Stavanger domkirke

Den romanske katedralen var en basilika med sideskip og et høyere midtskip. Det romanske koret var enskipet og like bredt, men bare drøyt halvparten så langt som dagens kor. Mot Vågen var det et romansk tårn. Av den opprinnelige katedralen står bare skipet igjen.

Under kirken er det funnet eldre brannlag fra 800- og 1000-tallet, og skjeletter fra 1000-tallet. Dette kan indikere at det har vært en annen kirke på samme sted, eller like i nærheten, før domkirken ble påbegynt. Skjelettene kan også ha blitt flyttet fra eldre graver.

Ombyggingen av domkirken i løpet av 1200-tallet kan knyttes til kirkens store makt på den tiden. Dermed hadde Stavanger behov for å bygge et nytt og større kor i tillegg til to flankerende tårnene i moderne gotisk stil, som var blitt vanlig utover på 1200-tallet.

I 1272 ble kirken trolig rammet av den store bybrannen. Nyeste forskning viser at koret ikke brant ned, som en tidligere antok. Bybrannen kan imidlertid ha vært påskuddet som skulle til for å rive det gamle vesttårnet og erstatte det med dagens større, men lavere forhall i løpet av 1300-tallet.

På 1200-tallet ble også bispegården med bispekapellet anlagt sør for kirken. Bispegårdens steinkjeller bærer nå Kongsgård skole, mens det gotiske bispekapellet som ble bygget samtidig med koret, fortsatt er i bruk som kapell.

Ruinene av katedralens søsterkirke, den gotiske Mariakirken, ligger nord for skipet. Den var ombygget til brannstasjon før den ble revet så sent som i 1883. Ellers er det ikke noe igjen av den lille byen som omkranset kirken i middelalderen. Kirken selv er derimot forholdsvis lite endret siden ombyggingene på 1200-tallet.

Domkirken har mye fin utsmykning hugget i stein. I eksteriøret er det korets østfasade som er den rikeste. Vanligvis er det vestfasaden med hovedportalen som er den mest monumentale. Vektleggingen av østfasaden i Stavanger må skyldes orienteringen mot hovedveien inn i byen for de som kom over land.

En viktig forutsetning for østfasadens storslåtte virkning er de to tårnene som flankerer koret. De gir både bredde og reisning. Doble østtårn er et særtrekk som Stavanger er alene om i Norge, og som også mangler kjente internasjonale forbilder.

På hver side av midtpartiets store grindverksvindu står to skulpturnisjer over hverandre. I nisjene er det plassert 1960-talls helgenfremstillinger. Vi vet ikke om det noen sinne kom skulpturer i nisjene i middelalderen. Under vinduet er det en frise med tolv skulpterte hoder. De fleste av disse er hugget i 1870-årene etter at originalene var helt eller delvis ødelagte.

De øvrige hodene på østfasaden er originale. Spesielt interessant er bispehodet øverst i gavlen. Rett under biskopen troner et kongehode som trolig er Magnus Lagabøte, som regjerte da koret ble påbegynt, mens hans sønner Eirik og Håkon 5. er fremstilt på hver sin side av vinduet. Disse hodene korresponderer med hoder inne i kirken.

Eksteriøret preges av den sammenhengende mønelinjen som binder sammen kor, skip og vestparti. Den bidrar til å skape enhet av en bygning som rommer et markant stilbrudd. Gotikkens store, dekorative vinduer adskilt av strebepilarer er alt annet enn tilpasningsarkitektur i forhold til skipets enkle rundbuede lysåpninger og glatte murverk. For å formidle overgangen mellom skip og kor er det satt inn små åttekantede tårn i vinkelen mellom bygningsdelene.

Besøkende kommer inn i kirken fra torget og Vågen. Vestpartiet er i dag et høyloftet rom med orgel og klokkene i de øverste etasjene. Sideportalene på nord- og sørsidene inn mot skipet har romansk klebersteinsinnfatning med sikksakkdekor (chevroner).

