Tyrkias historie til 1945

De republikanske reformene innebar en radikal rekonstruksjon av samfunnet og alle dets tegnmessige felt. Denne reformprosessen var dirigert av en vestligorientert statselite med bakgrunn fra utdanningsinstitusjoner av vestlig type, mange av dem fra militære skoler. De betraktet seg selv som sosiale ingeniører som skulle redde fedrelandet gjennom en moderniseringsprosess av vestlig type. Islam ble sett som et hinder for økonomisk, mental og sosial utvikling. De søkte å skape et nytt og bedre republikansk menneske gjennom å omforme de sosiale og kulturelle strukturene. Til og med innen musikk prøvde man å erstatte orientalske harmonier og strukturer med mer vestlige og «avanserte» former, med vitenskapelig støtte.

Denne radikale prosessen førte til et svært negativt syn på Det osmanske riket, som ble fremstilt som et dekadent og korrupt rike med maktsyke eneherskere. Sultanene ble til dels presentert som fremmede herskere, grunnet sine utenlandske konkubiner som de fikk barn med. Alfabetreformen førte til at den osmanske fortidens skrift og levninger ble uleselig for det nye republikanske mennesket.

Islam var et helt sentralt mål for republikkens første reformer. Hele den islamske rammen rundt samfunnet, slik som lovverk, alfabet, klesdrakt og kalender ble erstattet med europeiske alternativer. Reformene søkte imidlertid å trenge dypere ned i samfunnets struktur, og religiøse skoler, ritualer og høyere utdanning ble forbudt. De populære sufi-ordenene ble også forbudt og tvangsoppløst i 1925, og eiendommene deres beslaglagt. Myndighetene søkte delvis å fjerne islam fra offentligheten og gjøre den til en privatsak, men de søkte også å «rasjonalisere» islamsk rituell praksis og tro, for å gjøre den mindre overtroisk og politisk manipulerbar. Bønneropet ble endret fra arabisk til tyrkisk, i et forsøk på å fjerne arabisk sin status som et hellig språk. Dette prosjektet skjedde ikke uten motstand, og mange forbudte praksiser fortsatte i skjul, og sufi-ordenene gikk under jorden. Motstand mot reformene var også en av hovedgrunnene til det kurdiske Sheyh (sjeik) Said-opprøret i 1925. Det første opposisjonspartiet, Det progressive republikanske partiet (Terakkiperver Cumhuriyet Fırkası), ble forbudt i 1925, anklaget for å støtte islamister mot Atatürk.

Forfatningens artikkel om islam som statsreligion ble opphevet i 1928. Religiøs påkledning ble forbudt i det offentlige rom. Det ble lagt stor vekt på undervisningsvesenet, og fra 1928 gikk man gradvis over til obligatorisk bruk av det latinske alfabet, noe som i høy grad lettet kampen mot analfabetismen. I 1935 kunne 23 prosent av mennene og 8 prosent av kvinnene lese, i 1945 var prosentene oppe i 50 og 22. I 1925 ble den gregorianske kalender innført, og man gikk over til det metriske system.

Det ble utarbeidet en ny sivilrett, handelslov og straffelov etter sveitsisk, italiensk og tysk mønster (1926). Flerkoneriet ble avskaffet, det ble påbudt for alle tyrkiske statsborgere å ha etternavn og forbudt for kvinner å bære slør. I 1936 ble de gamle titler, som aga, bey og pasja, avskaffet, og Mustafa Kemal ble selv gitt æresnavnet Atatürk (tyrkernes far). Dette navnet ble forbudt for andre.

Etter hans død i 1938 valgte nasjonalforsamlingen statsminister Ismet Inönü til ny president. Året i forveien hadde nasjonalforsamlingen vedtatt seks «kemalistiske» prinsipper for statens politikk: republikanisme, nasjonalisme, statsdirigert økonomi, revolusjonisme, populisme og konfesjonsløshet. På det utenrikspolitiske området søkte Tyrkia helt til i midten av 1930-årene å holde seg utenfor de internasjonale konfliktene; i 1932 gikk landet med i Folkeforbundet og i 1934 sammen med Hellas, Romania og Jugoslavia i Balkanententen.

Etter tyrkisk initiativ kom det i 1936 til en revisjon i Montreux av Lausannetraktaten når det gjaldt Stredenes status (blant annet ble demilitariseringen opphevet). Ved en fransk-tyrkisk avtale 24. januar 1937 ble provinsen Alexandretta (Hatay) overført fra Syria til Tyrkia fra 1939.

Etter utbruddet av andre verdenskrig sluttet Tyrkia et forbund med Storbritannia og Frankrike (19. oktober 1939) og inngikk i juni 1941 en avtale om ikke-angrep og vennskap med Tyskland. Til 1944 holdt landet seg nøytralt, men erklærte så i februar 1945 Tyskland og Japan krig.

• Historisk oversikt
• Seldsjukkriket i Anatolia
• Det osmanske rikets historie
• Liste over sultaner
• Liste over statsministre i Tyria
• Liste over presidenter i Tyrkia
• Tyrkias samtidshistorie

• Heath W. Lowry (2003) The Nature of the Early Ottoman State