buorm

Dette er den største slangen i norsk fauna. Hannen blir vanligvis 50–80 centimeter inkludert en relativt lang hale. Hunnen kan bli betydelig lengre, vanligvis 60–140 centimeter, og det er dokumentert hunner som kan bli enda lengre.

Buormen er grå- eller svartbrun, gjerne med uregelmessige mørke flekker, og er lett kjennelig på to store, gulhvite flekker i nakken. I sjeldne tilfeller kan den være ensfarget svart. Skjellene har en kjøl, pupillen er rund, og den siste bukplaten før kloakkåpningen er todelt (den er udelt hos hoggorm).

Buormer har et helt unikt mønster på magen som minner om svarte og hvite pianotangenter. Slettsnok og hoggorm har ensfarget bukside. Hvert individ har sitt eget mønster. Forskere tar bilde av de øverste 20 cm fra halsen og nedover buksiden for å gjenkjenne de enkelte buormene. Mønsteret beholdes hele livet, men bittesmå endringer kan skje.

Buormen har tilhold i nærheten av vann: dammer, innsjøer og andre våtmarker, gjerne i nærheten av kulturlandskapet. Den svømmer godt både i ferskt og salt vann. Overvintringen skjer i steinurer. Den oppsøker plassen for vinteropphold i september-oktober.

Arten er utbredt med mange underarter over det meste av Europa og østover i Russland. Buorm er i Norge alminnelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Den er også funnet nær Bergen. Eldre funn nord til Helgeland er ikke dokumentert.

Historisk har den tidligere trolig hatt en vesentlig større utbredelse, særlig i den postglasiale varmetiden. Det tradisjonelle jordbrukslandskapet favoriserte arten, med åpne gjødselshauger der den kunne legge eggene som ble utviklet av varmen som ble utviklet i haugene. Omlegging til moderne jordbruk har derfor tatt fra buormen de fleste optimale eggleggingsplasser.

Buormen har vist tilbakegang i bestandsstørrelse. Omlegging av landbruket har tatt fra den mange gunstige steder for egglegging. Froskedammer og andre vannforekomster med rik forekomst av amfibier har blitt gjenfylt eller drenert, og siden amfibier utgjør en betydelig del av artens fødevalg, har nedgangen i amfibiebestanden virket skadelig på buormen. Mange blir drept i trafikken. Hunner overkjøres ofte når de er på vei til eggleggingsstedet sitt i slutten av juni eller begynnelsen av juli.

Buormen er dagaktiv. Den er ikke giftig for mennesker. Hvis den føler seg truet, kan den heve forkroppen og hvese. Arten biter aldri, men de kan hogge mot fienden med åpen munn. Den kan også utskille et illeluktende sekret fra to kjertler ved kloakkåpningen. I siste instans kan den spille død. Den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen.

Maksimal levealder er oppgitt til cirka 20 år.

Den viktigste føden for buorm er amfibier og fisk. Den jakter som regel i vann. Under jakten kan den enten ligge i bakhold og angripe et forbipasserende offer, eller den kan aktivt forfølge et bytte.

I overkjeven har den en rad av spisse tenner som er bøyd innover mot svelget. Disse brukes til å holde byttedyret fast og skyve det innover mot magen.

Hannene kommer ut fra vinterkvarteret i april-mai og bruker mye tid på å sole seg slik at de umodne spermiene kan utvikle seg. Hunnene ankommer gjerne et par uker senere. Paringen skjer i Norge gjerne i mai. Det kan også skje paring i august-september, og hunnen lagrer da spermiene i kroppen til neste vår.

Når en paringsklar hunn dukker opp på den faste paringsplassen, venter ofte hannene der. De glir rundt hunnen, og den største hannen er trolig den som får paret seg. Det kan være 10–12 hanner rundt den større hunnen.

I motsetning til de andre to slangeartene i Norge legger buormen egg. Vanlige plasser for egglegging er komposthauger, ansamlinger av sagflis og, i tidligere tider, frittliggende gjødselshauger, inklusiv utedoer. Felles for disse plassene er at de utvikler varme og holder på fuktighet som fremskynder klekkingen av eggene.

Kullstørrelsen avhenger av hunnens størrelse, men er som regel mellom 5 og 30 egg. Nylagte egg er 1,5–2,5 centimeter lange, gråhvite og har en læraktig overflate. Noen ganger kan flere hunner legge egg på samme sted.

Utviklingen av eggene tar cirka ti uker ved 28 grader Celsius. Når ungene kommer ut av egget, måler de 18–20 centimeter og veier tre gram.

Buormen på Gotland skiller seg fra buormer på fastlandet og har blitt forsøksvis utskilt som en egen underart Natrix natrix gotlandica. Den er mindre enn fastlandsformen og inntil 40 prosent av individene er helt svarte. For øvrig har den en økologi som har mange likheter med buormene på fastlandet.

• snoker
• slettsnok
• slanger