ioniserende stråling

Ioniserende stråling benyttes i stor utstrekning industrielt til sterilisering av medisinsk utstyr som ikke tåler varme, slik som sprøyter og bandasjer. Det brukes også til å teste om materialer inneholder defekter som ikke er synlige for det blotte øye.

Ioniserende stråling brukes innenfor medisin, blant annet ved behandling av kreft. Den ioniserende strålingen har en svært ødeleggende effekt på celler i kroppen, og derfor brukes strålebehandling til å ødelegge kreftsvulster. Ioniserende stråling brukes også til diagnostikk. Røntgenstråler kan produsere bilder av kroppens indre, slik som skjelettet og organer.

• Les mer om strålebehandling.

Ioniserende stråling kan brukes til å drepe bakterier i matvarer. Dette fører til at maten får lengre holdbarhet. Ioniserende stråling brukes også i røykvarslere, hvor en svakt radioaktiv kilde vil endre signalet det avgir hvis luften i røykvarsleren blir forurenset av røyk.

Eksponering for stråling kan forårsake brannskade på huden og kan gi kvalme, oppkast og feber samt at immunforsvaret svekkes.

Ioniserende stråling har alvorlige konsekvenser på lengre sikt, for eksempel flere ulike typer kreft samt hjerte- og karsykdommer. Sistnevnte skjer blant annet gjennom at vevet som dekker hjertet blir skadet av den ioniserende strålingen.

• Les mer i artiklene stråleskade og radioaktivitet (fysiologisk virkning)

Alfastråling består av partikler som er bygget opp av to protoner og to nøytroner, akkurat som kjernen til et Helium-4 atom. Alfastråling oppstår i radioaktive prosesser og har typisk kort rekkevidde. Dette betyr at strålingen kan stoppes av huden eller av et par centimeter med luft. Alfastråling er derimot svært farlig dersom kilden til strålingen havner på innsiden av menneskekroppen.

• Les mer om alfastråling

Betastråling består av elektroner og oppstår i radioaktive prosesser hvor et nøytron omdannes til et proton. Betastråling har ikke like høy energi som alfastråling, og er dermed ikke like ioniserende, men den har lengre rekkevidde. Betastråling vil typisk kunne stoppes av et lag med klær. En vanlig kilde til betastråling er C-14 (karbon) som blant annet brukes til å bestemme alderen til organisk materiale gjennom C-14 datering.

• Les mer om betastråling

Gammastråling er en type elektromagnetisk stråling med svært høy energi. Den oppstår typisk i radioaktive prosesser i atomer eller i bestemte kosmiske fenomener som supernovaer og nøytronstjerner. Gammastråling er mye vanskeligere å stoppe enn alfa- og betastråling og krever materialer med høy tetthet, slik som bly, for å stoppes. På grunn av den betydelige rekkevidden til strålingen er den svært helseskadelig for alt biologisk vev.

• Les mer om gammastråling

Røntgenstråling har mange likhetstrekk med gammastråling. Røntgenstråling er også elektromagnetisk stråling og har i stor grad samme opphav som gammastråling. Forskjellen er at røntgenstråling har litt lavere energi, som gjør at den ikke er like ioniserende som gammastråling. Røntgenstråling brukes i medisinsk teknologi til å avbilde det indre av menneskekroppen. Strålingen genereres da på en kontrollert måte ved å la elektroner med høy energi bremses ned i et materiale.

• Les mer om røntgenstråling

Kosmisk stråling er partikler som kommer inn mot Jorden fra verdensrommet. Av alle typer ioniserende stråling, er kosmisk stråling den typen som kan inneholde høyest energi. Partiklene som kommer fra verdensrommet, består i all hovedsak av atomkjernene fra atomer med lavt atomnummer, for eksempel som protoner (som er atomkjernen i hydrogen) og alfapartikler (som er atomkjernen i helium). Når slike partikler treffer atmosfæren, kolliderer de med andre atomer og skaper en ny bølge av kosmiske partikler, som for eksempel myoner. Myonene har nok energi til å virke ioniserende på materie.

• Les mer om kosmisk stråling

Stråling av ladede partikler som elektroner, protoner og alfapartikler, vil etterlate seg et spor av ioner når de går gjennom et stoff. Stråling av slike partikler kalles derfor direkte ioniserende.

Gammastråling og stråling av nøytroner og andre nøytrale partikler som gjennom absorpsjon helt eller delvis overfører energien sin til ladde partikler, kalles indirekte ioniserende. Strålingen kalles indirekte siden det ikke er partiklene i selve strålingen som umiddelbart fører til ioniseringen. I stedet produserer strålingen nye, ladde partikler når den treffer et stoff, og det er de nye partiklene som forårsaker ioniseringen.