Det første stendermøtet i Frankrike ble innkalt av kong Filip 4. i 1302 for å gi ham råd i den pågående konflikten med paven om kongens rett til å beskatte den franske kirken. I løpet av det urolige 1300-tallet ble det avholdt i alt 21 stendermøter, derav åtte i årene 1343—1363 for å godkjenne skatter i forbindelse med hundreårskrigen med England. Stendene hadde en slags vetorett over skatter som skulle innkreves i områder hvor adelige eller geistlige landsherrer hadde høyhetsrett over undersåttene.
I løpet av 1400- og 1500-tallet ble stendermøtene mindre hyppige, og de ble først og fremst brukt til å legitimere skatteutskrivinger og diverse mislykte forsøk på å dempe konfliktnivået under de franske religionskrigene. I perioden 1560—1593 ble det avholdt fem stendermøter. Møtet i 1588—1589 gikk i oppløsning etter at kong Henrik 3. hadde nektet å ta katolikkenes side i konflikten eller innrømme delaktighet i mordet på deres leder, hertugen av Guise. Henrik 3. brøt også løftet om å utpeke protestanten Henrik av Navarra (den senere kongen Henrik 4.) som sin tronarving. Lederen for den katolske ligaen innkalte på egen hånd til et nytt stendermøte i 1593, men planen om å avsette den nye kongen og erstatte ham med en katolsk prins falt i fisk.
Etter mordet på Henrik 4. i 1610 steg konfliktnivået igjen. Etterfølgeren Ludvig 13.s formynderregjering kalte inn til et nytt stendermøte i 1614, men til ingen nytte — motsetningene mellom de tre stendenes representanter var for store.
Under de neste tre kongene utviklet Frankrike seg til å bli et kongestyrt enevelde, og stendene hadde i praksis utspilt sin rolle i det franske styringssystemet.
Mot slutten av 1780-årene var de franske statsfinansene skakkjørte. Kong Ludvig 16. og hans finansminister Charles Alexandre de Calonne så ingen annen utvei enn å foreslå en finansreform som innebar nye og tyngende skatter. Et slikt tiltak krevde tilslutning fra de regionale parlementene, appelldomstoler som også hadde til oppgave å kontrollere lovmessigheten av de kongelige påbudene.
Førstestanden (geistligheten) og annenstanden (adelen) hadde stort sett fullt skattefritak. De nye skattene ville derfor hovedsakelig ramme tredjestanden (byborgere og bønder), som allerede bar størstedelen av skattebyrden. Calonne regnet ikke med å få støtte for prosjektet fra Paris-parlementet, som var det største og viktigste i landet. For å unngå at motstanden spredde seg til andre regioner, besluttet han derfor i 1787 å innkalle en nasjonal notabelforsamling, bestående av håndplukkede, kongetro adelsmenn, geistlige, dommere og andre embetsmenn, for å gi kongen råd i saken. Men støtten uteble også her. Calonne måtte gå av som finansminister og ble etterfulgt av sin hovedmotstander i forsamlingen, Étienne-Charles de Loménie de Brienne, erkebiskopen av Toulouse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.