Noen trappetrinn fører opp til skipet. På hver side av midtgangen er det en arkade båret av fem kraftige, runde pilarer. Disse pilarene er hugget i kleberstein og har baser og kapiteler med stor variasjon i dekoren. De fleste er av anglo-normannisk type.

Stavangers første biskop, Reinald, kom fra England. Det må også den første generasjon med håndverkere ha gjort, slik det var vanlig på Vestlandet gjennom hele 1100- og 1200-tallet.

De fleste pilarene har ren ornamental dekor, men innimellom finnes det hoder av mennesker og dyr. Det andre pilarkapitelet på sørsiden har en spesielt interessant og gåtefull utsmykning: inn mot skipet har det fantasifulle fremstillinger av djevler, drager, griffer og andre groteske fabeldyr, som har nære paralleller til krypten i Canterbury-katedralen i Sør-England.

Den samme pilaren har en figurfremstilling i høyere relieff ut mot sideskipet som er blitt tilskrevet en kunstner med tilknytning til Lombardia i Nord-Italia. Dyret med skjegg og horn til venstre på kapitelet er blitt tolket som syndebukken som Aron ble pålagt å gi som syndoffer ifølge tredje Mosebok. Personen som drar dyret i skjegget blir dermed Aron, og hodeplagget blir en jødelue. En nærmere undersøkelse av dyret tilsier at det ikke er en bukk, men en løve med maske. Det er dermed mer naturlig å se det som en kamp mellom mennesket og onde krefter i en løves skikkelse.

Løvekampen finnes det flere samtidige eksempler på, for eksempel i Værnes kirke i Trøndelag og på billedsteinen som er felt inn ved vestinngangen i Oslo domkirke. Scenen til høyre på samme kapitel er også en variant av kampen mellom menneske og løve. Selv om relieffene på pilarens to sider har ulik stil, er det naturlig å se motivene i sammenheng, som en fremstilling av de onde kreftene som truer mennesket og vår kamp mot det onde.

Koret er kirkens sentrum. I Stavanger domkirke blir korets betydning understreket av lyset som kommer inn gjennom grindverksvinduene og gjør koret langt lysere enn skipet.

Vinduenes geometriske design og de fint tilhugde bladkapitelene har et slående utseende. Opprinnelig hadde vinduene i tillegg glassmalerier som ga rommet et stemningsskapende, mangefarget lys.

I 2023 ble det avdekket kalkmalerier fra middelalderen i korets hvelv. Disse fremstiller to engler med røkelseskar, og er de eneste kalkmaleriene som er kjent i Rogaland fra middelalderen.

Koret er et helstøpt gotisk rom med klar engelsk opprinnelse. Det er lite i forhold til tilsvarende engelske rom, men utforming og detaljer er gjennomført og av høy kvalitet. Takets kryssribbehvelv er originale. Stavangerkoret er et av Norges få overleverte eksempler på gotiske hvelv avstivet med et system av strebepilarer.

I korets nordvestre hjørne er det en fin trappevang i kleberstein som leder opp til trappetårnet mellom kor og skip, og som rommer en vindeltrapp opp til loftet over koret. På trappevangen kan man ennå se omrisset av en gjenmurt åpning. Kjelleren under koret er gravd ut etter å ha vært gjenfylt med graver i flere hundre år. Gravkjelleren i Stavanger har fire gotiske vinduer.

Piscinaen ved siden av alteret i korets sørvegg er et annet interessant trekk. Det er en sjeldent rikt utsmykket representant for den type liturgiske «utslagsvasker» som ble vanlig i større kirker på 1200-tallet. Piscinanisjen er bekronet med et vakkert hugget kongehode som representerer Magnus Lagabøte, mens guttehodene som flankerer sakristiportalen midt imot er hans sønner Eirik som konge og Håkon som hertug.

