sibbern
Foreldre: Godseier, major Georg Christian Sibbern (1732–96) og Søster Huitfeldt (1760–1833).
Gift 1) 19.5.1802 i Rygge med Alette Margrethe Aagaard (3.10.1776–30.5.1810), datter av sogneprest Matthias Aagaard (1749–85) og Boel (el. Bodil) Maria Creutz (1749–1779); 2) 13.5.1811 i Vestby med Anne Cathrine de Stockfleth (31.3.1785–8.3.1865), datter av viseadmiral William Walker Stockfleth (1737–1818) og Johanne Georgia Vieth (1749–1797).
Bror av Arild Sibbern (1785–1863); far til Carl Sibbern (1809–1880) og Georg Sibbern (1816–1901); svigerfar til Frederik Due (1796–1873); morfar til Bredo Morgenstierne (1851–1930); farfars far til Georg Sibbern (1877–1964).
Valentin Sibbern var en norsk offiser, politiker og eidsvollsmann. Ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 representerte han Akershusiske Jægerkorps. Her inntok han en meget selvstendig stilling, men må nærmest regnes å ha tilhørt unionspartiet.
I tiden etter 1814 var han stortingsrepresentant i årene 1815–1824 og statsråd i 1830–1850. Han var og amtmann i Østfold i årene 1814–1830, dessuten amtmann i Akershus og stiftamtmann i Akershus stift i 1822–1830.
Valentin Sibbern tilhørte en velstående offiserslekt som fra 1732 eide godset Værne kloster ved Moss, og her vokste han opp. Allerede som fireåring fikk han offiserspatent som titulær sekondløytnant, og i 1793 ble han elev ved landkadettakademiet i København i Danmark. Sibbern avanserte raskt og ble virkelig sekondløytnant i 1796, premierløytnant i 1800 og rittmester og sjef for Rakkestadske kompani i 1809. Ved siden av offisersgjerningen leste han jus og tok dansk juridisk eksamen i 1802.
Fra 1811 tjenstegjorde Valentin Sibbern ved Akershus ridende Jegerkorps, og han ble major i 1812. Under krigen med Sverige deltok han lite i krigshandlinger, og høsten 1814 skiftet han over til en sivil embetskarriere, da han ble utnevnt til amtmann i Smålenene (Østfold). I 1822 ble han dessuten konstituert og i 1823 utnevnt til amtmann i Akershus og stiftamtmann i Akershus stift.
Sibbern overtok Værne kloster i 1796 og var eneeier fra 1800, men som stiftamtmann og statsråd måtte han ta bolig i Christiania (Oslo). I 1841 delte han derfor eiendommen mellom to av sønnene, og han bodde selv på den utskilte delen, Carlberg, hvor han også døde.
Valentin Sibbern ble medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll etter et dobbelt valg, da han ble valgt som representant for både Smålenenes amt og Akershus ridende Jegerkorps. Han tok sete som representant for jegerkorpset. Historikeren Halvdan Koht omtaler ham som den minst partibundne av eidsvollsmennene, og det er liten tvil om at han hadde meget realistiske forestillinger om hva situasjonen tillot at man kunne gjøre.
Sibbern stemte mot å erklære Norge som et selvstendig kongerike og ble av den grunn regnet med til unionspartiet. Ellers var han en flittig debattant, som ofte uttalte seg om hvordan Grunnloven burde være. Han var konservativ i standpunktet om valgbarhet og valgrett og mente at det bare var opplyste menn som skulle ha disse rettighetene. Som en konsekvens av dette gikk han imot stemmerett for alle bønder. Han ønsket også at Lagtinget skulle fungere som et slags senat. Hans dagbok fra Riksforsamlingen er et verdifullt kildeskrift.
Valentin Sibbern ble innvalgt på det overordentlige Stortinget høsten 1814 og var medlem av komiteen som forhandlet med svenskene. Senere møtte han på samtlige stortingssamlinger frem til 1824. Han fungerte som president i både Stortinget og Lagtinget.
Sibbern var en utpreget forkjemper for Stortingets rettigheter, og han var sterkt opptatt av å forsvare ytringsfriheten. I næringsspørsmål var han konservativ, men han gikk inn for å lette forholdene for nødlidende. Han tok initiativet til opprettelsen av et sinnssykehus i Akershus og var medlem av komiteen som arbeidet med denne saken. Under urolighetene i Christiania 17. mai 1829 (Torgslaget) innkalte han militære styrker for å opprettholde ro og orden, noe som ikke var populært.
Sibbern var på tale som statsminister (det vil si leder for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm) allerede i 1828 og igjen i 1841. Ved sistnevnte anledning var det hans svigersønn Frederik Due som ble utnevnt. Selv ble Sibbern i 1830 medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm og tilbrakte til sammen seks år der. Ellers fungerte han i perioder som sjef for Revisjons-, Justis-, Arme-, Marine- og Finansdepartementene. Han gikk av i 1850, men var i 1852 medlem av interimsregjeringen som styrte mens kong Oscar 1 var utenlands.
Valentin Sibbern hadde praktisk innsikt og stor arbeidsevne og beskrives som rettsindig og vennlig. Dette gjorde ham populær blant både høy og lav. I 1825–1851 var han skattmester ved de kongelige ridderordener i Norge og bar derfor fra 1847 St. Olavs Ordens storkorsstjerne. Ved sin avgang som statsråd i 1850 ble han virkelig storkorsinnehaver. Han var dessuten ridder av den svenske Svärdsorden fra 1815 og kommandør fra 1821. Han ble kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1825 og fikk storkors i 1844.
Av Valentin Sibberns barn ble to politikere. Carl Sibbern var stortingsmann og mangeårig amtmann i Smålenene, mens Georg Sibbern ble en fremtredende diplomat og (i likhet med svogeren Due) norsk statsminister i Stockholm.
Portrett, trolig utført av Jacob Munch. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.