Vilhelm 2. (tysk keiser 1888–1918)

Vilhelm fikk militær utdannelse, beundret kansler Otto van Bismarck og kom i et kjølig forhold til sine liberale foreldre. Som keiser ønsket han å samarbeide med Bismarck, men uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av.

Vilhelm tok seg særlig av utenrikspolitikken. Han ville gjøre Tyskland til en verdensmakt i imperialismens tidsalder. Den Weltpolitik («verdenspolitikk») han proklamerte i 1895 var kjennetegnet av en storstilt opprustning av krigsflåten, som var rettet mot Storbritannias dominerende sjømakt, og et pågående diplomati. Målene ble aldri klart definert, men Tyskland skulle bli en av de tre-fire verdensmaktene i det 20. århundret, med et kolonirike som sikret råvarer og markeder for industrien samt bosettingsmuligheter for overskuddsbefolkningen.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 hadde verdenspolitikken oppnådd svært lite. Storbritannia svarte på de tyske flåteplanene (iverksatt av Vilhelms mangeårige statssekretær for marinen, Alfred von Tirpitz) med å forsere egen opprustning. Flåtekappløpet var på sitt mest intense i årene 1907–1909, og innen 1911 var det åpenbart at Tyskland hadde tapt.

Vilhelms impulsive diplomati utløste den første marokkokrisen med Frankrike i 1905, og etter den andre marokkokrisen i 1911 sto Tyskland isolert. Vilhelm forsøkte gjennom sine personlige bånd til tsar Nikolaj 2. å bedre forholdet til Russland, men Tysklands uforbeholdne støtte til Østerrike-Ungarns anneksjon av Bosnia-Hercegovina i 1908–1909 drev St. Petersburg inn i en tettere allianse med Frankrike og Storbritannia.

Vilhelm delte den tyske riksledelsens pessimisme i de siste årene før krigsutbruddet i 1914. Han støttet Østerrike-Ungarns vilje til å ta et oppgjør med Serbia, men ønsket å unngå en storkrig.

I Det tyske keiserriket sto rikskansleren og ministrene ansvarlige overfor keiseren, ikke riksdagen. Som øverste krigsherre var militære anliggender underlagt ham og unndratt riksdagens kontroll. Vilhelm var lydhør overfor det tyske borgerskapets nasjonalisme og næret mistro til den katolske delen av befolkningen. Sosialdemokratene (SPD) angrep militarismen og de autoritære trekkene ved keiserriket som Vilhelm representerte, og han kvitterte ved å anse dem som riksfiender.

Han lekte flere ganger med tanken om et statskupp for å sjalte ut riksdagen. I 1908 ga han et uforsiktig og udiplomatisk intervju til den engelske avisen Daily Telegraph, som svekket hans stilling overfor kansler og utenriksledelse. Han ble også usikker og aggressiv når de utenomparlamentariske, nasjonalistiske foreningene angrep ham for å være «Vilhelm den forsiktige».

Hans brautende og vinglete utenrikspolitikk brakte få resultater, noe som førte til at hans innenrikspolitiske prestisje sank. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 ble han skjøvet til side av de militære, særlig etter at Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff tok kontroll (3. øverste hærledelse – OHL, 1916–1918).

Tysklands nederlag i krigen stilte keiserdømmet i et dårlig lys. Ententen nektet å slutte fred med Vilhelm, og han abdiserte 9. november 1918. Han fikk politisk asyl i Nederland og bodde i Doorn frem til sin død i 1941.

Vilhelm besøkte regelmessig de norske vestlandsfjordene i årene frem til 1914.

Vilhelm utga blant annet Ereignisse und Gestalten aus den Jahren 1878–1918 (1922, svensk oversettelse samme år), Aus meinem Leben: Die Jahre 1859–1888 (1927) og Meine Vorfahren (1929).

Talene hans utkom i fire bind i årene 1897–1913.

• Keisere i Det tyske rike (1871–1918)
• Tysklands historie fra 1806 til 1918