påførte Russland betydelige direkte utgifter, blant annet fordi velferdsordningene for befolkningen der måtte bringes opp fra ukrainsk til russisk nivå, og halvøya måtte knyttes sammen med russisk infrastruktur. Den 19 kilometer lange broforbindelsen for både bil og jernbane over Kertsj-stredet er det mest spektakulære eksempelet på dette. Den ble bygget mellom februar 2016 og april 2018, og kostet nærmere 40 milliarder kroner.

I tillegg førte annekteringen av Krim til vestlige sanksjoner og redusert investeringslyst fra utenlandske aktører. Den førte også til at russisk medlemskap i OECD ble satt på vent, se økonomi og næringsliv i Russland.

I april 2014 ble situasjonen ytterligere tilspisset etter at separatister i Donbas i Øst-Ukraina grep til våpen mot den nye regjeringen i Kyiv. Det ble etter hvert tydelig at separatistene mottok både politisk, militær og økonomisk støtte fra Russland.

To internasjonale våpenhvileavtaler – Minsk-avtalene, inngått mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk – kom i stand under ledelse av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Avtalene satte en stopper for separatistenes territorielle erobringer, men kamphandlinger fortsatte langs den såkalte «kontaktlinja», bare avbrutt av en rekke våpenhviler. Kontaktlinja er den offisielle benevnelsen på grensa som gikk tvers gjennom fylkene Donetsk og Luhansk, og skilte områder som var kontrollert av ukrainske myndigheter og de to «folkerepublikkene». Den var 420 kilometer lang og gikk gjennom tett befolkede områder.

Selv om Minsk II-avtalen bare i begrenset grad ble etterlevd, bidro den til at kamphandlingene ble betydelig redusert sammenlignet med perioden før den ble inngått. Man kan derfor si at Minsk II-avtalen, sammen med de to valgene som ble avholdt i Ukraina i løpet av 2014, bidro til å sette en stopper for den mest akutte krisen som preget landet fra november 2013 til februar 2015.

• krigen i Ukraina siden 2022
• Krim
• Ukrainas historie etter 1991
• Ukrainas politiske system
• Ukrainas historie 2014–2022