Dette er tre av åtte konge- og hertughoder i domkirken som blir tolket som fremstillinger av kong Magnus og hans sønner. Vi har tidligere sett hodene på østfronten. Sammenstillingen av en konge og en hertug finnes også i interiøret, i det nordøstlige vinduet. Man kan tenke seg at de to brødrene er blitt eldre etter hvert som byggingen skred frem, og slik er de også fremstilt. Vi kan ikke snakke om portretter i moderne forstand, men idealiserte fremstillinger.

Koret er også smykket med andre unge menn i kleber. 17 av de 35 hodene som i dag er plassert i og på kirken er originale.

Korets utsmykning er for øvrig preget av bladdekor. Spesielt er kapitlene i vinduer og portaler rikt utsmykket med engelskinspirert bladverk, såkalt stivt løv. De fleste bladene er virkelig stive og temmelig stiliserte, slik det var vanlig inntil omkring år 1300. Vinranken på trappegangen, som kan ha gitt ideen til Stavangers byvåpen, tilhører det sene og noe mer naturalistiske bladverket.

Det er ikke mye igjen av det middelalderske inventaret. St. Svithuns skrin ble beslaglagt og smeltet om etter reformasjonen, sammen med det meste andre av materiell verdi. Deler av en gotisk alterkalk og en korkåpe av fløyel er bevart. Den gotiske døpefonten er middelalderinventarets hovedstykke. Den har rik bladdekor innfattet i en arkitektonisk utsmykning som er typisk for gotikken.

Alteret fikk sin form etter andre verdenskrig, men alterfrontens blomsterdekorerte klebersteinsplater er gjenbruk av original stavangergotikk, som antagelig smykket høyalteret også i middelalderen.

Blikkfanget i dagens kirke er de fargerike og frodige treskjærerarbeidene fra 1600-tallet. Prekestolen fra 1658 er hovedverket i norsk billedhuggerkunst i det som omtales som bruskbarokk. I tillegg består inventaret av fem store minnetavler (epitafier) over sentrale borgere i Stavanger på denne tiden:

• Borgermester Severin Pedersen Godtzen (skåret 1660, staffert 1662)
• Biskop Marcus Christensen Humble (1661)
• Magister Jens Pedersen Hiermann (1664)
• Sogneprest Søverin Fransøn (1674)
• Biskop Christian Madsen Tausan (1676)

Epitafienes barokke treskjærerarbeider omkranser malte familieportretter.

Det var på hengende håret at disse «smagløse» arbeidene overlevde restaureringen på 1800-tallet. Det var den gang liten forståelse for at barokkfargene var en direkte fortsettelse av middelalderens sterke fargebruk.

Prekestolens bildeprogram spenner over hele bibelhistorien fra Adam og Eva ved foten av trappen, til den seirende Kristus som kroner baldakinen. Syndefallet, Kristi fødsel, lidelse, død og oppstandelse er representert. Det er også erkeenglene, som er de store figurene mellom de store figurfeltene på brystningen. De mindre figurfeltene oppe og nede viser henholdsvis sansene og dydene.

Tidligere ble kirkens barokke inventar i sin helhet tilskrevet Anders Lauritsen Smith. Gjennom nyere forskning er treskjærerarbeidet nå attribuert til billedhugger Peiter Negelsen. Dette gjelder prekestolen og de tre eldste epitafiene. Det er uavklart hvem som har skåret de to yngste. Epitafiemalerienes attribuering til Smith er foreløpig trukket i tvil.

Disse eksklusive barokkarbeidene ble de siste kunstneriske bidrag til kirken på lang tid, ettersom Stavanger i 1684 mistet bispestolen til fordel for Kristiansand. Først på 1900-tallet fikk kirken nye kunststykker av høy klasse, som et billedteppe av Frida Hansen, lysekroner av Emanuel Vigeland og Victor Sparres første glassmalerier.

Bispekapellet sør for koret er en del av den gamle bispegården. Det er et lite, rektangulært rom med to kryssribbehvelv. Den intime størrelsen og det dunkle lyset fra grindverksvinduet i øst gir rommet en intens stemning og stor skjønnhet. Rommet innbyr til meditasjon slik det må ha gjort for Stavangers biskoper for 700 år siden.

