Ukrainas historie 1991–2014

Fra 1923 var Ukraina en unionsrepublikk i Sovjetunionen, men den 16. juli 1990 vedtok det ukrainske Øverste Råd (Verkhovna rada) en suverenitetserklæring. Den slo blant annet fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov og at Ukraina skulle være en atomvåpenfri sone. Da den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov i mars 1991 gjennomførte en folkeavstemning om videreføring av Sovjetunionen, stemte allikevel 70 prosent for dette. Ukrainske myndigheter hadde imidlertid føyd til et ekstraspørsmål på stemmeseddelen, der ukrainerne ble bedt om å gi støtte til den ukrainske suverenitetserklæringen. 80 prosent støttet forslaget. Resultatet var dermed ikke entydig for en bevaring av unionen.

Et avgjørende vendepunkt for selvstendighet kom i 1991, da konservative lederskikkelser i det sovjetiske statsapparatet forsøkte å gjennomføre statskupp i Moskva mot den reformvennlige Mikhail Gorbatsjov. Etter at kuppet som var blitt iverksatt for å redde unionen slo feil, fremsto en rekke ledende ukrainske kommunister med ett som nasjonalister. 24. august vedtok Verkhovna rada full uavhengighet for republikken. I en folkeavstemning 1. desember fikk uavhengighetserklæringen støtte fra 90 prosent av velgerne. Minst like viktig var et flertall for uavhengighet i alle landets regioner, inkludert på Krimhalvøya.

Den 8. desember 1991 undertegnet Ukrainas Leonid Kravtsjuk sammen med Belarus' Stanislaw Sjusjkevitsj og Russlands Boris Jeltsin i Minsk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS), en avtale som i praksis satte sluttstrek for Sovjetunionens eksistens. Mens de andre SUS-partnerne så dette som opptakten til et nytt, tett samarbeid til erstatning for Sovjetunionen, ønsket de ukrainske lederne å gjøre SUS til en institusjonell ramme for en «sivilisert skilsmisse» mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Et overordnet mål for ukrainsk utenrikspolitikk har siden 1991 vært å unngå å bli trukket for tett inn i Russlands favntak.

Ukrainas første presidentvalg ble avholdt i desember 1991. Den tidligere partiideologen i det ukrainske kommunistpartiet, Leonid Kravtsjuk, vant allerede i første valgomgang med 62 prosent av stemmene. Kravtsjuk fikk flertall av stemmene i nesten alle landets valgkretser.

Kravtsjuk-regimet lyktes i å forsvare ukrainsk suverenitet og brakte Ukraina både ut av rubelsonen i november 1992 og bort fra planene om et felles SUS-forsvar. Kravtsjuk ble imidlertid kritisert for den økonomiske politikken. Manglende grep om reformene førte til et kraftig produksjonsfall og hyperinflasjon (det vil si mer enn 50 prosent inflasjon i måneden). I 1993 nådde inflasjonen nesten 10 000 prosent på årsbasis. Samtidig falt den nye ukrainske pengeenheten karbovanets dramatisk i kurs. Mange ukrainere begynte derfor å stille seg avvisende til det ukrainske statsbyggingsprosjektet.

Valgene til Verkhovna rada våren 1994 avdekket det som skulle bli en viktig skillelinje i ukrainsk politikk de neste årene, nemlig skillet mellom en etno-nasjonalistisk og Europa-orientert retning på den ene siden og en regionalistisk og Russlands-orientert retning på den andre. Den første retningen har stått særlig sterkt i deler av Vest- og Sentral-Ukraina, mens den andre har stått sterkest i Sør- og Øst-Ukraina.

Et annet ukrainsk-russisk stridsspørsmål gjaldt delingen av Svartehavsflåten, som hadde hovedbase på Krim.

Begge land gjorde krav på flåten. Først etter en rekke kriser, toppmøter og løsningsforsøk ble spørsmålet endelig avklart gjennom en avtale i mai 1997, hvor landene delte flåten mellom seg, og hvor den russiske marinen fikk lease baserettigheter i Sevastopol.

Dragkampen om Svartehavsflåten ble ytterligere komplisert av striden om Krims status. Krimhalvøya hadde blitt overført til Ukraina i 1954, og hadde i forbindelse med oppløsingen av Sovjetunionen fått gjennomslag for oppgradering til status som autonom republikk innenfor rammen av Ukraina. Sterke krefter på Krim ønsket imidlertid full løsrivelse og forening med Russland (flertallet av innbyggerne er etniske russere).

Krim-striden blusset opp flere ganger, ikke minst i forbindelse med valget til det nyopprettede presidentembetet på Krim i januar 1994, da separatisten Jurij Mesjkov (1945–2019) ble valgt til president. Etter indre strid i separatistbevegelsen oppløste Mesjkov det regionale parlamentet i september 1994 og utlyste en folkeavstemning for å avklare suverenitetsspørsmålet. Mesjkov ble imidlertid selv avsatt da det ukrainske parlamentet i mai 1995 avskaffet Krims presidentembete og konstitusjon.

Ved presidentvalget i juni 1994 fulgte stemmegivningen samme regionale mønster. De vestlige og sentrale regionene stemte for den sittende presidenten, Leonid Kravtsjuk, mens de østlige regionene foretrakk tidligere statsminister Leonid Kutsjma, som fikk 52 prosent av stemmene i andre valgomgang. I økonomisk politikk la Kutsjma seg på en moderat reformkurs. Regjeringen førte en stram budsjettpolitikk som utløste flere lån og kreditter fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU.

