Store norske leksikon

Dagens Store norske leksikon er kulminasjonen av en mer enn hundreårig leksikonhistorie. I 1975 gikk de lenge rivaliserende leksikonprodusentene Aschehoug og Gyldendal sammen og etablerte et nytt, felles forlag, Kunnskapsforlaget. Forlaget publiserte papirleksikonet Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon med 16 illustrerte bind. Det utkom i fire utgaver med tilleggsbind, samt CD-rom og nettutgave. Forlaget ga også ut ettbindsleksikon, ordbøker, atlas og andre oppslagsverk.

Gjennom hele 1900-tallet opparbeidet leksika en helt eksepsjonell status og posisjon i det norske samfunnet. Fram til 1970-tallet var leksika «den typen bokverk det var størst mulighet til å selge», ifølge Egil og Harald Tveterås. Den norske leksikonbølgen var større enn i andre land. Både Aschehoug og Gyldendal var sentrale pådrivere for å skape og fylle dette markedet, og på 1960-tallet var de til tider bitre konkurrenter.

På begynnelsen av 1970-tallet begynte de to forlagene å innse at det ville bli dyrt å fortsette markedskampen. Begge hadde revidert artiklene så mange ganger at nyskriving krevdes dersom flere oppslagsverk skulle utgis. Dessuten kom store investeringer i moderne IT-utstyr. I tillegg til markedsandelene konkurrerte forlagene om bidragsytere – dyktige fagskribenter var mangelvare i et lite land som Norge.

Ideen om å avblåse den innbyrdes konkurransen og slå kunnskapsbasene sammen, skal ha oppstått på Forleggerforeningens årsmøte i juni 1973, i en fortrolig samtale mellom Brikt Jensen (Gyldendal) og Ole Sagfossen (Aschehoug). Planene om det nye forlaget må ha blitt tatt godt imot i de ulike leirene, og prosjektet ble holdt godt skjult for media fram til lanseringen i 1975. De nye, forente kreftene representerte en stor utfordring for de mindre forlagene, som med Dreyer og Grøndahl i spissen ga uttrykk for frustrasjon.

Lars Bucher Johannesen ble redaktør i det nye forlaget, og i 1977 ble det første, felles leksikonet publisert: Verden i dag. Samtidsleksikon 1977. Dette var riktignok bare et supplementsbind til de to forlagenes respektive konversasjonsleksika, men året etter kom første bind av Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Dette utkom i 12 bind og ble utgitt i fire papirutgaver, det siste i 2005–2007. Fram til 2010 ble det jevnlig produsert supplementsbind på papir, og en periode årlige nyhetsutgaver med tittelen Store norske årbok.

Store norske leksikon ble lansert med omfattende reklamekampanjer som flagget det nye produktet som en «ny nasjonal begivenhet». Salgsargumentene var nettopp Aschehoug og Gyldendals samlede erfaring i å lage leksikon og deres suksess med å samle og formidle solid og trygg kunnskap. Det spesifikt norske ved Store norske leksikon ble også sterkt betonet i konkurranse med en rekke leksika som ble oversatt fra andre land. Og ikke overraskende gjentok reklamen for Store norske leksikon et av de mest sentrale argumentene i de mange ulike leksikonkampanjene som hadde sett dagens lys opp gjennom 1900-tallet: «Både kunnskapsmengden og kunnskapsbehovet øker og øker». Løsningen på dette var selvsagt anskaffelsen av nye, oppdaterte kunnskapsprodukter. Kunnskapsforlaget bød på «En verden av kunnskap».

I 1996 utkom Store norske leksikon i digital form. CD-ROM-utgaven ble lansert som Aschehoug og Gyldendals multimedialeksikon. CD-ROM-utgaven inneholdt også søkeindekser, multimedia og tilleggstabeller. Ny teknologi gjorde det enklere, raskere og billigere å oppdatere artiklene, og lenker til andre, relevante artikler med oppdatert informasjon kunne føyes til. Brukeren fikk på sin side også tilgang på både lyd og levende bilder og kunne bruke nye, digitale søkefunksjoner. CD-ROM-epoken ble kortvarig. Stadig flere fikk tilgang til internett, der kunnskapsomfanget var grenseløst.

I 2000 ble nettsiden storenorskeleksikon.no lansert som en lukket betalingstjeneste. Tjenesten var delvis koblet til CD-ROM-utgaven. Publikum kjøpte seg inn, ikke helt ulikt leksikonbransjens tidligere utbredte abonnementspraksis, der man på forhånd meldte sin interesse for de kommende utgavene av leksikonet. Abonnementet kostet da rundt 600 kroner. Betalingsviljen var imidlertid laber.

I 2009 lanserte Kunnskapsforlaget leksikonet Store norske leksikon 2.0, en åpen, reklamefinansiert nettside med Petter Henriksen som hovedredaktør. Kunnskapsforlaget utviklet selv publiseringsplattformen. Alle kunne foreslå endringer til innholdet, og endringsforslagene fra publikum ble kvalitetssikret av redaktørene eller de fagansvarlige.

Da Store norske leksikon gikk på nett, ble det samtidig gjort et fundamentalt grep for å løse et av leksikonsjangerens aller eldste og mest karakteristiske paradokser: hvordan gi ut et leksikon som kunne by på dagsaktuell og oppdatert kunnskap – uten selv samtidig å bli utdatert. Et digitalt leksikon kunne forlate den etablerte praksisen der kunnskapen ble ordnet fra A til Å i tykke, plasskrevende og dyre bind, og der man måtte begynne forfra innen siste bind i serien var skrevet, trykt, distribuert og solgt. Med et nettleksikon trengte ingen å sitte igjen med utdatert informasjon. Samtidig beholdt Store norske leksikon på nett den gamle leksikalske ambisjonen om å være en base for all verdens kunnskap, kvalitetssikret og tilgjengelig for alle.

Den nye finansieringsmodellen var imidlertid ikke vellykket, og i februar 2010 ga Kunnskapsforlaget opp prosjektet. Også nettversjonen var dyr å drive, og forlaget hadde fått avslag på sin søknad om statlig støtte til å fortsette driften. Det lot seg heller ikke gjøre å gi bort leksikonet: Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte at «det er uaktuelt for staten å overta ansvaret for Store norske leksikon».

I oktober 2010 overtok Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB Nor eierskapet til leksikonet og startet prosjektet Norsk nettleksikon. Den nye sjefsredaktøren og daglig leder, Anne Marit Godal, gjorde SNL til et ikke-kommersielt produkt, fritt for reklame.

I 2013 gikk leksikondriften fra å være et prosjekt drevet av stiftelsene til å bli det ideelle foretaket SNL AS, som i 2014 skiftet organisasjonsform til Foreningen SNL, hvor universitetene og andre organisasjoner gikk sammen om å finansiere leksikonet.

12. september 2024 lanserte Foreningen Store norske leksikon Lille norske leksikon (LNL). Lille norske leksikon er primært laget for skoleungdom, men er også ment som et enkelt oppslagsverk for andre. Tekstene i Lille norske leksikon er nyskrevne, forkortede og forenklede versjoner av artikler i Store norske leksikon. De er kvalitetssikret og sjekket av elever fra hele landet, og er lenket til moderartikkelen i Store norske leksikon for dem som ønsker fordypning.