Bispekapellet har samme stilpreg som koret og må derfor være samtidig. Etter reformasjonen har rommet vært gjennom forskjellig bruk som forrådskammer, laboratorium for «guldmakeri», teater, bibliotek og amtsarkiv, inntil det igjen ble vigslet i 1926.

Dessverre hadde det da gått gjennom to 1800-tallsrestaureringer som var enda mer omfattende enn det selve kirken kunne tåle. En forlengelse av nordveggen mot vest og en dekorert vestportal gikk blant annet tapt, men en klar rød bunnfarge i hvelvets sluttsteiner har overlevd. Det er et sjeldent eksempel på at vi med det blotte øye fortsatt kan se rester av middelaldersk fargeglede.

Stavanger domkirke fikk sitt første orgel i 1622. Instrumentet var bygd av den nederlandske orgelbyggeren Albert Kiespenning fra Nijmegen. Orgelet hadde to manualer og 13 ½ stemmer. Pedalklaviaturet hadde ingen selvstendige stemmer, men var koplet til hovedmanualen. Orgelets opprinnelige plass i kirken var trolig i kirkens korparti, men rundt 1650 ble det flyttet til kirkens vestlige del. Orgelet gjennomgikk vedlikehold og reparasjon av orgelbyggerne Gottfried Heinrich Gloger i 1752 og Daniel Wroblewsky i 1785.

Kiespenning-orgelet fikk lang levetid, men ble i 1869 erstattet av et orgel bygd av den norske orgelbyggeren Amund Eriksen. Dette var et betydelig større orgel med sine 25 stemmer fordelt på to manualer og pedaler. Orgelet ble Eriksens største.

I 1941 ble Eriksens orgel byttet ut med et stort nytt orgel bygd av det danske firmaet Th. Frobenius & Co. Dette instrumentet var utstyrt med elektrisk traktur, tre manualer og pedaler. 10 av de 60 stemmene som inngikk i den bestilte leveransen ble forsinket noen år, slik at orgelet ikke var helt ferdig før i 1948.

Etter ca. 30 års bruk av Frobenius-orgelet, var de tekniske komponentene nedslitt, og spørsmålet om reparasjon eller nyanskaffelse ble diskutert. Enkelte klanglige svakheter i orgelet, knyttet til det store instrumentets oppstilling i begrensede plassforhold i kirkerommet, var også et tema. Vurderingene endte med bestilling av et helt nytt orgel fra det nederlandske orgelbyggeriet Gebr. Reil i 1988. Reil har profilert seg med mange vellykkede orgelprosjekter inspirert av historiske forbilder, særlig den nordtyske orgelstilen i barokken. Orgelet som ble bygd til Stavanger domkirke, ble også et slikt instrument. Både spilleoverføring og registreringstraktur ble bygd med helmekanisk betjening, og den visuelle utformingen av spillemiljøet og fasaden ble utformet i tråd med barokkens tradisjon. Instrumentet fikk 51 stemmer fordelt på tre manualer og pedaler. Orgelet ble levert og innviet i 1992.

I monteringen av orgelet ble det lagt stor vekt på plasseringen i kirkens arkitektur, med gode akustiske betingelser for klangen i rommet som siktemål. Likevel ble orgelet i 2015 delvis ombygd for ytterligere å forbedre orgelets klangbilde og tilpasning til kirkearkitekturen. Det ble dessuten bygd til ti nye stemmer, og det ble tilføyd elektrisk registertraktur og digital styring av stemmekombinasjonene.

Kirken har også et lite kororgel. Det ble levert av det engelske orgelbyggeriet Mander Organ Builders i 1995. Orgelet har åtte stemmer, én manual og pedaler.

• Stavanger
• Stavanger bispedømme
• Stavangers historie

• Fischer, Gerhard (1964): Domkirken i Stavanger: Kirkebygget i middelalderen
• Bruland, Inge (1999): Stavangerkatedralen: Vår enestående nasjonalhelligdom