En konstitusjonell krise ble utløst i mai 1995, men ble løst ved at presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen undertegnet en konstitusjonsavtale som trakk opp grunntrekkene i en maktfordeling. Først i juni 1996 fikk Ukraina, som den siste av de tidligere sovjetrepublikkene, vedtatt ny grunnlov til erstatning for den sovjetiske.

I 1996 ble den ukrainske valutaen – karbovanets – som hadde erstattet sovjet-rubelen skiftet ut med en ny valuta, hryvnja. Kutsjmas økonomiske politikk førte til at inflasjonen gradvis kom under kontroll, men produksjonen fortsatte samtidig å falle til under halvparten av nivået fra 1991. Ved valget høsten 1999 vant president Leonid Kutsjma en klar seier med 56 prosent av stemmene i andre runde, mot kommunisten Petro Symonenkos 38 prosent.

Kutsjmas andre presidentperiode ble preget av økonomisk fremgang, men også tiltagende politisk uro. Regimet ble stadig mer autoritært, samtidig som de store kapitaleierne, de såkalte oligarkene, fikk økt politisk innflytelse. I september 2000 ble journalisten Heorhij Gongadze (1969–2000) drept, og i november samme år presenterte opposisjonspolitikeren Oleksandr Moroz lydbåndopptak som han mente impliserte Kutsjma i likvideringen. Lydbåndskandalen førte til omfattende demonstrasjoner og til dannelsen av protestbevegelsen «Ukraina uten Kutsjma» som en samlende plattform for opposisjonen.

Viktor Jusjtsjenko utnevnte i januar 2005 den andre frontfiguren fra revolusjonen, Julija Tymosjenko, til statsminister. Flere viktige grunnlovsendringer ble vedtatt, blant annet ble mye makt overdratt fra presidentadministrasjonen til parlamentet og det ble innført rene proporsjonale valg.

Regimeendringen fikk også viktige konsekvenser for medienes stilling, mens de økonomiske resultatene var mindre oppløftende. Indre splittelser i koalisjonen, ikke minst mellom statsminister Tymosjenko og lederen for Ukrainas sikkerhetsråd, Petro Porosjenko, førte til at begge to ble avsatt i september 2005.

I det viktige parlamentsvalget i mars 2006, som skulle lede til en regjeringsutnevnelse med utgangspunkt i parlamentsflertallet (presidenten kontrollerer heretter bare utnevnelsen av utenriks- og forsvarsministeren), gjorde Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina et relativt dårlig valg med 14 prosent av stemmene. Julija Tymosjenko-blokken fikk 22 prosent, mens Janukovytsjs Regionsparti ble valgets vinner med 32 prosent. Valgresultatet førte til langvarige politiske tautrekkinger, og først i august 2006 klarte Janukovytsj å stable på beina en koalisjon med støtte fra Vårt Ukraina i Verkhovna rada.

Forventningene til det nye regimet ble innfridd i varierende grad, men demokratiets stilling ble helt klart styrket. Våren 2007 oppsto en konstitusjonell krise i forholdet mellom presidenten og Verkhovna rada, og det ble gjennomført ekstraordinært nyvalg i september. Etter langvarige konsultasjoner dannet Julija Tymosjenko-blokken og Vårt Ukraina en koalisjonsregjering som var preget av indre strid og maktkamp.

Koalisjonen brøt sammen høsten 2008 på grunn av uenighet mellom statsminister Tymosjenko og president Jusjtsjenko om hvordan Ukraina skulle respondere på Russlands maktbruk i Georgia. Ved presidentvalget i 2010, der Tymosjenko og Janukovytsj var motkandidater i andre valgomgang, vant Janukovytsj med en margin på 3,5 prosentpoeng. Tymosjenko nektet å anerkjenne valgresultatet, og gikk av som statsminister etter en mistillitsvotering i Verkhovna rada.

Janukovytsj hadde særlig tette forbindelser til oligarkene, det vil si de store kapitaleierne som hadde sine hovedbaser i Ukrainas teknologiske og økonomiske sentra øst og sør i landet. Hans periode som president var enda mer preget av korrupsjon og nepotisme enn det som hadde vært vanlig i Ukraina. Utenriksøkonomisk forsøkte han en såkalt multi-vektorpolitikk, nemlig å balansere mellom Russland og EU.

Når det gjelder relasjonene til de vestlige naboene, har forholdet til Polen og Ungarn helt siden uavhengigheten i 1991 vært godt, mens forholdet til Romania lenge var anstrengt som følge av halvkvedede rumenske krav om grenseendringer. I juni 1997 ble imidlertid en ukrainsk-rumensk bilateral avtale undertegnet der begge landenes fulle territorielle integritet ble slått fast. Både Ungarn og Romania fører en aktiv politikk overfor sine språklige «landsmenn» i Ukraina, og Ukraina har gitt både ungarsk og rumensk status som minoritetsspråk, noe russisk ikke har. Ungarn og Romania tilbyr også statsborgerskap til innbyggere med røtter i de områdene i Ukraina som før 1945 lå under Ungarn eller Romania.

Ukraina ble våren 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). På NATO-toppmøtet i București i 2008 ble det åpnet for at Ukraina kunne komme med i NATO på sikt.

• krigen i Ukraina siden 2022
• krisen i Ukraina i 2013–2014
• Ukrainas politiske system
• Ukrainas historie før 1991